Støres tvetydige fredsbegrep

​NTB meldte mandag om at Støre har lansert fredspolitikk som én av fire hovedsøyler i det kommende partiprogrammet. 

I debattene på sosiale medier spør mange om utspillet er et godt valgkamputspill eller ei. Fortsatt er det uklart hva Støre faktisk mener, men faktum er at begrepet fredspolitikk er noe som gjerne assosieres med en annen tid – da vi snakket om Norge som fredsnasjon. Når han reintroduserer fredsbegrepet uten å utdype det store skiftet i sikkerhetspolitisk kontekst, mister forslaget troverdighet.

Allerede i andre fase av Refleksprosjektet i 2010, la daværende utenriksminister Støre vekt på at norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i stor grad er styrt av interesser, ikke av idealisme. 

Norske interesser

Vi er engasjert ute i verden fordi det tjener norske interesser. Støre snakket den gang om et utvidet sikkerhetsbegrep som nødvendiggjorde et bredere tilfang av virkemidler i utenrikspolitikken. Fred og forsoning var to av flere slike virkemiddel. Utviklingsbistand var et annet. I den brede offentligheten, derimot, knyttes engasjementspolitikk til noe Norge gjør for bygge en bedre verden. 

Utviklingsbistanden nyter også bred folkelig og politisk oppslutning. Samtidig ser vi tegn nå til en langt mer kritisk debatt om utenrikspolitikken, for eksempel i forbindelse med utenrikspolitiske tenketanker og forskere som har polemisert mot dette politikkfeltet i flere tiår.  Det er først de siste to-tre årene det har skapt en bredere offentlig debatt. 

Retorisk grep

Støre gjør imidlertid et klokt retorisk grep når han legger til at dette handler om å føre «en aktiv politikk for at Norge er et land i fred». Utfordringen er likevel at innholdet i den setningen er fundamentalt forskjellig fra hvordan deler av organisasjonslivet, fredsbevegelsen og enkelte andre definerer fredspolitikk. Med mindre Arbeiderpartiet lykkes i å bygge forståelse for behovet for å videreutvikle begrepet og på den måten bidra til å forankre hva fredspolitikk i vår tid faktisk ifølge Ap er, vil det virke lite overbevisende.

Det er også verdt å stille spørsmålstegn ved hvilke konsekvenser manglende brede forsvarsforlik vil ha for utviklingen av Forsvaret.  

Slik jeg leser Støres uttalelser snakker han om en proaktiv utvidet sikkerhetspolitikk. Her vektlegger han økt fokus på diplomati og tettere internasjonalt samarbeid for å bekjempe globale trusler mot menneskelig og statlig sikkerhet, men som har en forankring i den realpolitiske virkeligheten vi lever i. Det vil i så fall kreve en lang rekke med virkemidler, både på sivil og militær side. Det er også mulig å lese dette som et forsøk fra Ap om å nærme seg resten av venstresiden i politikken. Dette har det kommet tydelige advarsler mot fordi det kan utfordre den klassiske konsesuspolitikken der Ap og Høyre er enige om de store politiske linjene. Hårek Elvenes (H) påpekte i Dagbladet tidligere i januar at avstanden i sikkerhets- og forsvarsspørsmål, er større enn på lenge. 

Må tenke lenger

Med bruken av begrepet «fredspolitikk» appellerer man til tradisjonelle fanesaker, som for eksempel kampen mot atomvåpen. Det er lov å håpe at Ap har tenkt lengre enn det, og at dette er begynnelsen på en mer helhetlig strategisk retning for Aps utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dersom Ap med dette varsler om en form for kursdreining i deler av den konsensuspolitikken, som har blitt ført av Ap og Høyre i en årrekke, åpner det for en rekke interessante spørsmål. 

Vår sikkerhet er tuftet på forsvar, samarbeid og tillit. 

Ett handler om vi vil se at de største partiene nå vil bidra til at vi får en mer åpen, sivilisert debatt om de store sikkerhetspolitiske endringene i vår tid, og om følgene det har for Norge. Dersom sikkerhetspolitikken ikke lenger ligger fast og man ser for seg mer inngripende endringer ved et mulig regjeringsskifte, er det viktig at dette kommuniseres tydelig og godt til befolkningen. Det er også verdt å stille spørsmålstegn ved hvilke konsekvenser manglende brede forsvarsforlik vil ha for utviklingen av Forsvaret. 

Felles forståelse 

Vår sikkerhet er tuftet på forsvar, samarbeid og tillit. Hvis landet skal bygge en sikkerhetspolitikk for en ny tid, er det et minstekrav at vi i det minste har en sammenfallende forståelse av hva de mest sentrale begrepene vi bruker faktisk betyr. Å føre en politikk for en fredeligere verden, og det å føre en politikk for et fortsatt fredelig Norge, er ikke nødvendigvis én og samme ting.