Dette intervjuet står på trykk i Soldatnytt, nr. 3, 2019.
– Romutsmykning! Her er det, ja. Det handlet jo om hvor påkledd damene måtte være for å kunne henge på veggen.
Jens Stoltenberg ler når han ser tilbake i et gammelt Soldatnytt. Det er ikke uten grunn vi tar med et blad som ble trykket for nesten 40 år siden.
Generalsekretæren i Nato var en av de første journalistene som avtjente verneplikten sin i Soldatnytt.
Nå er 60-åringen helt i andre enden av hierarkiet. Vi møter Stoltenberg på kontoret hans i Brüssel. Det ligger i hjertet av Natos nye hovedkvarter, som åpnet våren 2018. Siden 2014 har Jens Stoltenberg vært generalsekretær i verdens største forsvarsallianse.
Soldatenes redaktør
– Jeg var ansvarlig for Soldatnytt, og var på mange måter en redaktør. Den gangen var det noe som het sekretariatet for tillitsmannsordningen, og Soldatnytt var avisa, sier Stoltenberg.
Han husker godt måten bladet ble produsert på.
– Det var en liten blekke. Det var noe som het letraset, som hadde bokstaver på plastark man måtte bruke for å trykke for hånd. Det var som en avansert skoleavis.
De eldre årgangene av magasinet er samlet i en innbundet bok. Stoltenberg blar seg frem til utgavene han hadde ansvar for. Det var sommeren 1979 han startet i jobben hos Soldatnytt, som varte noen måneder ut i 1980.
– Se der, ja. Imponerende at dere tar vare på disse gamle utgavene.
Mens han blar i bladene, ramser han opp flere av personene han ble kjent med under tiden i Soldatnytt. Blant annet knyttet han kontakt med det som endte opp med å bli en viktig støttespiller i Stoltenbergs regjering på starten av 2000-tallet.
– Jeg ble veldig godt kjent med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, som senere ble finansminister i min regjering da jeg ble statsminister i 2000. Han satt i styret til landsutvalget i tillitsvalgtordningen. Der møtte jeg han for første gang, avslører han.
Faren ble forsvarsminister
Naturligvis har saker som har engasjert soldatene endret seg i løpet av disse 40 årene. Da Jens Stoltenberg var journalist, var det mye fokus på å øke godene.
– Vi skrev mye om at det burde bli flere gratis hjemreiser. Vi jobbet også med at dagpengene skulle bli høyere. Det var vel tolv kroner man fikk hver dag, og det var ikke så mye. I tillegg var vi opptatt av politisk aktivitet, at soldater måtte delta i debatter og mene mer, husker Natos generalsekretær.
Det ble også reisevirksomhet i løpet av førstegangstjenesten, akkurat som dagens redaksjon får muligheten til.
– Det var noe av det fine med å være der. Vi fikk lov til å reise mye rundt. Vi var i Sør-Varanger, i Lakselv, på Trandum og på Madla, for å nevne noe. Det gjorde at jeg lærte mye mer om Forsvaret og traff enda flere folk.
I 1979 lå kontorene på Huseby, stedet hvor H.M. Kongens Garde holder til i dag. Der lå også Forsvarets overkommando. Mot slutten av tjenesten var ikke Jens den eneste «Stoltenbergen» der. Thorvald Stoltenberg ble nemlig forsvarsminister i 1979.
– Jeg kom i den helt absurde situasjonen at faren min ble forsvarsminister på slutten av perioden min. Da folk kom til Huseby, ble de spurt om de skulle til Stoltenberg i kjelleren eller Stoltenberg i 4. etasje.
Stoltenberg junior kunne nok gjerne vært dét foruten.
– Det gjorde det spesielt. Jeg var vernepliktig og menig Stoltenberg, og plutselig hadde jeg faren min som forsvarsminister. Jeg var egentlig glad jeg kunne slutte i Forsvaret ikke mange ukene etter.
Jeg var vernepliktig og menig Stoltenberg, og plutselig hadde jeg faren min som forsvarsminister. Jeg var egentlig glad jeg kunne slutte i Forsvaret ikke mange ukene etter
Kontoret i Brüssel har han dekorert med flere personlige bilder fra livet sitt. Han viser oss et som ligger plassert ved pulten sin. Fire generasjoner Stoltenberg.
– Bestefar var offiser. Han tjenestegjorde i mange år i Forsvaret, og var med på kampene i Norge april 1940. Faren min var i Tysklandsbrigaden etter krigen, og ble senere forsvarsminister. Dermed har jeg på en måte hatt en del av Forsvaret med meg hjemmefra, i tillegg til verneplikten.
Bommet på datoen
Før Stoltenberg startet sin karriere hos Soldatnytt, måtte han gjennom rekruttperioden, som alle andre vernepliktige. I april 1979 startet han førstegangstjenesten ved Evjemoen leir i Aust-Agder.
Han forteller at han hadde noen avvik i forberedelsene til innrykket på rekruttskolen.
– Jeg kom en dag for sent på inntak, men det slapp jeg egentlig billig unna med. Jeg trodde jeg skulle være der 4. april, men jeg kom 5. april. Jeg tok faktisk feil av datoen. Jeg tok toget til Kristiansand, og bussen opp til Evje, og da viste det seg at alle kom en dag før meg, røper Jens Stoltenberg.
Jeg kom en dag for sent på inntak, men det slapp jeg egentlig billig unna med
Det fikk konsekvenser da han skulle få seg utstyr og klær.
– De trodde meg da jeg sa jeg rota med datoer, men det endte med at alle klærne jeg fikk, ikke var i min størrelse. Jeg gikk med så mye rare klær, så jeg husker jeg gikk rundt med blant annet bukser, sokker og jakker som var utplukket.
– Var det for stort eller for lite?
– Stort sett for stort, men det gikk greit, svarer han.
Med litt for store klær, tok han fatt på soldatutdanningen.
– Jeg hadde mange fine opplevelser, som kameratskapet og fellesskapet man opplever i Forsvaret. Vi bodde på tolvmannsrom. Vi marsjerte langt i skauen, og lærte å slå opp knappetelt. Også husker jeg vi lærte å være musestille så ikke fienden skulle høre oss.
Stoltenberg nevner også at han fikk opplæring i et helt spesielt våpen.
– Jeg var M72-skytter. Det er et rør med en granat som kunne skytes mot blant annet panservogner. Jeg lå oppe i skogen, og så kom det trekkende panservogn i papp på noen skinner. Noen ganger traff jeg, og andre ganger bommet jeg.
For å komme seg ut på vakt ble de brutalt vekket av kjøkkenredskaper.
– Ved alarm var det en vakt som varslet oss ved å dra i en snor. Det var masse gryter som hang der og bråkte slik at alle skulle våkne, komme seg i posisjon og forsvare leiren.
Stoltenberg hadde flere oppgaver på Evjemoen. Om ikke han hadde fått det tildelt av befalet, fikk han et litt spesielt ansvarsområde på øvelsene.
– Det var øvelser hvor vi sov ute og hadde feltmat, vi spiste disse stridsrasjonene. Jeg husker at min spesialoppgave var å snike meg ut og forbi alle vakter, kontrollører og fiender, ned til bensinstasjonen på Evje og kjøpe store mengder sjokolade, potetgull og digg som vi spiste i teltet, mimrer han.
Min spesialoppgave var å snike meg ut og forbi alle vakter, kontrollører og fiender, ned til bensinstasjonen på Evje og kjøpe store mengder sjokolade, potetgull og digg
La ned Evje
En kveld ble Jens Stoltenberg og de andre soldatene nektet adgang på Dølen diskotek på Evje.
– Det var en fredag eller lørdag kveld, hvor vi var en stor gjeng vernepliktige som gjerne ville inn. Diskoteket mente det var for mange vernepliktige og for mange gutter der, så jeg skjønner at vi ikke slapp inn, ler han.
Mer enn 20 år senere var Stoltenberg som statsminister med på å legge ned Evjemoen. Da ringte ordføreren.
– Det var ikke det hyggeligste jeg har gjort, og heller ikke det letteste. Ordføreren i Evje sa jeg ikke kunne legge den ned når jeg hadde tjenestegjort der. Sannheten er at vi måtte modernisere og legge om Forsvaret, og vi gjorde det, men jeg tror en del av de som var knyttet til Evje, følte jeg sviktet leiren hvor jeg gjennomførte rekruttskolen, innrømmer han.
– Jeg sa til ordføreren på fleip at jeg kanskje hadde hatt en helt annen vurdering av leiren om jeg hadde fått komme inn på diskoteket i 1979.
Hvis han ikke ble igjen på Evjemoen i helgene, dro han hjem til Oslo. Da var det om å gjøre å strekke oppholdet så langt som overhodet mulig. Det førte til at generalsekretæren fikk refs.
– Ja, det fikk jeg. Jeg kom for sent husker jeg. Som regel kjørte vi fra Oslo til Evjemoen på kvelden, men så var det en gang der vi bestemte oss for å kjøre tidlig om morgenen, så vi sto opp om natten, for å være der innen sju eller seks om morgenen. Da kom vi for sent, og vi fikk refs. Men jeg har ikke vært i kakebu, altså, lover han.
Da kom vi for sent, og vi fikk refs. Men jeg har ikke vært i kakebu, altså
– Du høres ut som en soldat som kanskje gjorde litt som du selv ønsket?
– Joda, det er sant det. Jeg tror ikke jeg var så veldig disiplinert, men jeg lærte veldig mye nyttig. I dag går jeg en del på jakt, og da har jeg brukt kunnskapen jeg fikk i Forsvaret, som å håndtere våpenet sikkert. Jeg var jo en bygutt, og jeg har aldri vært speider eller lignende. Bare det å leve ute i telt noen døgn var en forandring, og fysisk trening var ikke noe jeg drev med før jeg kom til Forsvaret heller. Jeg ble en ryddigere person av å være i Forsvaret.
Tungt involvert i Forsvaret
Parallellt med avtjening av førstegangstjenesten, var Jens Stoltenberg en ivrig politiker i AUF. På det tidspunktet var ikke planen å satse på en aktiv karriere i politikken.
– Jeg var helt sikker på at det var journalist jeg skulle bli. Før jeg kom til Soldatnytt hadde jeg fått meg noen erfaringer. Jeg skrev for en gymnasavis som het Elev 70, og jeg hadde begynt å jobbe litt i Arbeiderbladet, sier han.
Slik ble det altså ikke. Stoltenberg gikk etterhvert «all-in» i politikken. Likevel tror han erfaringene som journalist i Forsvaret var fordelaktig i karrieren. Som statsminister jobbet han mye med å omorganisere Forsvaret.
– Jeg har jobbet mye med forsvarspolitikk. Blant annet satt jeg i Forsvarskommisjonen som ble nedsatt i 1990. Som statsminister var jeg med på de store omleggingene i Forsvaret. Da var det ganske gammeldags, og vi hadde jo veldig mange leirer. Det var mye organisasjon, struktur og byråkrati, og ikke så mye kampkraft. Jeg jobbet dermed mye med å modernisere Forsvaret, og det har vært helt nødvendig.
Han satt ved statsministerposten da prosjekter til mange milliarder skulle tas.
– Det ble mye jobbing med de store investeringene. Blant annet var det en stor beslutning å kjøpe de nye fregattene. I tillegg var jeg med på den største investeringen Forsvaret har gjort, nemlig F-35 kampflyene. Det var også svært omfattende avgjørelser å sende soldater til Afghanistan og Libya.
Anbefalt av Obama og Merkel
Etter å ha jobbet tett på Forsvaret som statsminister i to perioder, i totalt nesten ti år, var tiden som Norges mektigste mann over i oktober 2013. Et knapt år senere var Jens Stoltenberg tilbake i ny jobb. 28. mars 2014 offentliggjorde Nato at han var deres nye generalsekretær. 1. oktober samme år var han offisielt i gang.
At han skulle bli sjef i historiens største forsvarsallianse var utenkelig da han satt som journalist på Huseby for 40 år siden.
– Det hadde jeg ikke drømt om. I 2013 var planen å fortsette i politikken og kanskje bli gjenvalgt som statsminister en gang. Men så ønsket blant annet president Barack Obama og forbundskansler Angela Merkel meg som generalsekretær, og da følte jeg at det skulle mye til å si nei. Det er to politikere jeg beundrer og har stor respekt for.
I 2013 var planen å fortsette i politikken og kanskje bli gjenvalgt som statsminister en gang
I tillegg til uvurderlig støtte fra verdenstoppene, var han motivert for å ta jobben. Dette til tross for at det er urolige tider i verden, med nye type trusler enn det som var vanlig under den kalde krigen.
– Jeg hadde lyst, for det er en meningsfylt og spennende jobb. Jeg er glad for at jeg, etter mange år i politikken i Norge, fikk anledning til å jobbe politisk på internasjonalt nivå. Det aller viktigste for meg er å trygge freden. Det er jo derfor vi har forsvar, nettopp for å trygge freden. Som de gamle romerne sa; om du ønsker fred, må du planlegge for krig. Enhver mulig fiende skal vite at Nato kan forsvare sine allierte. Da blir det ikke krig. Det er meningsfylt å jobbe med, i en tid der det er mer usikkerhet knyttet til både Russland, terror og cyberspace. Det Nato gjør, er å omstille seg for å håndtere de nye truslene, og det får jeg lov å være med på. Det er viktig og spennende. Så er det klart at de 29 landene ikke er enig om alt. Det er forskjell på Donald Trump, Recep Tayyip Erdogan og Angela Merkel. Men det fine med Nato er at til tross for forskjellene, så har vi alltid stått sammen om det som er vår oppgave; nemlig å beskytte hverandre.
– Verneplikten er verdifull
På kontoret til Jens Stoltenberg på hovedkvarteret til Nato har han et kart over hele verden over en hvit vegg. Alle de 30 Nato-landene er markert i en mørkere farge. Blant disse skraverte landene er det ikke mange som har verneplikt. Stoltenberg bestemmer ikke hvordan hvert land driver sitt forsvar, men mener verneplikten er viktig for Norge.
– Jeg mener at verneplikten har vært verdifull for Norge. Det gjør at flere mennesker har fått et forhold til Forsvaret, og det er viktig. Det har styrket forsvarstanken og forståelsen i det norske folk. Det betyr også at Forsvaret har fått tilgang til de beste menneskene. Det er veldig høy kvalitet på de som avtjener førstegangstjenesten og soldater i Norge, og det er jeg sikker på henger sammen med allmenn verneplikt. Jeg er stolt av de norske soldatene og de norske vernepliktige, som er blant de aller beste i verden.
Han mener også at tjenesten er blitt mer nyttig i dag sammenlignet med hvordan det var da han var inne for 40 år siden.
– Militærtjenesten i 1979 bar preg av at man egentlig ikke hadde råd til å drifte det forsvaret man hadde, det var mange vernepliktige inne. På papiret hadde man altså store styrker, men det var dårlig med utstyr og trening, mye venting og ting som ikke fungerte. Pengene gikk til å drifte leirene istedenfor å bruke det på noe mer meningsfylt innhold. Jeg er trygg på at tjenesten er mer meningsfull og gir bedre opplæring enn det mange soldater opplevde på 70- og 80-tallet, sier Jens Stoltenberg.
