Tett på krigen

– Bank i bordet: Vi har ikke vært angrepet enda.

Publisert Sist oppdatert

Det sier Jeff Lischke. Den flernasjonale observatørstyrken på Sinai – som skal overvåke fredsavtalen mellom Egypt og Israel – teller drøyt 1300 personer. Men de sivile observatørene – de som overvåker fredsavtalen – er bare 24. Lischke er sjef for disse observatørene. Alle er sivile, alle er amerikanske. Det er del av avtalen. Militært personell skal ikke overvåke områdene som ligger langs grensa, de skal bare legge til rette.  

– Oppdraget vårt er blitt mye mer komplekst. Det er flere militære styrker på Sinai i dag. For noen år siden skrev vi rapporter som var 5-6 sider lange. Nå er de minst 20, forteller Lischke. 

For noen år siden skrev vi rapporter som var 5-6 sider lange. Nå er de minst 20

Han pleide å ha 35-40 prosent observatører med sivil bakgrunn, resten var eks-militære. I 2016 sa syv med sivil bakgrunn opp. Alle som erstattet dem hadde militær bakgrunn. Nå er alle unntatt to eks-militære.


– Vi opererer tett på krigshandlinger. Flere var ikke komfortable med å gå på jobb lenger. Det respekterer jeg. Du hører skudd og bomber like ved der du bor. Noen takler det. Andre gjør det ikke, sier han.

– I sånne situasjoner er militær bakgrunn en stor fordel.

Du hører skudd og bomber like ved der du bor. Noen takler det. Andre gjør det ikke

Observatørene som opererer i de mest urolige områdene, kaller Nord-Sinai en krigssone. Miner går av daglig, og Rafah – helt nordøst på Sinai, opp mot grensen mot Israel – beskrives som ruiner og kontrollpunkter. Byen ligner på bilder fra Dresden i 1944, sier observatørene. Eller noe man har sett i Afghanistan eller Irak.

I 2014 kjørte observatører fra MFO mot et kontrollpunkt. Det viste seg å være okkupert av WS. Observatørene så en mann i sivile klær veive med en AK-47. De rygget og prøvde å komme seg unna. WS-krigere hoppet inn i en pick-up og kjørte etter. Heldigvis kom observatørene til et egyptisk kontrollpunkt før WS tok dem igjen. En annen gang ble MFO skutt mot. Da var de sammen med en egyptisk liaisonoffiser. I 2016 kjørte en kolonne med fijianske soldater på en mine. Flere ble skadd. Og en større bombe landet like ved leiren, rett ved siden av et drivstoffanlegg. I mai 2016 var det så intenst og farlig i nordøst at MFO ikke turte å sende patruljer. Resten av året var ingen på bakken der. All overvåking fant sted fra lufta.


– Det er farlig å være i Nord-Sinai, men ikke på grunn av oppdraget til MFO, sier han. 

– Minen som soldatene kjørte på, var ikke ment for oss. Bank i bordet: Vi har vært i krigshandlinger, men vi har ikke vært angrepet. Men ingen vet når det kan skje. Derfor tar vi forholdsregler. Vi kjører for eksempel aldri samme rute to ganger etter hverandre.

– De aller fleste militære installasjonene kan vi observere fra lufta. Hvorfor skal vi da bevege oss på bakken når vi kan gjøre jobben med helikopter? Jeg mener det er viktig at vi er på bakken. Og det betyr mye for lokalbefolkningen. I mitt hode er det den viktigste sikkerheten vi har: lokal støtte.

– Hvordan tar lokalbefolkningen i mot dere? 

– De aller fleste er positive. Vi har blitt kastet stein på, men det var bare noen unggutter. 

Vi har vært i krigshandlinger, men vi har ikke vært angrepet. Men ingen vet når det kan skje

Observatørene har fem ruter. De dekker hele Sinai, men en er farligere enn de andre. Den er i nordøst-Sinai. Dave Stewart er på denne ruta. Fire observatører og en egyptisk liaisonoffiser skal identifisere 192 militære installasjoner fra helikopter. De flyr lavt og raskt. De har få sekunder på hver installasjon. Først flyr de en gang. Så fyller de drivstoff og flyr en gang til. På to turer er målet å se alle installasjonene. Det er ikke lov å ta bilder eller tegne. Alt må observeres. Dagen etter pleier de å dra på patrulje. Da flyr de først ruta de skal kjøre. Det skyldes sikkerhet. De colombianske eskortesoldatene kjører til en post. Der møter de observatørene som kommer med helikopter. Så drar de sammen derfra.


– Det er et tøft og vanskelig oppdrag, men jeg elsker det, sier Dave Stewart. 


– Det er en god blanding av å gjøre noe som jeg selv vil, men som også betyr noe for verdensfreden. 

I 2002 var han på Sinai som offiser. Så dro han tilbake til USA, ga seg i militæret og jobbet som ungdomsskolelærer. Han ble børsmegler, men fant ut at det ga mer mening å jobbe for fred på Sinai. Nå har han vært her i syv år. Stewart planlegger å bli lenge. 

– Jeg har akkurat plantet noen palmetrær utenfor containeren jeg bor i. Jeg drar ikke før trærne er store. 

Les flere intervjuer og reportasjer fra Sinai: