Mannen med krigsseiler-hjertet

Etter krigen ble de virkelige heltene glemt. Jarle Andhøy (44) sitter på en uteservering på Akershusstranda i Oslo og snakker om det som opptar det meste av tankene og tiden hans nå: krigsseilerne. Sommeren er over, det er iskaldt i luften, men solen skinner. Krigsseilerne er dem Andhøy kaller krigens egentlige helter. I snart 20 år har han intervjuet dem, samlet historiene deres, forsvart og kjempet for dem.

— Krigsseileren har ikke ett ansikt, som Max Manus, og hva disse gutta egentlig gjorde og betød for å sikre vår frihet , er ukjent for folk flest.

— Det er en stor jobb som gjenstår med å fortelle krigsseilernes historier til generasjonene som kommer, som skal leve i og nyte den friheten som disse har båret frem. Mitt mål er å gi legendene anerkjennelsen de fortjener. Fortelle det norske folk og verden om disse sjøfolkene, sier Andhøy.

– Og hva som faktisk skjedde.

Det første møtet

Det var i 2003 at Andhøy gjorde sitt først intervju med en tidligere krigsseiler.

Da hadde han gjennom flere år lært noen av dem å kjenne.

Tenåringen Jarle hadde kommet i snakk med disse mennene i hjembyen Larvik, de som på mange måter levde livet sitt utenfor samfunnet.

Han hadde fått høre historier om torpederinger, arrestasjoner i alliert havn, historier om å komme hjem til ingenting. Tap av venner, tap av inntekt.

— Det er noe som gjør sterkt inntrykk på en ung gutt, sier han.

Han hadde tidligere fått høre litt om krigsseilerne gjennom bestemoren sin, Elsa.

Hun var forlover med en krigsseiler, som døde på havet under andre verdenskrig. Nå, etter å ha jobbet med å dokumentere krigsseilernes opplevelser i snart to tiår, klarer han nesten ikke å slutte å snakke om uretten han mener et begått mot dem.

— For meg er det helt uforståelig. Den hjemkomsten de opplevde, mangelen på interesse, mangelen på forståelse... Det er ingen rasjonale i det! Hvis du sier til en norsk politiker eller skoleelev at det var krigsseilerne som var avgjørende for at de allierte vant andre verdenskrig, aner de færreste hva du snakker om.

Norske gutter og menn

Krigsseilerne var langt på vei ordinære, sivile norske gutter og menn som via sjøveien leverte våpen og drivstoff til Norges allierte under krigen. Det var farlig arbeid. De levde i konstant frykt for angrep fra fienden, flere observerte torpederinger av andre skip, de hadde lite kontakt med familie og nære hjemme i Norge. Da de kom hjem, ble ikke innsatsen deres anerkjent, hverken av myndighetene eller vanlige folk. De fikk ingen heder for hva de hadde vært med på, men ble møtt med likegyldighet.

— Det var det de kom hjem til. Og selv i dag forstår de færreste hva disse gutta gjorde for landet og friheten i fem år, sier Andhøy.

Det tok svært lang tid før innsatsen deres ble akseptert av myndighetene, som i ettertid er blitt sterkt kritisert for hvordan krigsseilerne ble behandlet. Den formelle unnskyldningen fikk de først i 2013 da daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen unnskyldte til krigsseilerne på vegne av staten for behandlingen de fikk av samfunnet etter andre verdenskrig.

— Det er ikke dagens politikere som har ansvaret for, kall det sviktet, eller tyveriet, som ble begått mot krigsseilerne. Men det som er deres ansvar, er å anerkjenne, minnes og hedre dem som ble glemt. Derfor har jeg oppfordret, og de siste årene krevd, at våre fremste ledere løftet frem disse før det var for sent og ingen av dem igjen i livet. Innsatsen til krigsseilerne er totalt underkjent, sier Andhøy.

— Fortsatt mener du?

— Utvilsomt.

42 000

I August i år, i forbindelse med markeringen av 75-årsjubileet for frigjøringsdagen (som ble utsatt i fjor på grunn av korona), ble særlig krigsseilernes innsats løftet frem. Til stede var kongehuset, daværende statsminister Erna Solberg samt utenriksministeren og forsvarssjefen. Under lunsjen samme dag satt Andhøy selv ved Kongens bord, sammen med krigsseilerne Karl Aksel Andresen, og Oscar Traumer Andersen og 104 år gamle Edvard Trevland.

I sin tale sa Erna Solberg: «I dag ser vi klart at vi burde tatt oss råd til å være rausere da krigen var over. Rausere mot alle dem som hadde opplevd krigens konsekvenser.»

— Av cirka 42 000 norske krigsseilere, var det syv som var i fysisk god nok form til å komme til regjeringens minnemarkering. Syv stykker, sier Andhøy.

— Men selv om der bare var syv der, er disse ambassadører for en yrkesgruppe. Når de står på fremste rekke på rød løper og får kongens heder, bærer de med seg 40 000 på skulderen.

Han mener at tallene taler for seg selv. Syv av 42 000 stykker.

— Det er egentlig for sent, men det blir bare viktigere og viktigere at disse frihetskjemperne løftes frem, for snart er det bare monumentene igjen.

Forliset

Allerede i år 2000 ble norske TV-seere litt kjent med Jarle Andhøy. Da ble dokumentaren «Berserk i Antarktis» vist på TV 2. Den handlet om Andhøy og hans første tur til Sørishavet med seilskuta Berserk, for øvrig navngitt av bestemor Elsa. I årene som fulgte, var han på flere ekspedisjoner, både på og utenfor TV-skjermen. Han skrev også flere bøker. Andhøy levde det livet han ville leve, på bølgene.

Men så kom 22. februar 2011.

— Det var mitt livs game changer.

Sammen med et mannskap på fire ledet Andhøy ekspedisjonen til Sydpolen. Han og den gang 18 år gamle Samuel Massie skulle ta sed til polpunktet fra land, mens de tre andre, Leonard J. Banks (32), Tom Gisle Bellika (36) og Robert Skaanes (34), skulle bli igjen på Berserk ved Shackleton´s vinterhytte, oppankret i Horseshoe Bay. Mens Andhøy og Massie var langt avgårde på land, skulle mannskapet ha basecamp der. Men mannskapet forlot havn og forsvant. i ishavet. Hverken skuta eller mannskapet ble noen gang funnet.

— Frem til det hadde livet vært bare eventyr og moro. Jeg hadde ikke hatt noen bekymringer. Med det forliset snudde livsdrømmen min til å bli et mareritt, sier han.

Etter forliset ble Andhøy anmeldt av Norsk Polarinstitutt for brudd på miljøforskriften for Antarktis. Han fikk et forlegg på 25 000 kroner, som han vedtok – av hensyn til tragedien og uvissheten som var på det tidspunktet.

Det tok ham et år å slå seg til ro med at de var borte. I ett år ventet han bare på telefonen der en av kameratene hans skulle være i andre enden og si noe sånt som at: «Det og det skjedde, vi er her.»

— Men etter hvert som tiden gikk, forsvant jo også håpet, sier Andhøy.

— Jeg har slått meg til ro med at de tre gutta er forlist og borte, men ikke med at vi mangler substansielle svar og dokumentasjon som vi vet offisielle aktører besitter fra tiden før forliset.

Kampen etter berserk

I 2012 reiste Andhøy tilbake til Antarktis, i håp om å finne svar på hva som skjedde med Banks, Bellika og Skaanes. Utstyret de forventet å finne der, var der ikke lenger. Også for denne turen ble han bøtelagt for å ha reist uten tillatelse og forsikring i internasjonale farvann i Sørishavet. Saken gikk helt til Høyesterett, hvor Andhøy tapte. Da han igjen reiste til Antarktis i 2015 og igjen ble dømt til å betale bot for manglende tillatelser, ble han frikjent i tingretten. Nå er det ti år siden forliset, og fortsatt jobber Andhøy med å få utlevert loggene og fotodokumentasjonen for å få svar på hva som skjedde i timene før kameratene forlot naturhavnen Horseshoe Bay. Det er de samme ulykkesspørsmålene han har stilt siden dag én. Det var varslet storm på havet i området utenfor der «Berserk» lå oppankret. Hvorfor forlot mannskapet trygg havn og seilte inn i en varslet storm? Det er på det rene at Berserk var i kontakt med et marineskip fra New Zealand i dagene før forliset. Blant annet skal mannskapet om bord på marinefartøyet ha gitt de tre om bord på Berserk en sigar.

— Hva som ble sagt og kommunisert om og med Berserks savnede mannskap i timene før forliset, fra polarmyndigheter og newzealandsk marine, det vil jeg vite, sier Andhøy.

— Særlig fordi vi vet at denne dokumentasjonen eksisterer, men fortsatt ikke blir utlevert til hverken pårørende eller meg.

Han har flere ganger gjennom mediene luftet sine mistanker om at Berserk ble beordret av myndighetene i New Zealand til å forlate området de lå ankret opp ida de mente at Berserk lå der ulovlig. New-zealandske myndigheter har hele tiden avvist dette. Andhøy vil ikke gi seg før han har fått tilgang til loggene fra møtene mellom Berserk og marinefartøyet.

— Det har vært en lang marsj, med rettssaker som vil fortsette til vi har fått dokumentasjonen fra tiden før Berserk forlot naturhavnen. Vi har har fått noen svar på hva som skjedde i tiden etter ulykken, men flere av de sentrale spørs-målene om korrespondansen forut for forliset mangler. Det er spørsmål som ikke stilner før vi har fått disse svarene, sier Andhøy.

— Når man har mistet noen, er det naturlig at man ønsker vite hva som har skjedd og hvorfor.Han er likevel klokkeklar: Reisen til Sørishavet den gangen er ikke noe hanangrer på. Om kompisene som ble borte, har han følgende å si:

— De var stolte folk som levde sitt liv. Jeg vet at hadde vi stått ved dørterskelen til Antarktis igjen, så hadde vi gjort det samme. Det er sånn vi lever, sier Andhøy.

— Vi lever drømmene og gjør det vi tror på.

DET ER NOE MED ISHAVET

HAR DU VÆRT DER ÉN GANG,

VIL DU TILBAKE

Sjømannshjertet

Planen var at han skulle legge ut på én reise. Én. Ungdomsgutten Jarle Andhøy skulle seile til sjøs, rase fra seg, og så skulle han bli voksen og bygge seg et liv på tørr grunn. Sånn ble det ikke.

— Det begynte allerede på barneskolen. Jeg følte meg litt som en outcast og ønsket noe mer ut av livet enn rutiner og en plass i samfunnshjulet, forteller Andhøy. Han lengtet ut. Han ville leve som en viking på søken etter det ukjente, etter eventyr.

— Båt og seil ble nøkkelen til å realisere drømmene på havet. Det livet har grepet meg, og siden har jeg vært bevisst på å leve et liv der jeg kontrollerer livet og livet ikke kontrollerer meg. Han elsket sjømannstilværelsen.

— Som 15-åring var det noe som ga meg appetitt for livet. Han ler litt.

— Sjømannshjertet banker i meg. Jeg tenkte at jeg skulle «rase det av meg». Bli ferdig med det, bli voksen. Men jeg føler at nå har det skipet seilt.

— Hvilket skip?

— Voksenlivet. Jeg tror ikke at jeg kom- mer til å slå meg til ro et sted og tenke at: «Nå skal jeg bli voksen her og jobbe i postbanken», ler Andhøy.

— Å ha muligheten til å seile den ret-ningen som livet blåser, det liker jeg. Alle historiene om krigsseilerne som Andhøy har samlet gjennom de siste 18 årene, skal bli til TV-serien «Havets ukjente helter». Formatet vil han ikke røpe, men han er godt i gang med pro-duksjonen av serien, som lagesfor GoA-live TV. Forsvarets forum får bli med da Andhøy og teamet hans dramatiserer for-tellingene til de unge krigsseilerne Rolf Kristoffersen og Ingvald Wahls.

— Krigsseilerne var Norges og Europas desidert viktigste bidrag for å sikre alliert seier under annen verdenskrig.

Andhøy drar historien.

— Da Hitler hadde lagt under seg Vest- Europa, sto de frie demokratienes siste skanse igjen på De britiske øyer. Storbritannia hadde lidd sitt størstenederlag i Dunkirk – og etter evakueringen hjem til England måtte hæren og deres evne til krig mot Hitlers krigsmaskineri bygges opp. Det var her handelsflåten var avgjørende for å forsyne frontene som skulle knekke Hitlers ødeleggende kapasiteter, forteller han.

— Krigsseilerne var de ukjente heltene som fikk forsyningene fram, men de kom hjem til svik, bedrag og totalt manglende forståelse fra den samme staten som de hadde kjempet for. I dag, forteller Andhøy, er det under 20 norske krigsseilere som fortsatt er i live. Ikke alle bor i Norge. Flere av dem bosatte seg i USA, fordi det var for vondt å bli værende i Norge.

— Alle krigsseilerne jeg har snakket med, snakker med tårer i øynene om kongen, friheten og fedrelandet. Og de aller fleste av dem snakker om hjemkomsten med stor sorg og bitterhet. Hjemkomsten var deres største nederlag og en følelse av enormt svik, forteller Andhøy.

Han mener at folk, og særlig politikere, bør lære av vår krigshistorie. Og ikke bare når det gjelder hvordan vi behandler dem som har bidratt i en krig.

— Jeg mener at andre verdenskrig er den siste verdensbegivenheten som i en historisk konflikt gjorde et klart skille mellom «det gode og det onde». Hitlers terrorvelde og industrielle folkemord på uskyldige mennesker minner oss på grunnverdiene som er nødvendig å kjempe for. Vi skylder dem som gjennom blod og tårer sikret vår frihet, å lære av erfaringene vi gjorde oss, og ikke å gjenta det meningsløse som krig fører med seg. Nyere konflikter som dem vi for eksempel ser i Midtøsten, viser dessverre at verdens ledere er ganske historieløse. Og det er sivilbefolkningen som betaler prisen, sier Andhøy.

Han har knapt rukket å røre salaten han bestilte til lunsj. Ved nabobordet sitter en mann og en kvinne. Hun skal snart reise seg, gå frem til Andhøy og spørre om hun kan snakke med ham om en sorg hun bærer på. Også hun har mistet noen som sto henne nær.

Men før kvinnen reiser seg og kommer bort til ham, skal Andhøy fortelle hva planen hans er når serien om krigsseilerne er ferdigstilt.

— Seile.

— Hvor da?

— Det blir vel til kaldere strøk. Det er noe med ishavet. Har du vært derén gang, vil du tilbake. Det er den ultimate følelsen av frihet, back to basics. Du ser naturen på sitt aller vakreste, urørt og ... Dyreliv og natur, opplevelser du ikke kan ha noen andre steder. Har du fått den magien under huden, trekkes du tilbake.

— Har du aldri vært redd på havet?

— Nei, havet er mitt hjem. Jeg har større bekymringer innenfor de moderne livsrammer i byen. Jeg kjenner meg godt igjen i krigsseiler Ingvald Wahls lengsel etter ishavet. Wahl er en av krigsseilerne han har snakket mye med og som endte med å bli hans nære venn. Wahl fikk en skade i benet under krigen. Han fortsatte likevel som krigsseiler. Etter krigen ble Wahl båteier og selfanger og seilte i Nordishavet.

— Dragningen til å dra opp der, den lå alltid i ham. Jeg kjente meg igjen i det. Den lysten stopper ikke. Har jeg hørt det av en 90-åring, er jeg usikker på om det noen gang stopper hos meg heller.

— Gleder du deg?

— Til jeg blir 90? Han ler.

— Til du skal seile igjen?

— Ja, det er klart, sier Jarle Andhøy.

— Dit drømmene løper og vinden blåser.