Når soldatlivet kaller: – Frykt smitter, men det gjør mot også

– Livet mitt har blitt snudd opp ned, forteller Luidmilla til Forsvarets forum.

Vi møter henne på en kafé utenfor Kyiv, rett ved militærleiren hvor hun bor og tjenestegjør. Det røde håret og det fargerike skjerfet står i stilfull kontrast til den grønne uniformen. På navneskiltet står det «Prinsesse».

– Huset vårt er syv minutter unna med bil. Jeg skal egentlig ikke dra dit, men jeg har en snill kommandant, så jeg sover ofte hjemme likevel.

Vi venter på ektemannen Anton, som tjenestegjør ved en annen leir som ligger lenger unna. Han har færre sjanser til å dra hjem, og i dag er det to uker siden ekteparet så hverandre.

Så runder Anton hjørnet, ikledd en nystrøket uniform og polske jungelstøvler. De smiler hjertelig og omfavner hverandre.

– Vi ser hverandre kanskje to eller tre ganger i måneden, utbryter han.

– Det er i stor kontrast til tidligere, da vi var sammen hele døgnet. Vi jobbet til og med sammen, sier Luidmilla.

Fra skuespill og airsoft

Før krigen var det lite utad som tilsa at ekteparet skulle tre inn i forsvarets rekker. De hadde gjort sin mangeårige hobby – middelalder-skuespill – om til arbeid, og levde av å sy kostymer, smi smykker, og opptre på festivaler.

– Men jeg har spilt mye airsoft, sier Anton. Han mener dette var en god erfaring å dra med seg inn i det ekte soldatlivet.

– Man lærer å bevege seg rundt med militært utstyr, og overleve ute i skogen, så man får et godt grunnlag.

Tanken om forsvarstjeneste hadde modnet over lengre tid for begge to.

Les også: Folkets forsvarsvåpen

Mange ble overrasket da Russland startet angrepet 24. februar. Anton og Luidmilla var derimot sikre på at det var fare på ferde.

– Det var egentlig forventet. Vi så opptrappingen, og tenkte at dette bare hadde én utvei. Hver gang vi skulle opptre tenkte vi; kommer vi til å dra på festivalen, eller må vi melde oss til tjeneste?

Kaos og lange køer

Da smellene begynte å runge rundt hovedstaden, var Anton sikker i sin sak. Luidmilla innrømmer at hun nølte.

– Det er krig, og hvem vet hva man går til? Men en venninne fortalte at hun skulle melde seg, og jeg lovte å bli med. Jeg ville skammet meg hvis jeg hadde sagt nei.

25. februar – dagen etter angrepene startet – var ekteparet på plass foran rekrutteringslokalene til de territorielle styrkene.

De territorielle styrkene er lokale enheter som har i oppgave å beskytte folk og infrastruktur i sitt spesifikke område. Før invasjonen bestod de av erfarne offiserer og frivillige sivile som ble trent opp i militære ferdigheter. Under invasjonen har styrkene deltatt aktivt i kamphandlinger, og får æren for det suksessfulle forsvaret mot den russiske offensiven.

Køen utenfor lokalet var opptil én kilometer, og mens de ventet kunne de høre eksplosjonene i utkanten av byen.

– Det var komplett kaos de første dagene, og forsvaret forsøkte å lage noe som helst system. Jeg var offensiv, og ba om å få hjelpe med registreringen, sier Luidmilla.

Dette var inngangen hennes til å jobbe med logistikk i staben. Anton ville derimot i en operativ enhet.

Egen organisering

– Folk samlet seg i lag og tropper utenfor lokalene, og utnevnte selv hvem som skulle være ledere. Vi var 30 venner og kjente som lagde en tropp, og de bestemte at jeg skulle være sersjant og lagfører, forteller ektemannen.

Fra rekrutteringslokalene gikk ferden til en treningsleir, hvor Antons enhet øvde på overlevelse i skogen, våpenhåndtering, hvordan å samhandle som en enhet, samt litt skytetrening, forteller han.

Kronikk

Et nordisk vendepunkt

Troppen hans er nå satt til å vokte infrastruktur i hovedstaden. Selv om de russiske styrkene trakk seg ut av Kyiv-regionen i slutten av mars, er hverdagen ikke tom for trusler.

– Det kommer regelmessige missilangrep rundt i regionen, og det kan fortsatt finnes infiltratørgrupper som vil gjøre angrep i byen, forklarer Anton.

– Jeg har flere venner som har drept slike grupper.

På trappen

Frivillige vaktstyrker – slik som troppen til Anton - står også på en rotasjonsliste for å tjenestegjøre ved fronten, forteller de. Dette betyr at Anton muligens må reise østover eller sørover på et tidspunkt. En tilsvarende gruppe er allerede på trappen for å reise til Donbass.

– Er dere godt nok forberedt?

– Vil du ha et ærlig svar, eller et offisielt svar?

Anton og Luidmilla er tydelige på at treningen så langt har vært svært mangelfull, og at dagene under invasjonen stort sett har gått til jobb og hvile - med minimal tid til øving og trening.

– Soldatens første våpen er spaden, sier Anton, mens han himler med øynene. Han gestikulerer at han har brukt mye tid på å grave skyttergraver.

– Men de som sendes til fronten får ofte to eller tre uker med ekstra trening før de reiser.

Lavt nivå

Norske «Mike» bekrefter den manglende treningen og erfaringen hos de frivillige styrkene i Ukraina. Han er tidligere forsvarsansatt, Afghanistan-veteran, og krigsfrivillig hos Peshmerga i Nord-Irak. Nå har han vært i Ukraina som instruktør for ukrainske soldater i fire uker.

– Nivået på rekruttene vi trener er forståelig nok svært lav. Ikke bare på grunn av deres sivile bakgrunn, men også på grunn av manglende ressurser som treningsfasiliteter, ammunisjon, sanitetsforbruk og mer, forteller «Mike» til Forsvarets forum.

Han bekrefter Antons bekymring rundt kort øvingstid før man blir sendt i skarpe oppdrag.

– De får alt fra to måneder til et par uker med trening før de sendes til fronten. Det groveste tilfellet jeg var vitne til, var én dag med trening. Resten av tiden hadde de brukt på administrative oppgaver og venting.

Likevel oppfatter «Mike» at rekruttene forstår alvoret i situasjonen, og at de jobber og kjemper godt, forholdene tatt til betraktning.

En ny fase

– Det er for trygt i Kyiv nå, sier Anton.

Nyheter

Ukraina forlenger unntakstilstanden

Han mener krigen har gått over i en ny etappe. I stedet for å overleve, handler det nå om å vinne.

– Hvis vi ikke fullfører denne krigen nå, vil den komme og hjemsøke oss gang på gang. Det er vinn eller dø.

En motivasjon for å forsvare hjemmet, familien og byen, har nå gått over til å kjempe for Ukrainas suverenitet.

Ekteparets største bekymring er nå at én skal sendes vekk, mens den andre blir værende.

– Hvis Anton blir sendt til fronten så ønsker jeg å følge etter. Jeg håper jeg kan få en jobb i staben til hans enhet.

Mot smitter

Men midt i besluttsomheten beskriver både Anton og Luidmilla en frykt for krigens realitet. Da bombene og rakettene begynte å falle, kjente de en maktesløshet over situasjonen.

– Det var som om kroppen ikke tok imot ordrene, minnes Luidmilla.

– Hodet forstår det, men hjertet vil ikke tro på det.

Svaret – mener de – var å omgi seg med sterke folk.

– Jeg husker de første dagene, og jeg gikk ut og var livredd. Da så jeg en militær enhet på gata, som jeg tror var fra Azov-bataljonen. De var så rolige, og hadde så kontroll på situasjonen, og da ble jeg også rolig, sier Anton.

– I vanskelig tider må man møte sterke mennesker. Frykt kan smitte, men det gjør mot også.

Luidmilla skyter inn;

– Frykten i blodet føles ikke bra. Det er en følelse som kommer og finner deg, uansett hvor du er.