Diplomati i koronaens tid

Et solstreif filtreres mellom grønt løv på trærne utenfor vinduet og lyssetter bakgrunnen når Anniken Ramberg Krutnes dukker opp på Facetime. I lys draktjakke omkranset av mørke møbler. Det er fredag morgen, og arbeidsdagen er såvidt begynt for ambassadøren i Washington D.C., mens i Norge skal vi straks ta helg. En uvanlig mellomtilstand på flere måter. Riktig nok er folk i utenlandsoppdrag vant til det. Legg til pandemi som en ekstra joker. Store deler av Krutnes sitt «bakkemannskap» er også nytt nå. Ambassaden er Norges største med rundt 50 ansatte.

– Jeg har vært vant til å lede store avdelinger. Men å sette sammen et team der alle ikke kan møtes fysisk samtidig i tiden fremover på grunn av covid, er nok blant de mest utfordrende jobbene jeg har hatt.

Maskespill

Da vi snakker sammen, er det en uke siden hun landet med mann og to kofferter. Flyttelasset er fortsatt i det blå. For én gangs skyld er hun umaskert, digitale intervjuer har sine fordeler. Overalt ellers må hun dekke til ansiktet – ikke minst for å unngå å bli uglesett. På det amerikanske kontinentet, som for øyeblikket er episenteret for verdenspandemien.

– Fra jeg gikk på flyet i Norge, var masken på, det er forbudt å gå uten her.

Tilfeldigvis er intervjuet vårt på en av USAs mest spesielle merkedager de siste årene: 11. september. Datoen er følelsesladd for amerikanere, spesielt i New York og Washington D.C., der terroristene valgte å krasje flyene i 2001. I hovedstaden var Pentagon angrepsmålet. Vanligvis er det store minnemarkeringer på 11. september, men i år overskygger pandemitrusselen det meste, sier ambassadøren. Som de fleste andre husker Krutnes godt dagen da et storskala angrep ble gjennomført på amerikansk jord, i landet som hadde vært vant til å kjempe mot fjerne fiender. USAs myndigheter svarte med tidenes opprusting av eget forsvar og etterretning. Krigen mot terror begynte.

– På 9/11 var jeg på kontoret mitt i Strasbourg, Norges delegasjon til Europarådet. Vi samlet oss på ett kontor og fulgte med i vantro.

«Kremposten»

En fremoverlent kronprinsesse Märtha vinker besøkende inn utenfor inngangen til residensen i 3401 Massachusetts Avenue. Statuen ble reist til minne om kronprinsesse Märthas innsats for Norge under andre verdenskrig. Men som første norske kvinnelige ambassadør til USA noensinne er det Anniken Ramberg Krutnes som skriver historie.

Nå sitter hun ved det massive skrivebordet som tidligere skal ha vært brukt til lekselesing av kong Harald. Under andre verdenskrig bodde han med sin mor, Märtha, og søstrene i Washington D.C. De bodde først i Det hvite hus, som gjester hos president Theodore Roosevelt, før de leide en egen bolig. Men skrivebordet skal altså være det han brukte.

– Var det på tide at ambassadøren fra Norge ble en kvinne?

– At alle har vært menn frem til nå, tror jeg egentlig er en tilfeldighet.

– Når det er sagt, er mitt inntrykk at alt for få kvinner søker seg til sikkerhetspolitikk. En viktig bakgrunn for denne stillingen.

– Ambassadørposten i USA sies å være en av de gjeveste å få?

Hun nøler ikke, smiler.

– Jeg synes i hvert fall det.

Sikkerhetspolitikk er en rød tråd. Og nedrusting. Mens Krutnes var ambassadør i Haag i fem år, representerte hun regjeringen i styret i OPCW, Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen. De fikk i 2013 Nobels fredspris.

Cyberkrigere

Hun har hatt en finger med i spillet i mange ulike sfærer. Veien frem til Washington D.C. har blant annet gått via cyberspace som representant til FNs ekspertgruppe for å fremme ansvarlig statlig bruk.

– Hva er de største utfordringene?

– Digitaliseringen skjer i en utrolig hastighet, og hele samfunnet vårt baserer seg i dag på digital infrastruktur. Dette gjør oss sårbare på måter vi for få år siden ikke kunne ha forestilt oss.

– I cyberdomenet kan trusselaktører operere fordekt og uten hensyn til landegrenser. Vi ser at enkelte stater benytter disse virkemidlene til undergravende virksomhet internasjonalt. Under koronapandemien har slike aktiviteter til og med rammet helsesektoren. Uakseptabelt og ikke en situasjon vi kan leve med. Vi må fortsette å styrke vår beskyttelse, og vi må stille disse statene til ansvar.

Polarisert

Hun poengterer at verdenssamfunnet har brukt mange tiår på å gradvis utvikle folkeretten til det den er i dag. Og at alle statene i FN er enige om at folkeretten også gjelder i cyberspace.

– Et solid grunnlag. Samtidig gjenstår en jobb med å iverksette dette i praksis. Hovedutfordringen er ikke at reglene og normene vi har, ikke er gode nok. Problemet er at ikke alle stater etterlever dem. Dagens polariserte globale klima gjør diskusjonene om implementering krevende. De politiske motsetningene og utfordringene vi møter i den fysiske verden, reflekteres i cyberspace.

Fangstfolk

Krutnes lyser opp fra andre siden av Atlanteren når det blir snakk om Arktis. Frem til sommerferien var hun to år som nestleder i avdeling for sikkerhetspolitikk og nordområdene i Utenriksdepartementet.

– Nordområdene er jo viktige for Norge, dette kan jeg snakke mye om. Spenningen er utvilsomt økt, geopolitisk sett, men jeg tenker at det likevel er stabilt i nord. I motsetning til hva noen tror, så er det langt fra «ville vesten». Folkeretten gjelder også i Arktis, og Arktis er langt fra et lovtomt område.

– Og så er Norge i en unik posisjon fordi vi har et Arktis som er så velutviklet.

Man snakker om grønn omstilling. Ren energi. Myndighetene har forpliktet seg. Verdens land skal klare å begrense klimaendringene.

Hun mener man kan ha flere tanker i hodet samtidig når det gjelder å bevare, men samtidig bruke ressursene. Sørge for verdiskapning. Hun peker på at dette har vi i nord lange, bærekraftige tradisjoner å vise til.

– Fiskerisamarbeidet med Russland er et bra eksempel på hvordan begge nasjoner kan høste fra naturen, i fredelig sameksistens.

Isbryting

Av alle stoppesteder i livet så langt har Grønland fått en egen plass i hjertet. Fordi det ble inngått en spesiell avtale der i 2008. Den våren møttes kyststatene rundt Polhavet i Ilulissat, like ved en isfjord som er med på Unescos verdensarvliste. De diskuterte issmelting og næringsveier. USA, Canada, Danmark/Grønland, Russland og Norge erkjente et særskilt ansvar for bruken av disse havområdene.

– Ilulissat-erklæringen er et av høydepunktene mine. Den slår fast at havretten gjelder i Polhavet, og at alle uenigheter som måtte oppstå, skal løses i tråd med folkeretten. Den viste at kyststatene var villige til å ta ansvar for utviklingen i Polhavet og forholde seg til sine rettigheter og plikter. Dette var en viktig enighet og et viktig budskap å få fram i en tid da alle snakket om «kampen om ressursene i Nord».

Nå er det juristen Anniken Krutnes som snakker. Hun tok jusen på toppen av siviløkonomstudiet.

– De politiske motsetningene og utfordringene vi møter i den fysiske verden, reflekteres i cyberspace

Vennskapsbånd

Laks, laks, laks. Spørsmålet om hva kokken på Norges ambassade serverer gjester, er egentlig for opplagt. Krutnes slår gjerne et slag for en av hjemlandets store eksportvarer.

– Når ambassadøren her inviterer til lunsj, så pleier folk å komme. Og da serveres selvsagt sjømat.

Det er for tidlig å si hva som blir en typisk arbeidsdag. Men hun må også finne tid til å dra på besøk til andre.

– Kenneth Braithwaite, ambassadør i Norge før han i år ble marineminister, har invitert meg på kaffe. You’ve got a friend in D.C., sa han sist vi møttes.

– Den amerikanske luftforsvarssjefen, Barbara Barrett, var nylig i Norge, det sier sitt.

Vi har jo avtaler om flere store flyprosjekter.

– USA sendte mange soldater til Norge i 2018 og nå trekker de ut igjen de fleste?

– Dette er ikke et uttrekk, men en konsekvens av en varslet modernisering/effektivisering av det amerikanske marinekorpset. Det kom derfor ikke som noen overraskelse for oss i departementet, og det har vært tett dialog med USA om dette på forsvarssiden. Det vil fortsatt være lange perioder med et stort nærvær fra marinekorpset i Norge.

– At USA trekker ut mange tusen styrker fra Tyskland, tror jeg mer er en politisk handling.

– Kommer Nato til å prege mye av tiden din fremover?

– Ja. Men ikke når jeg snakker om bunader til folk i Midtvesten.

Trønderblod

Hun vokste opp i Asker med et fire års mellomstopp i Nord-Trøndelag i barndommen.

– Du har holdt på dialekten?

– Den er i hvert fall ikke fintrøndersk!

Mannen Kjetil er bergenser, med innslag av nordnorsk. Hun traff ham da hun studerte i byen mellom de sju fjell på 90-tallet. Sammen har de tre barn. Den yngste sønnen er i gang med studier etter endt førstegangstjeneste i Garden.

– Han går i fars fotspor og skal bli ingeniør. Eldstemann har gått i mine fotspor og blitt siviløkonom. Datteren vår har kombinert økonomi- og ingeniørstudier og dermed gått i begge foreldrenes fotspor.

– Barna har kanskje flyttet en del med i årene dine i UD?

– De er født i Oslo, Madrid og Strasbourg. Men har tilbrakt mesteparten av oppveksten sin i Norge, også skolegangen og dermed fått «festet seg» i hjemlandet. Og de snakker alle tre normalt østlandsk!

Ladekapasitet

Frisoner finner hun i både snø og sjø, lesing og løping. Bokhyllene som troner bak henne på Facetime, fra tak til gulv, er foreløpig tomme.

– Ja det er helt fryktelig. Noen kasser fra min private boksamling er med når flyttelasset kommer. Jeg leser både romaner og biografier.

I mellomtiden kan hun i hvert fall puste ut i Washington D.C.’s mange grøntområder.

– Rock Creek Park, ikke langt unna her, er allerede blitt en favoritt, sier Krutnes som helst vil si at hun jogger.

– Løping høres så fort ut!

– Så du er ikke opptatt av tider og resultater?

– Nei, langt i fra, joggingen skal bare være avslapning.

Hun formulerer det omtrent som favorittforfatteren, japanske Haruki Murakami, har sagt om temaet, han skrev en hel bok: Når jeg løper, så løper jeg bare.

Veivalg

Pandemien er ikke til hinder for at hun kan feire bursdagen sin i residensen. Slik bursdagene vanligvis starter: med frokost på sengen, servert av mannen Kjetil.

– Han pleier å lage vafler. Men vi vet ikke ennå hvor vaffeljernet er. Uansett, det blir nok noe søtt.

På folkemunne kalles området Embassy Row, det er nesten et lite FN i seg selv. Residensen og ambassaden ligger side om side på Massachusetts Avenue. En av de lengste hovedgatene i Washington D.C., som fikk navnet sitt etter en av statene som hadde en viktig rolle under den amerikanske revolusjonen. Da koloniene kjempet for uavhengighet fra det britiske imperiet. Anniken Krutnes er ikke kommet til USA for å lage noe opprør. Selv om hun gjerne vil etterlate seg noen fotavtrykk. Bidra til at klimaet holder seg temperert.

– Min rolle som ambassadør er å bygge videre på det gode forholdet mellom Norge og USA.

Stormvarsel

Hun har møtt president Donald Trump, en obligatorisk seremoni for nye ambassadører. Visepresident Mike Pence bor rett over gaten.

– Fra vinduet kan jeg se at det er mye som skjer hver gang han drar inn og ut av boligen, sikkerhetsmessig.

En het sommer er så vidt på hell i USAs hovedstad.

– Vi fikk farevarsel fra myndighetene på telefonen i går. Det var opp mot 30 grader og noen vanvittige regnbyger.

Høststormene i Washington D.C. kan være heftige. Presidentvalget er tidlig i november. Hvis Donald Trump må gå og tar med seg Pence, kan Norges ambassadør etter hvert få en ny nabo. Hun sier hun ikke skal mene noe om Trump på trykk, det er ikke hennes oppgave.

– Å lytte er like viktig som å snakke i diplomatiet.

– Vi i UD er også stolte av at vi har et solid kontaktnett i begge leirer, både hos republikanerne og demokratene.

Uansett hvem som eventuelt kommer og går av presidenter og visepresidenter i nærmeste fremtid, så blir Anniken Ramberg Krutnes å finne i ambassaden de neste fire årene.

– Jeg gleder meg allerede til våren når magnoliatreet utenfor vinduet blomstrer.