Sviket etter FN-tjenesten

​– På et punkt vurderte jeg å kalle inn til min egen pressekonferanse og fortelle alt jeg visste. Britene og andre nasjoner hadde sine folk de kunne henvende mediene til hvis de tok kontakt. Det hadde ikke vi, sier Moldestad (56).

Moldestad, som var stabsoffiser i FN-styrken Unprofor (United Nations Protection Force), sier at han søkte råd om hvordan han skulle forholde seg til norsk og internasjonal presse som ønsket å vite mer om rapporten han hadde skrevet i Bosnia om flyvningene 10. februar 1995 over Tuzla og bruddet på flyforbudet. Den norske kapteinen ville ikke stå alene i mediestormen da han vendte hjem til Stavanger etter kontingenten for FN senhøsten 1995. 

Å be om hjelp fra Forsvaret til å håndtere mediepågangen, omtaler Moldestad som den «største feilen» han har gjort. Ønsket om hjelp ble besvart med trusler om fengsel for brudd på taushetsplikten, forteller han. FN-veteranen sier han ble beskyldt for å sette forholdet mellom USA og Norge på spill.

– I ettertid angrer jeg på at jeg skrev den rapporten. Jeg ble tillagt motiver og framstilt som en lite troverdig tullebukk.

Hva var det FN-veteranen rapporterte om som var så farlig?

Flyene over Tuzla

Om kvelden 10. februar 1995, fra basen Blue Factory så den norske kapteinen som da var 31 år, to jagerfly med etterbrennere like ved den bosniske byen Tuzla. Moldestad, var liaisonoffiser for den norske helikoptervingen Norair og rådgiver til sjef ved Bosnia Herzegovina Command i FN-oppdraget Unprofor. 

Han ble varslet av en vaktsoldat at et transportfly kom flyvende i lav høyde i retning flybasen i Tuzla samtidig som de to jagerflyene lyste opp himmelen – tilsynelatende for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Moldestad forhørte seg med sin kollega i Sarajevo som tilhørte det britiske flyvåpenet (RAF), om Nato fløy denne natten.

Via radio tok Moldestad sin engelske kollega kontakt med det de trodde var Natos overvåkningsfly AWACS. Operatørene svarte da at bilde var «clear». Med andre ord skulle det ikke være fly i området der Moldestad hadde observert flyaktivitet. Fra Sarajevo ble det tatt kontakt med Combined Air Operations Centre (CAOC) i Vicenza i Italia. De som var på vakt den kvelden i Vicenza, bekreftet at Nato ikke skulle ha noen fly i luften. Det var på grunn av det de omtalte som «tekniske problemer», forteller Moldestad.

– Fikk munnkurv

I Vicenza satt den norske liaisonoffiseren Trygve Hay. Han var den norske representanten og bindeleddet mellom FN og Nato ved CAOC-en og hadde oversikt over pågående luftoperasjoner over Balkan. Da meldingen om at det hadde blitt observert ikke mindre enn to jagerfly og et transportfly i et luftrom som skulle være fri for fly, ble det hektisk aktivitet, forteller Hay. Det var flere som vegret seg mot å formidle observasjonene videre til de amerikanske offiserene ved CAOC-en i Italia, sier Hay.

– Jeg tenkte at amerikanerne skjønte at de  hadde dummet seg ut da flyene ble sett. Det var som å stikke hånden inn i et «vepsebol» da det ble kjent. Amerikanerne blånektet, men flyene deres hadde blitt observert, sier Hay. Han forteller at amerikanske offiserer ved operasjonssenteret instruerte dem som kjente til flygningene, om ikke å snakke om det. 

– Vi fikk i praksis munnkurv, fortsetter Hay, som for første gang offentlig forteller om hendelsene i februar 1995.

Gransket observasjonene 

Kort tid etter at det kom inn rapporter om flyobservasjoner i flyforbudssonen ved Tuzla, sendte det amerikanske forsvaret sine egne offiserer til Bosnia for å etterforske hendelsen på vegne av Nato.

– Det var som om «bukken skulle passe havresekken». De amerikanske offiserene i granskingsgruppen var ikke lenge i Bosnia før de konkluderte at ingenting hadde skjedd, sier Hay, som var tilknyttet 333 skvadron på Andøya og har jobbet 40 år i Forsvaret. 

Vitnene som observerte flyene i Bosnia fikk også munnkurv, skriver Aftenposten i en artikkel datert 31. oktober 1995. I artikkelen heter det blant annet at granskningsgruppen som Trygve Hay viser til, tilsynelatende ikke var opptatt av å finne ut av hva som egentlig hadde hendt:

«... Nato foretok ikke vitneavhør av de sentrale øyenvitnene til flybevegelsene over Tuzla. Men samtlige som hadde sett noe, fikk i realiteten beskjed om å holde fullstendig tett.»

Avhørt av amerikanere

Dagen etter flyobser vasjonene ble Øivind Moldestad tilbakekalt til Sarajevo av sin sjef general Rupert Smith og beordret til å skrive en rapport om hendelsesforløpet. Den norske kapteinen måtte signere med navn, grad og nasjonalitet. Den ble så sendt til FN-hovedkvarteret i New York. Rapporten tok for seg de observerte jagerflyene og det som trolig var et Hercules-fly som landet ved Tuzla. Senere i februar i 1995 fløy Moldestad i følge med norske, britiske og franske kolleger til Vicenza i Nord-Italia. Et møte med Nato og FN, der de skulle koordinere innsatsen i FN-opera sjonen Unprofor, ble ikke som forventet, forteller Moldestad:

En amerikansk oberst anklaget FN for å konstruere hendelser med uidentifiserte fly. Den norske kapteinen sa det var han som hadde rapportert om hendelsen. Da ble han tatt inn til avhør med flere offiserer til stede. Moldestad forteller at han ikke visste hva som ventet ham.

– Jeg bare rapporterte om hva jeg så og hørte, og jeg nevnte ingen nasjon (Øivind Moldestad).   

– Det var som i en film, og jeg oppfattet situasjonen som truende. Amerikanske offiserer sto rundt meg og beskyldte meg for å fabrikkere observasjonene. «Hvordan våger du», sa de. Det var en ganske skremmende opplevelse, sier Moldestad.

I nevnte artikkel i Aftenposten datert 31. oktober 1995 het det at «vedkommende ble utsatt for et heller brutalt avhør». Moldestad bekrefter at det er han som omtales i artikkelen.

– Samtalen var høylytt hele tiden og gikk mest på innholdet i rapporten hva jeg hadde skrevet og beskyldt USA for. Jeg hadde ikke til hensikt å peke på hvem som fløy, og det gjorde jeg heller ikke. Det er viktig for meg å understreke, sier Moldestad, som viser til at rapporten ikke inkriminerte amerikanerne for å stå bak flyvningene.

– Jeg bare rapporterte om hva jeg så og hørte, og jeg nevnte ingen nasjon. 

Brudd på våpenblokaden 

FN godtok etter hvert Nato-granskningen som konkluderte med at flyene var en del av regulære flygninger. Det kom etter press fra USA, sier journalist og redaktør i Vi menn, Alexander Øystå. Som journalist i Aftenposten skrev han at norske FN-soldater observerte de hemmelige flygningene, men at de offisielle rapportene ikke ble fulgt opp fra norske myndigheter.

– Jeg intervjuet flere norske soldater og offiserer som observerte flyene og flydropp til bosnisk side, sier Øystå.

Den Nato-ledede granskingen ble også kritisert av daværende visegeneralsekretær i FN, Kofi Annan, blant annet fordi Unprofor ikke fikk delta i granskningen. 

Lojal til systemet 

Alexander Øystå sier at han fikk innsyn i hemmeligstemplede FN-dokumenter som konkluderte med at fly hadde blitt observert i luftrom som skulle være tomt.

– Rapportene var mange, og de var entydige: Transportfly gjennomførte dropp på tidspunkt hvor den Nato-ledede luftovervåkningen hadde mystiske «blackouts». Det var ingen av de norske øyenvitnene jeg snakket med da (i 1995), som ville stå fram. Selv om de bare rapporterte om hva de observerte, sitter lojaliteten som soldat dypt, og det er forståelig, sier Øystå. 

– Norge benyttet seg ikke av sin rett til å gå ut offentlig med flydroppene, og det var nok i overenstemmelse med norsk sikkerhetspolitikk på den tiden. Uansett burde departementet og Forsvaret ha satt i gang egne granskninger av flyobservasjonene og mulige våpendropp i 1995.

Materiell og våpen

 I februar 1995 var det et klart brudd på våpenblokaden FN hadde ilagt partene i krigen i det tidligere Jugoslavia. Andre vi har snakket med, mener også at flyene som var observert, forsynte bosniske styrker med materiell og våpen. Det undergravde mandatet til Unprofor og gjorde jobben til FN vanskeligere, sier en tidligere soldat i de britiske spesialstyrkene SAS til Forsvarets forum. Han ønsker å være anonym på grunn av sin tidligere tjeneste og nåværende yrkessituasjon. Forsvarets forum kjenner identiteten til den tidligere spesialsoldaten som var stasjonert i nærheten av Tuzla i februar 1995. 

Briten forteller at det ble gjort opptak av at flyet landet ved hjelp av nattoptikk montert på en dansk Leopard stridsvogn. Det tok rundt ti minutter å losse lasten fra flyet før det tok av, sier han.

Ifølge briten kom det etterretningsrapporter som pekte på at bosniske styrker var bedre utrustet enn tidligere i etterkant av flygningene over Tuzla.

– Vi valgte å filme hendelsen fordi vi ønsket bevis for hva som skjedde i Bosnia, sier han. 

Flere aktører i krigen  

Bjørn Tore Godal (Ap) var utenriksminister under deler av Bosnia-krigen da norske soldater tjenestegjorde i Unprofor, blant annet i 1995. 

– Vi antok at det foregikk opprustning i strid med embargoen. Det foregikk mye under krigen som ikke vi var klar over da, og en del som ikke tålte dagens lys, sier Godal til Forsvarets forum.

Godal forteller om en krig der partene mistrodde hverandre, og hvor mange andre land involverte seg direkte og mer fordekt i krigen.

– Det skjedde så mye forferdelig underveis at frykten mellom partene var begrunnet, sier Godal.

Han forteller at det var stadig brudd på våpenblokaden til partene under krigen. Bosniske regjeringsstyrker ble forsynt av muslimske land og grupperinger deriblant Iran, Tyrkia, Saudi-Arabia og Hizbollah.

– Vi antok at det foregikk opprustning i strid med embargoen (Bjørn Tore Godal). 

Partene skaffet våpen samtidig som våpenblokaden i teorien skulle forhindre en opprustning. Serbia var militært sett bedre utrustet enn kroatiske og bosniske styrker, forteller Godal.

– Og selv det om var uenighet mellom Pentagon (forsvarsdepartementet) og utenriksdepartementet i USA knyttet til hvordan krigen på Balkan skulle håndteres, var amerikanerne opptatt av at bosnierne og kroatene skulle være bevæpnet på en måte som kunne «matche» Serbia. Det flommet også inn våpen fra muslimske land til Bosnia, og flere militære «instruktører» ble sendt til Bosnia, sier Godal.

Komplisert FN-oppdrag

Godal mener det er sannsynlig at USA var klar over at bosniske og kroatiske styrker ble forsynt med våpen under våpenblokaden. Han sier også at USA trolig tillot at det skjedde. De kontrollerte luftrommet gjennom Nato og hadde oversikt på flyforbudssonen alliansen skulle håndheve. Han peker blant annet på at USA brukte militære kontraktører for å gjennomføre operasjoner de ikke ønsket at skulle kunne kobles direkte til offisiell amerikansk politikk. 

Den tidligere utenriksministeren sier at krigen som utspilte seg i Bosnia fram til fredsavtalen ble underskrevet i desember 1995, var en tøff opplevelse for norske soldater. De var sendt som fredsbevarende styrker som skulle være nøytrale, men det var ingen fred å bevare. Det politiske uenigheten kompliserte FN-operasjonen ytterligere, sier Godal 

– Norge hadde etter min mening et mer balansert syn på krigen enn USA. Det var en krig der det var delte meninger om hvordan man skulle forholde seg til internt i Nato, men også mellom europeiske land.

– Tviler ikke 

Godal kan ikke huske FN-rapporten kaptein Øivind Moldestad utarbeidet og underskrev som omhandlet flygningene 10. februar 1995. Han tviler likevel ikke på at Moldestad kan ha blitt utsatt for press, både fra norsk og amerikansk hold, som følge av at rapporten indirekte belyste noe som USA helst skulle ønske forble skjult. 

– At norske eller andre offiserer som rapporterte om noe USA ikke ønsket skulle komme ut, tviler jeg ikke et sekund på at kunne bli møtt med negative reaksjoner, sier Godal.

– Skulle ha blitt støttet

Øivind Moldestad forteller at han ikke fikk noen støtte fra Forsvaret da ha vendte tilbake til Norge etter tjenesten i Bosnia. Det var en kort utsjekk på Rygge som innebar å levere inn militært utstyr. Da han kom hjem til Stavanger, ville norsk og internasjonal presse ha ham i tale om rapporten, og hva han hadde sett. Moldestad sier at han ikke snakket med journalister mens han var i Bosnia. 

Da pågangen ble for sterk etter at han vendte hjem, søkte Moldestad hjelp fra Forsvaret for å håndtere medietrykket. Ifølge Moldestad ble han da truet med fengsel og avskjed for brudd på taushetsplikten og beskyldt for å ødelegge forholdet mellom Norge og USA.

– Hadde jeg visst det jeg gjør i dag, hadde jeg holdt kjeft. Da hadde jeg sluppet å gå gjennom det jeg har gjort, sier Moldestad.

Han angrer på at i det hele tatt tok kontakt med Forsvaret etter tjenesten. 

– Husker ikke samtalen

Forsvarets forum har møtt med den pensjonerte offiseren som da jobbet ved Forsvarets overkommando. Det er samme offiser som Moldestad sier truet ham ved to anledninger da Bosnia-veteranen ringte Forsvarets overkommando for å få hjelp til å håndtere mediene. Moldestad sier han er helt sikker på hvem han snakket med, og at beskjeden var den samme begge ganger: Bosnia-veteran ble bedt om å holde kjeft og truet med at det ville få konsekvenser hvis han snakket med mediene.

Den pensjonerte offiseren bekrefter at han husker at det ble en «del saker» om Moldestad, og at det var irritasjon i Forsvarets overkommando i forbindelse med at mediene skrev om hendelsene i februar 1995. 

Han sier imidlertid at han ikke husker å ha snakket med Moldestad eller å ha truet ham.

– Jeg kan ikke hundre prosent avvise at jeg  har gjort det, men jeg kan ikke huske det, sier han til Forsvarets forum.

Den pensjonerte offiseren viser også til USA hadde en annen agenda enn FN under krigen på Bosnia under Unprofor.

– Det var flere i FN som fortalte om Hercules-fly som landet på Tuzla Air Base om natten og kvelden. Også blant norsk personell, sier den pensjonerte offiseren.

– Måtte roe det ned

 Han mener at norsk personell på generelt grunnlag var dårlig forberedt på hvordan de skulle håndtere mediene. De var «blåøyde» og uttalte seg om saker som ikke hadde direkte betydning for den norske FN-innsatsen, sier den tidligere offiseren. Det kunne gjelde hendelser der andre enn norsk personell og andre nasjoner var involvert, som overgrep eller rapporter om fly som brøyt flyforbudssonen. Det var ikke Norges bord eller norske soldaters oppgave å påpeke det, sier han.

Har du innspill eller tips til denne saken? Send journalisten en e-post på ofo@fofo.no  eller ta kontakt kryptert via Signal på +47 928 40 219. 

– Vi hadde et press fra Forsvarsdepartementet  (FD) om å få dem (norsk FN-personell, journ. anm) til å være stille. Meldingene fra departementet til Forsvarets overkommando var hele tiden: «Kan dere ikke får roet ned norsk militært personell i FN-systemet i Bosnia. Vi fikk kjeft hver gang noen havnet i VG eller Dagbladet», sier han.

– Den norske holdningen var jo likevel slik at sannheten skulle fram for enhver pris.

Forsvarets forum har vært i kontakt med Forsvarsdepartementet og amerikanske myndigheter. De har så langt avstått fra å kommentere innholdet i artikkelen.

– Hans tjenesteplikt

Moldestad sier at han ikke er ute etter å henge ut den tidligere norske offiseren i Forsvarets overkommando. Han ønsker imidlertid at det kommer en anerkjennelse fra Forsvaret at måten han ble møtt av Forsvaret, er kritikkverdig. Å bli utsatt for press og beskyldninger om å fabrikkere historier om fly av allierte for så å bli truet av sine egne fra Forsvaret da han vendte hjem, er noe som ikke bør skje, sier Moldestad. 

Han mener den manglende oppfølgingen fra norske myndigheter i etterkant av tjenesten og beskyldningene som Moldestad sier ble rettet mot ham, er et tegn på systemsvikt.

Tidligere generaladvokat i Forsvaret, Arne Willy Dahl, har blitt forelagt artikkelen. Han mener det ikke er noe grunnlag for anklager om brudd på taushetsplikten overfor den norske FN-veteranen. Det var hans plikt som å rapportere videre i kommandokjeden det han så og hørte.

– Noen disiplinær- eller straffesak mot ham for å ha gitt slik rapport kunne det umulig ha vært noe grunnlag for, skriver Dahl i en epost til Forsvarets forum.

Han viser videre til at Moldestad burde blitt fulgt opp av Forsvaret på en annen måte: Han burde fått støtte fra Forsvaret til «å kanalisere mediepågang til noen som var profesjonell til å håndtere den slags».

Brudd på flyforbud 

– Jeg tror andre soldater som har tjenestegjort for Norge og i Forsvaret, kan ha opplevd noe lignende. Og jeg frykter det også kan skje i framtiden, sier Moldestad. 

Det utelukker heller ikke Erik Dokken som var sjef for NORAIR, den norske helikoptervingen i Tuzla i Bosnia den gangen. Han var samtidig Moldestads norske foresatte under FN-operasjonen. 

Dokken, som senere ble sjef for 720 skvadron på Rygge, forteller at han også så jagerflyene samtidig som Moldestad.

– Men da visste vi ikke om det var serbiske fly, eller om de tilhørte Nato. Ingen av dem skulle være der, sier Dokken, som viser til at Moldestad varslet umiddelbart om hva de var vitne til, gjennom Unprofors kommandosystem i Bosnia.

Fremmede flystyrker

Uautorisert flyging i flyforbudssonen var problematisk. Det gjorde oppdraget vanskeligere og potensielt farlig for helikopterbesetninger, sier Dokken.

– Vi ønsket å vite hva vi fløy inn i, og hva vi kunne forvente. 

Selv om den tidligere skvadronssjefen tror at Forsvaret er flinkere til å følge opp norske soldater i internasjonal tjeneste i dag, mener han Forsvaret sviktet i oppfølgingen av Moldestad. 

– Det må være et prinsipp om at Forsvaret ivaretar og beskytter sitt personell selv om det er politisk ubehagelig. Moldestad gjorde sin plikt i FN-systemet, og med det kom han i en situasjon som alle ville vært uforberedt på, sier Dokken.

– Hadde det ikke vært for ham, er det ikke sikkert jeg hadde vært her i dag. Han var en av de få som støttet meg hele veien, sier Moldestad, som forteller at han og Dokken har hatt god kontakt siden FN-tjenesten i Bosnia.

Svekket tilliten

Erik Dokken mener at måten Moldestad ble møtt på da han ba om bistand til å håndtere mediene, gjorde det vanskelig for veteranen å be om hjelp da han trengte det senere.

– Det ødela ikke bare tilliten hans til Forsvaret, men også for muligheten til å la seg følge opp som Bosnia-veteran i frykt for å bli avvist igjen.

Det sier også pensjonert oberst Geir Asbjørnsen. Asbjørnsen jobbet med norsk deltagelse i internasjonale operasjoner i Forsvarets overkommando fra 1992 til 2000, først som stabsoffiser i operativ seksjon ved FN-avdelingen og senere som sjef for Deployeringskontoret i Operasjonsstaben. Han var med på å sende et stort antall militære observatører, stabspersonell og avdelinger ut i internasjonale operasjoner.

Moldestads historie skiller seg ut, sier Asbjørnsen.

– Mitt største ankepunkt er at Moldestad ikke fikk bistand og oppfølging i forbindelse med medietrykket i etterkant av tjenesten, sier Asbjørnsen.

Han peker på at Forsvaret hadde en egen presse- og informasjonsavdeling på grunn av norske bidrag i internasjonale operasjoner som Asbjørnsen beskriver som «vedvarende» og «tungt» på denne tiden.

Han sier at det var vanlig at soldater som hadde tjenestegjort allerede fra tidlig på 90-tallet, fikk en bedre oppfølging enn det Moldestad opplevde.

– Selv i de tilfellene der problemene var selvpåført i forbindelse med tjenesten, var det lagt opp til at veteraner skulle få hjelp og støtte, sier Asbjørnsen.

Han viser til at Moldestad forholdt seg til kommandosystemet da han fikk ordre av sin overordnede sjef i FN-systemet om å skrive rapporten. Asbjørnsen har også jobbet i den norske FN-delegasjonen i New York og mener håndteringen av hemmelige rapporter tidvis var sviktende.

– At media fikk tak i rapporten, var ikke overraskende. FNs system for sending av graderte meldinger og rapporter var svært mangelfulle.

Innkalt som vitne

Øivind Moldestad forteller at hendelsen i 1995 har fulgt ham siden. Han har misbrukt piller, alkohol og har to ekteskap bak seg. Han forteller om at han enkelte år har hatt opp mot 200 reisedager i året i forbindelse med jobben for Boeing. Der har han jobbet i 15 år.

Reisene har vært en måte å fjerne seg fra problemene han har slitt med, sier Moldestad. 

Med jevne mellomrom har han blitt påminnet om at det han rapporterte om i 1995, hadde en mye større betydning enn det han kunne forutse. 

29. desember 2015 kom nok en påminnelse. Da lå det et brev i postkassen: Forsvarsadvokatene til den serbiske generalen Ratko Mladic, som sto tiltalt for krigsforbrytelser, ønsket å stevne Moldestad som vitne. Forsvarets forum sitter også på dokumentasjon som viser at forsvarsadvokatene til Mladic ba Moldestad ta kontakt med dem, først en gang ved et brev datert  29. desember deretter ved en purring 26. januar 2016 da svaret fra Moldestad uteble.

– Da jeg fikk brevene fra Mladics advokater, gikk det «rett i dass» med meg, sier Bosnia-veteranen.

Moldestad møtte aldri som vitne i krigsforbryterdomstolen i Haag. Han tror at tanken var å føre ham som vitne for underbygge en påstand om USA aktivt tok part i krigen på bosnisk side, på et tidspunkt da FN skulle være nøytrale. 

Moldestad forteller at han ikke ønsket den oppmerksomheten og tror et eventuelt vitneutsagn ville ha blitt brukt mot ham. 

– For meg handler det ikke lenger om flygningene over Tuzla, men om den behandlingen jeg fikk av Norge som følge av min tjeneste. Jeg føler at norske myndigheter snudde ryggen til meg etter tjenesten. 

– Måten jeg ble møtt på da jeg ba om hjelp av Forsvaret. Jeg har nesten ikke ord for det. Du går ikke tilbake og ber om hjelp av dem som har «kappet hånden av deg, sier Moldestad.

Tilbake til Norge

Veteranen er nå gift for tredje gang. Hun har vært en stor støtte for ham da han har hatt det tøft. Sammen har de en sønn. 

Moldestad har også funnet et felleskap med skadde amerikanske veteraner gjennom prosjektet Healing Waters Fly Fishing. Han har hjulpet veteraner, og de har hjulpet ham.

– Det har gitt meg et sted hvor jeg føler meg hjemme. I sommer var jeg for første gang med  invalide amerikanske veteraner på fluefiske i Norge, sier Moldestad og viser til at det er prosjekt han samarbeider med Norges veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO) om.

– Det var en helt fantastisk opplevelse. Å skape et nettverk og vennskap mellom veteraner fra forskjellige land er veldig positivt.

Om to år er Moldestad pensjonist. Da ønsker han å vende hjem til Norge og få muligheten til å legge opplevelsene fra krigen på Balkan og tiden etter bak seg. I Norge venter også datteren fra et tidligere ekteskap.

– Jeg ønsker å dø i Norge, sier Moldestad med et lite smil.

– Jeg håper også jeg kan få en beklagelse for måten jeg ble møtt av Forsvaret etter tjenesten.