Da fjellene i Finnmark dirret

Victor Kharchev (92) var med å angripe tyske styrker i Vardø.

Publisert Sist oppdatert

​Nå får han regjeringens minnemedalje for innsats under 2. verdenskrig. Den medaljen har ingen russiske krigsveteraner fått før ham.

– Vi kom til Murmansk høsten 1944 med destroyeren Baku. Oppdraget var å bekjempe ubåter og beskytte konvoier på vei til Russland. I tillegg skulle vi angripe befestede tyske stillinger langs norskekysten.

Det forteller den russiske krigsveteranen Victor Kharchev (92). Forsvarets forum møter han hjemme i sin bolig i Moskva.

Nerverpirrende

For 75 år siden bidro han til frigjøringen av Finnmark. I oktober 1944 fikk Baku og tre andre skip i oppdrag å stanse en tysk konvoi som var på vei til Finnmark. På grunn av storm og høye bølger forlot aldri tyskerne havnen. Derfor fikk skipene ordre om å angripe tyske stillinger langs kysten istedenfor.

– Vi seilte ut fra Severomorsk i retning norskekysten. Det var i mørket vi fikk øye på lysene fra Vardø. Der var flere lasteskip i ferd med å losse av. Litt utenfor lå en tysk sikrings - båt som ba oss om identifikasjon. Antageligvis trodde den at vi tilhørte konvoien som aldri la til sjøs på grunn av stormen.

Fra Baku gir de et utydelig signal på en sprakende radiolinje. De håper at vaktbåten skal tro at den dårlige forbindelsen skyldes uværet.

– Slik sto vi stille i ett minutt og ventet på svar. Den eneste lyden var bølgene som slo tungt mot skipet. Det var nervepirrende, forteller Karchev.

Ødela basen

Til slutt fikk de lov å passere. Kanonene blir rettet mot Vardø. De fyrer av en salve, og lysene på havnen slukkes umiddelbart. Sekunder senere begynner tyskerne å skyte med sporlys mot himmelen. 

– De trodde nok at de ble angrepet av fly fordi ingen skip kunne være ute i så dårlig vær, for - klarer Kharchev med et smil. De sovjetiske destroyerene fortsetter å skyte mens de skifter stillinger. Snart oppdager tyskerne feilen og retter ilden mot sjøen istedenfor.

– En granat traff en skorstein på skipet vårt. Men utrolig nok ble ingen om bord drept.

Men på land råder det kaos. Et av skipene ved kaia er lastet med drivstoff. En sovjetisk granat antenner drivstoffet som eksploderer med en enorm ildkule.

– Det ble lyst som på dagen, og fjellene dirret. Skipene rundt ble også antent og basen fullstendig ødelagt, forteller Kharchev mens han gestikulerer med armene.

Mistet faren

Som rormann og kanonskytter deltok han i frigjøringen uten noen gang å sette beina sine på norsk jord. Informasjon om hvilke mål som skulle angripes, og hvor tyskerne befant seg, fikk de av norske partisaner.

– De risikerte livene sine ved å ha kontakt med oss. Jeg har stor respekt for jobben de gjorde, forteller Kharchev.

Selv var han bare 15 år gammel da han meldte seg til tjeneste i den sovjetiske marinen. Han søkte seg til Nordflåten. Der var det størst mulighet for å havne i kamp med tyskerne.

– Jeg var svært ung, men glad jeg fikk mulighet til å tjenestegjøre ved fronten.

Nå får han og soldatkollega Valentin Soldatov regjeringens minnemedalje for innsats under andre verdenskrig, som de to første sovjetiske soldatene.

– Det er selvsagt en stor ære, sier Kharchev. Men det var også en tung tid med mange ofre.

– Barndommen min sluttet da tyskerne invaderte Sovjetunionen 22. juni 1941. Faren min ble utkalt samme dagen. Vi så ham aldri igjen. Han overlevde Stalingrad, men døde i slaget om Kursk.