Trist, men fattet

 – Det har vært godt å komme hjem til familien, snakke om andre ting og se at verden går videre etter KNM Helge Ingstad.

– Det er et privilegium, sier Nils Andreas Stensønes.

De siste ukene har medietrykket på Sjøforsvaret vært «enormt», forteller kontreadmiral Stensønes. Foran et samlet korps av journalister, har 54-åringen forsøkt å gi svar rundt forliset: Om da fregatten KNM Helge Ingstad kolliderte, ble satt på land og etter hvert skled ut på dypere vann: at den påføres større og større skader for hver dag og om hvorfor bergingsaksjonen har vært krevende.

Sjøforsvaret er ennå langt unna å få svarene de søker, ifølge sjefen. Statens havarikommisjon må få gjøre sin granskning, politiet må utføre sin etterforskning, samtidig som Sjøforsvaret gjennomfører sin egen undersøkelse.

Forsvarets forum møtte sjefen for Sjøforsvaret tolv dager etter ulykken med KNM Helge Ingstad.

– Det viktigste oppi i alt dette som vi ikke må glemme, er at det gikk bra med besetningen: Lederne om bord handlet rett. Det innga tillit. Rutinene og drillen satt hos hver enkelt om bord. Evakueringen ble løst omtrent som en helt vanlig havariøvelse.

– Det var ingen panikk.

Kaos ved kaia

Nede på kaia ved Bergen seilforening kontrollerer og etterser kontreadmiral Nils Andreas Stensønes familiens seilbåt, en 42 fots Bavaria. Det gjør han ukentlig for å forsikre seg om at båten er klar for sjøen etter vinterhalvåret. Den ble døpt «Kaos», etter den greske guden for opprørt hav. Navnet kom da sjefen for Sjøforsvaret hjalp sin mor å løse kryssord.

«Gud for opprørt hav på fire bokstaver», spurte hun, minnes Stensønes og viser en oppsiktsvekkende innsikt i gresk mytologi.

Det har vært godt å komme hjem til familien, snakke om andre ting og se at verden går videre etter KNM Helge Ingstad.

Hver sommer har han og kona Anne Hilde tatt med ungene på seiltur til Sørlandet med «Kaos». Kursen blir satt fra Bergen, og de seiler i ett strekk. Nils Andreas og Anne Hilde tar hver sin vakt ved roret – helt til de er framme.

– Da hender det at en av oss sover i cockpit mens den andre er på vakt.

De tre døtrene på 16, 18 og 21 år er fortsatt med på seilasen.

– Selv om de er blitt eldre, er seilturen noe de gleder seg til. Noe av det første jeg lærte den eldste datteren min å skrive, var: «Seilbåt er bra. Motorbåt er æsj.»

Mens pappa Nils Andreas synes historien er god, setter ikke kona like stor pris på den. Han trekker fram familien og de litt mer dagligdagse gledene som en måte å frikoble seg fra fregatthavariet.

Å se fram til tid på sjøen sammen er viktig.

Aldri sjøsyk

Det måtte bli båt for familien. Det ble diskutert om valget var rett.

– Men vi ble enige, smiler Stensønes forsiktig og antyder at han kanskje ønsket det mest.

– Å seile er noe vi gjør sammen. Du vet forskjellen mellom motorbåt og seilbåt er at ved sistnevnte er det reisen som er viktig, ikke målet. Du får mye tid til å tenke.

– Hva med langturer for hele familien?

– Vi har blitt verdensmestre i værmelding. Å være på sjøen må være lystbetont – sånn at de ikke får avsmak fra å seile. Jeg har opplevd nok vær på sjøen til at de trenger å gjøre det samme. Men jeg har lyst til å seile på Østersjøen opp til Åland, og i Nord Norge.

– Der er det flott.

– Blir du sjøsyk?

– Nei, aldri. Jeg har blitt uggen og trøtt. Det var over Lopphavet om bord en MTB. En gang ble jeg dårlig på Color Line (ferje til Kiel, journ. anm.). Da var jeg 14 år, og det skyldtes de to kiloene med sjokolade jeg spiste, ikke overfarten, sier Stensønes med et selvsikkert smil.

Ulykken i fjorden

Om bord i den vinterkledde tyskproduserte seilbåten dekket av presenning, forteller kontreadmiralen om en tid før og etter ulykken med fregatten KNM Helge Ingstad. Ansiktet til Stensønes blir langt mer alvorstynget. Forliset er noe som ikke skulle skje, men som kommer til å følge Sjøforsvaret i lang tid framover.

For Sjøforsvaret handler det om svekket operativ evne, et mulig materielltap på flere milliarder kroner, sorg over tapet av en fregatt, men også lettelse over at liv ikke gi tapt. Det er også en erkjennelse av at ulykken kan svekke tilliten til Sjøforsvaret.

Stensønes sier han forstår at enkelte lager humor av ulykken, selv om poengene kan virke billige, urimelige og ufølsomme. At det blir stilt spørsmål om hvordan er det mulig at et moderne krigsskip kolliderer med et saktegående tankskip, er på sin plass. Det må de få svar på i Sjøforsvaret også for å kunne legge ulykken bak seg og lære av det som har skjedd.

Men Stensønes sier de ikke vil ikke gi bruddstykker av svar før de har en fullstendig oversikt over hvordan KNM Helge Ingstad kunne kollidere med TS Sola.

Personellkontroll

Klokken 04.02. 8. november skjedde kollisjonen. Fregatten ble revet opp på styrbord side, en 45 meter lang flenge over og under vann i akterenden er et synlig bevis på kreftene i sammenstøtet. I en av lugarene klappet skroget inn, som papir som brettes.

– Vi var heldige at ingen sov der, sier Stensønes.

Marginer og etter hvert faglig dyktighet, sørget for at menneskeliv ikke gikk tapt, eller at ulykken ikke fikk et enda større omfang, mener Stensønes.

– Det skal jo ikke skje. Hvis vi konkluderer før vi har fått hele bildet, kan vi gjøre situasjonen enda verre, sier Stensønes uten å gi næring til nye teorier.

Sjef Sjøforsvaret fikk en SMS rett idet han hadde hoppet ut av køya hjemme på Hjellestad. Det var i firetiden på morgenen. Han skulle egentlig på et møte i Oslo.

«Ingstad står på grunn. Tar inn vann», sto det i meldingen.

– Da var det bare å reise til Haakonsvern.

 Stensønes forteller at han fryktet for sikkerheten til besetningen. Han fikk raskt beskjed om at alle var gjort rede for. 

Det skal jo ikke skje. Hvis vi konkluderer før vi har fått hele bildet, kan vi gjøre situasjonen enda verre.

De opprinnelige sju som var rapportert som lettere skadet, ble etter hvert oppjustert til åtte.

– «Personellkontroll», lød det på en ny en melding. Den kom raskt. Det var en stor lettelse å vite at alle var evakuert, og at det bare var lettere skader.

– Vi opprettet umiddelbart krisestab. Vi etablerte pårørendesenter på befalsforlegningen «Briggen» og mottaksapparat for besetningen på Haakonsvern. Vi har tatt godt vare på våre folk, konkluderer han.

«Very satisfactory»

Stensønes forteller at besetningen om bord «Helge Ingstad» hadde fått det beste skussmålet fra «Flag Officer Sea Training» i England.

– «Very satisfactory».

Det er en høytstående utmerkelse for en godt trent besetning, forteller Stensønes.

Så tar han «forsvarsfamilien» på Haakonsvern i forsvar. Sjøforsvaret står igjen med fire av fem fregatter. «Ingstad» kan være tapt. Den operative effekten til fregattvåpenet er redusert med en femtedel i krise og krig på ubestemt tid, sier kontreadmiralen.

En håndfull eksperter, enten de tilhører «sofaseksjonen» eller er mer faglige, har allerede avskrevet «Ingstad». Men igjen, Stensønes vil ikke konkludere at fregatten oppkalt etter sjøfareren og oppdageren Helge Ingstad, er historie.

Du kan presse og spørre om skadene er for store og om prisen blir høy for å få «Ingstad» på sjøen; at det beste kanskje er å avskrive fregatten. Men det får du ikke sjef Sjøforsvaret til å gjøre.

– Det vet vi ikke før vi har berget den og tatt ettersyn og vurdert omfanget av skadene. Men det er klart at jo lenger den er under vann, desto større blir skadene.

På hjemmebane

En ulykke kommer sjelden alene. Stensønes smiler og snakker lettere oppgitt om vannlekkasjen hjemme. Offiseren er ikke kraftig i ord eller utrykk, hverken når det er snakk om «Ingstad» eller problemer som dukker opp på hjemmebane. Taket har vist seg å være vanskeligere å tette enn først antatt. Det har også bydd på muligheter for å gi seg i kast med oppussingsprosjekter familien ikke var klar over de ønsket, før lekkasjen inntraff.

Sjefen stiger ut av e-Golfen og henter uniformen fra huset på Hjellestad. Praktisk nok i gåavstand til kaien der «Kaos» ligger fortøyd.

At Nils Andreas Stensønes skulle bli offiser på sjøen og være på havet, lå i farsarven.

Første møte med verden fikk han i Etiopia 24. august 1964. 
– Haile Selassie hadde møtt kong Haakon i London under krigen, sier Stensønes og starter sin historie:

– Da han senere ba om norsk hjelp for å etablere en marine i Etiopia for å bekjempe pirater, var faren min en av dem som reiste ned på vegne av Det norske sjøforsvaret.

I Etiopia, som hadde kystlinje før Eritrea brøt ut og ble uavhengig, ble det opprettet en skole for å utdanne sjøfolk. Faren til Nils Andreas var en av rundt 20 marineoffiserer.

– Vi flyttet hjem til Norge da jeg var ett år.

– Husker du noe av den tiden?

– Nei. Det er likevel noe jeg bærer med meg. Jeg har to eldre søstre som har snakket mye om Etiopia. Ved flere anledninger samlet vi familien, spiste etiopisk mat og hadde lysbildefremvisning.

Løp og løp

Stensønes tilbragte det meste av barne- og ungdomstida i Vestfold. Hovedsetet var i Sandefjord, byen i Vestfold som bygget sin formue på hvalfangst.

– Så bodde vi også i Åsgårdstrand og Horten.

Han sparket fotball for Store Bergan. Laget, og kanskje Stensønes spesielt, utmerket seg ved utholdenhet. Han var flink til å løpe. Da de andre trakk pusten, fortsatte Nils Andreas.

– Det kunne stå uavgjort til pause, men i løpet av andre omgang tok vi motstanderne.

Han var såpass god at han også ble tatt ut på kretslaget. Likevel la han fotballskoene vekk til fordel for en maritim utdannelse ved Sjøkrigsskolen i Bergen i 1983. 

Ønsket om holde seg i god fysisk form har han prentet inn hos sine underordnede på Haakonsvern. Det forteller de om i gangene på ledelsesbygget på Haakonsvern.

Stensønes er solid, han er oppriktig. «Hel ved», blir det sagt. Situasjonen Sjøforsvaret står i, har han håndtert godt og vist stødig lederskap.

Han har ikke gitt svarene mediene og offentligheten etterlyser, men svart på spørsmålene som har blitt stilt. Han er også privat, poengtert – «mild i form, sterk i handling». Det er mer utrykket i ansiktet enn toneleiet som gir innblikk i hva kontreadmiralen tenker. Når Stensønes mener noe, skjønner du det uten at han hever stemmen.

Med fra starten

– Utrolig givende og utrolig krevende.

Stensønes snakker om jobben han fikk i 2007. Han hadde knapt forlatt jobbintervjuet på Akershus festning da han ble tilbudt sjefsansvaret for anskaffelsen av nye fregatter til Sjøforsvaret.

– Jeg ble oppringt mens jeg satt på flytoget på vei til Gardermoen. Det var mye ansvar, store budsjetter og milepæler vi og verftet måtte overholde, for å utløse nye midler.

På det tidspunktet jobbet Stensønes som prosjektleder for Framo Engineering, som jobber mot offshore-industrien. 

Hun skjønte at det var det jeg ønsket. Og hvis du først er innstilt på å gjøre en jobb, da får du det til.

Offiseren i sivilt klarte å holde seg unna Forsvaret i ett år før han igjen ikledde seg uniformen.

– Jeg husker jeg fortalte kona mi om jobbtilbudet: «Det blir mer reising, mer jobbing og dårligere lønn. Hun sa bare: «Ta den du, Nils Andreas.»

– Hun skjønte at det var det jeg ønsket. Og hvis du først er innstilt på å gjøre en jobb, da får du det til.

– Har din jobb gått på bekostning av hennes?

– Vi er enige om at begges jobber er like viktige. Anne Hilde har hatt en fantastisk innstilling til at vi skal få det til, sier Stensønes om kona som er utdannet sykepleier og nå jobber som spesialpedagog i barnehage.

Den tidligere skipssjefen på MTB virker målrettet og metodisk. Han gjorde det til et poeng å seile med hver fregatt etter at de ble overlevert fra verftet til Sjøforsvaret. Da så han ulike sider ved å være om bord, fra ingeniørenes teoretiske tilnærming til besetningen som har et mer praktisk perspektiv. Senere ble han også styrkesjef om bord KNM Thor Heyerdahl i Natos maritime styrkeberedskap SNMG1. Stensønes har fulgt utviklingen av fregattvåpenet siden før tusenårsskiftet, fra idé til produksjon, for så å se de fem fregattene seile for Sjøforsvaret.

Så kom ulykken.

– Det er ordentlig trist, men en hel besetning kom tilbake i land med bare mindre skader, gjentar han.

Skikket for tjeneste

Idet sjef Sjøforsvaret får skannet kortet i vakta på Haakonsvern, vender han blikket mot havet.

– Se! Der seiler «Roald Amundsen» med besetningen som var om bord på «Ingstad».

Ifølge Stensønes handler det om å komme raskest mulig tilbake til tjeneste. Psykologer i Sjøforsvaret har fortalt Stensønes om hvor viktig det er å komme ut på sjøen, forutsatt at de er skikket. «Faller du av hesten, skal du opp igjen på den så fort som mulig», sa en av psykologene som har snakket med besetningen.

Alle på «Helge Ingstad» er om bord på sitt søsterskip KNM Roald Amundsen, som blir ført av navigasjonsteamet fra sistnevnte. Han forteller at besetningen tok det hardt da VG publiserte lydloggen mellom «Helge Ingstad», Fedje VTS (Vessel traffic service) og TS Sola. Det har bidratt til forhåndsdømming av besetningen, mener Stensønes.

– Den forteller bare deler av bildet. Vi får bare litt informasjon.

– Hva med teoriene knyttet til at fregatten var på ubåtjakt?

– Det var den ikke, avviser Stensønes.

– Hva med hacking, jamming eller andre fiendtlig handlinger for å «forstyrre» fregatten?

– Det kan vi ikke utelukke, men mest sannsynlig  så skjedde ikke det.

 Før eller senere kommer svaret på årsaken til ulykken. Havarikommisjonen har varslet at de vil konkludere i løpet av 2019. Sjøforsvaret kan trekke sin konklusjon tidligere, men det er ikke gitt at det blir offentlig. Samtidig etterforsker politiet hendelsen.

Hva om den endelige rapporten fra Statens havarikommisjon konkluderer med at ulykken skyldes menneskelige feil om bord i Forsvarets fregatt?

– Det håndterer vi når vi kommer dit.

– For oss er det viktigste nå å ivareta besetningen og forhindre at noe lignende skje i framtiden.

Mer enn «Ingstad»

Nils Andreas Stensønes har vært nok på sjøen til å vite at vinden løyer. Etter storm kommer ofte solskinn. I det minste er det lov å håpe på litt lettere vær.

 Ute på havet kan du av og til tenke: «Hvorfor i all verden valgte jeg dette.»

De siste ukene har 80 prosent av kontreadmiralens arbeidstid handlet om fregatten. Han mener det er lett å glemme at Sjøforsvaret seiler mer enn før og er mer operativt enn på lenge. Norge er en maritim nasjon som er avhengig av militær og sivil tilstedeværelse på sjøen, selv i opprørt hav, forteller Stensønes.

– Alle blir litt slitne av sjøgang – særlig når det blåser hatter og høy. Ute på havet kan du av og til tenke: «Hvorfor i all verden valgte jeg dette.»

– Så går det over, og da behersker du situasjonen.