Koreakrigen startet i kjølvannet av annen verdenskrig da japanerne måtte forlate Korea og landet ble delt i FN-styrte områder mellom stormaktene, omtrent som i Tyskland. I 1951 gikk imidlertid nordkoreanske kommuniststyrker – støttet av Kina og Sovjet – inn i de sørlige områdene og drev styrkene der nesten helt ut. Dermed gikk FN inn, først og fremst amerikanske styrker, og krigen var et faktum.

Norge deltok med Normash, et mobilt feltsykehus, bemannet av norske leger og sykepleiere. Til sammen deltok 623 mannskaper. Alle fikk Den norske Koreamedaljen, FNmedaljen samt koreanske medaljer for sin innsats.

BARE SJØMENN

Men også tre norske skip deltok, med mer enn 150 krigsseilere: M/S Belocean, M/S Beljeanne og M/S Reinholt. De 150 krigsseilerne har aldri sett snurten av noen medaljer. Én av dem er Audun Ivar Gangstø.

I statuttene for FN-medaljen heter det blant annet:

«FN-medaljen tildeles for deltagelse i FNs fredsbevarende operasjoner, observatørmisjoner og andre lignende oppdrag som har mandat fra FN. Medaljen tildeles personell som har oppfylt den tjenestetid som er spesifisert for den enkelte misjon, oftest 90 dager (3 måneder).»

– Jeg ser at sanitetssoldatene er kåret til Årets krigshelter i Korea. Det er sikkert fortjent. Likevel er det jo tankevekkende at vi som seilte for FN på M/S Belocean under hele krigen, en stor del av tiden i krigssonen, aldri har fått den minste oppmerksomhet. Men som fjerdemaskinisten om bord, Rolf Ek, sa, ikke uten bitterhet: Men vi var jo bare sjømenn …, reflekterer Gangstø.

ENGASJERT FOR HAVET

Forsvarets forum møter Gangstø på hans hytte i Terråk på Helgelandskysten. Utsikten er fabelaktig og strandlinjen lang. Gangstø har alltid vært nært knyttet til sjøen. På sine eldre dager har han engasjert seg politisk mot forurensing fra oppdrettsanlegg og derigjennom stått i tøffe lokalpolitiske stormer.

– Sjøen er mitt område. Jeg stemte nei til et nytt oppdrettsanlegg. Da ble jeg upop, ja. Det gjaldt jo arbeidsplasser, vet du. Neste år sto jeg ikke lenger på Arbeiderpartiets liste ved kommunevalget … Da ble jeg SV-mann, ler Gangstø.

– Noe av det tristeste jeg opplever, er ødeleggelsen av marint liv langs hele Norskekysten. Men la oss skru klokken 70 år tilbake.

– Hvordan begynte Korea-farten?

– Jo, det hele begynte mens jeg var på skoleskipet Sørlandet, bare 17 år gammel. Vi fikk tilbud om å ta hyre på skip som skulle seile på Korea.

– Så du visste at det var krig der?

– Ja. Du vet, jeg hadde allerede planer om å bli sjømann. Og dette hørtes jo spennende ut. Hadde lyst på noe ekstra, prøve noe utenom det vanlige. Var nysgjerrig. Det ligger kanskje noe i familien, det der. Bestefar skulle egentlig ha seilt med Roald Amundsen og Fram i 1918, men bestefar var nygift, og så ventet de små, så han måtte trekke seg, forteller Gangstø.

Han måtte ha foreldrenes tillatelse for å reise, og det fikk han. I 1951 startet den farefulle hyren etter en rekke mellomlandinger med fly før de kom til Japan: Stavanger, Genève, Bangkok, Hongkong, Taiwan og så Tokyo. Så var det tog til havnebyen Kobe, der de gikk om bord i M/S Belocean.

– Det gikk ikke akkurat noen direkteflygninger dit dengang, nei, og vi kunne bare fly om dagen, ler Gangstø.

– Flere fra «Sørlandet» var med. Vi gikk i skytteltrafikk hele tiden fra 1951 til nyttår 1953. Belocean var det første skipet der nede, forteller Gangstø.

TRE NORSKE SKIP

Tre norske skip deltok under Koreakrigen. I tillegg til Belocean var det MS Reinholt og Beljeanne. Dette var såkalte tungløftskip, og slike var det mangel på i den amerikanske marinen.

– Vi fraktet ting som stridsvogner, lokomotiver – Pullman-lokomotiver, husker jeg – og annet tungt materiell fra Japan over til krigssonen. Vi hadde tre kraner og kunne ta løft opp til 120 tonn. I tillegg til våre skip var det bare tre par britiske skip som hadde slik kapasitet. Derfor var vi svært viktige for krigsinnsatsen. En amerikansk militær uttalte at de var veldig fornøyd med innsatsen til Belocean, sier veteranen.

– Lossingen i Pusan tok alltid tid, det var 12 meter forskjell mellom flo og fjære. Ute på reden lå amerikanske slagskip, ett av dem var Missouri, og dundret løs mot kineserne, som lå oppi heia og skjøt!

– Var du ikke redd?

– Nei, ikke som jeg kan huske. Vi gikk jo med FN-flagg og var ikke bestykket. Heldigvis hadde ikke kineserne flystyrker. Og så hadde vi jo en skikkelig tøffing av en kaptein, Kaare Øderud het han, og det betød mye for moralen, for å si det sånn. Én gang spurte han meg om jeg ville ha en omgang juling, det var noe tull med noen vakter, ler veteranen.

– Men redd kan jeg ikke huske jeg var. Kanskje var det rett og slett at jeg var for ung til å innse alvoret, jeg var jo bare 17 år, reflekterer Gangstø.

Andre opplevde det nok annerledes. Kari Hansen var salongpike om bord på Belocean. Hun uttalte i et intervju, gjengitt i boken «Norge i Korea: norsk innsats under Koreakrigen og senere» (Pedersen, Lorentz Ulrik, Norsk-koreansk forum 1991), at hun var redd hver gang de gikk inn i minefeltene ved Pusan og veldig glad hver gang de kom tilbake til Japan.

«Vi visste aldri om vi kom levende fra det. Jeg regnet ikke med å komme tilbake til Norge», fortalte hun.

I tillegg til lossing i Pusan foretok skipet også andre oppdrag.

– Vi evakuerte tropper fra flere steder lenger nord i Korea, som Wonsan. Byen var totalt lagt i grus, husker jeg. Et fælt syn. Vi så også folk på flukt. En annen ting som bekymret oss, var miner, forteller Gangstø.

NØLER ELLER SENDER VIDERE

Hva tenker så norske myndigheter og organisasjoner om de norske krigsseilerne under Koreakrigen? Svært lite håndfast, skulle det vise seg da Forsvarets forum la ut på en lang ørkenvandring mellom dem.

Vi startet med Forsvarets veterantjeneste.

«Vi har ikke inngående kjennskap til disse nevnte sivile seilerne under Koreakrigen på 50-tallet. Disse nevnte fartøyene var så vidt vi er kjent med ikke en del av det norske forsvarets innsats. Vi er heller ikke kjent med hvilken policy FN har for tildeling av medaljer til det vi forstår er sivilt personell, på sivile fartøy, under denne krigen», skrev Harald-David Meum, sjef for dekorasjonsseksjonen i en e-post til Forsvarets forum.

Krigsseilerregisteret i Kristiansand var neste. Historiker Simen Zernichow er nølende til å utvide krigsseilerbegrepet til også å gjelde sjøfolk som seilte under andre konflikter, som Koreakrigen eller krigen mellom Iran og Irak.

– Spørsmålet er om ikke disse sjøfolkene heller burde hedres som en egen gruppe, kanskje også for å få frem særegenheten ved deres innsats, sier Zernichow.

– Det er særlig den historiske bakgrunnen som gjør at jeg personlig nøler med å utvide krigsseilerbegrepet. Opprinnelig omfattet begrepet kun sjøfolk som seilte utenriks på handelsskip under annen verdenskrig, og deres innsats og kamp om anerkjennelse var tett forbundet med det. Siden er begrepet blitt utvidet til å gjelde andre grupper sjøfolk under annen verdenskrig i tillegg til dem som seilte under første verdenskrig. Inkluderingen av flere grupper har skjedd parallelt med at begrepet krigsseiler over tid har blitt et hedersord for de aller fleste. Krigsseilerregisteret er avgrenset til annen verdenskrig, og her opererer vi med en bred kategorisering innenfor denne krigen. Likevel: Anlegger man en rent moralsk synsvinkel, er det ikke urimelig at også andre krigsseilere, som for eksempel Audun Gangstø, kunne omfattes av begrepet.

NESTEN UFATTELIG

Tor Jørgen Melien, tidligere kommandørkaptein, nå gjesteforsker ved Institutt for forsvarsstudier og forfatter av blant annet bøkene «Norges globale sjøkrig» og «Våre hemmelige soldater», fremhever de norske skipenes uvurderlige innsats under Koreakrigen.

– Det er nesten ufattelig at deres innsats ikke har fått oppmerksomhet, slik jo Normash-personellet rettelig har fått. Ingen av de norske sjøfolkene trakk seg da skipene de var hyret på, ble satt inn i Korea-konflikten. Typisk holdning, slik jeg har erfart det som historiker. Dette var jo farlig virksomhet, og den varte i flere år, sier Melien.

– Noe av årsaken ligger nok i at Koreakrigen kom i skyggen av annen verdenskrig. Og så fikk vi den kalde krigen og Vietnamkrigen. Våre sjømenn som seilte på Korea, falt mellom to stoler. I det hele tatt er det ingen tvil om at sivile fartøyer som ble brukt til militære formål, er et sort hull i krigshistorien, et område som ikke er belyst overhodet. Under annen verdenskrig var det ikke bare den norske handelsflåten og marinefartøyer som var aktive, men også et meget høyt antall mindre sivile båter og skøyter. Det er ikke en linje om disse hundrevis av båtene som var innleid eller rekvirert til den norske marinen i Erik Anker Steens åtte bind sterke «Norges sjøkrig 1940–45», sier Tor Jørgen Melien.

INGEN SVAR

Forsvarets forum henvendte seg så til FN-sambandet og Utenriksdepartementet (UD) om deres syn på de norske koreakrig-sjømennenes innsats og mangel på offentlig anerkjennelse. Ingen av dem har gitt noen kommentarer eller bidratt med tilsvar. UD henviste til Sjøfartsdirektoratet.

– Vi deler ut to medaljer: Medaljen for edel dåd og Medaljen/plaketten for redningsdåd til sjøs, forklarer Dag Inge Aarhus, kommunikasjonsdirektør i Sjøfartsdirektoratet.

– Jeg tviler ikke på at sjømenn som Gangstø hadde fortjent begge medaljer, men hvorvidt krigsseilere faller inn under statuttene for disse medaljene, er usikkert. Selv om vi har innstillingsmyndighet for medaljene, er det ikke vi som nominerer aktuelle kandidater. Et slikt initiativ må eventuelt komme fra enkeltpersoner eller fra organisasjoner. Mitt personlige syn er at disse sjøfolkene uten tvil fortjener honnør og aksept for sin innsats, sier Dag Inge Aarhus i Sjøfartsdirektoratet.

Så gjenstår det å se, da, om krigsseiler Audun Ivar Gangstø og hans kamerater under Koreakrigen får rett like til det siste: «Vi var jo bare sjømenn» …