Skadet for livet

​– Det kommer jeg aldri til å glemme, sier Terje Reppen (62).

– Kongen inviterte meg og kona til audiens på Slottet i 2001. Det var stort.

I under en time tjenestegjorde han som norsk FN-soldat i UNIFIL i Libanon 25. september i 1978. Som 23-årig korporal landet han med flyet fra Norge. Han satte seg på en lastebil og var på vei til den norske leiren i en kolonne. Terje Reppen skulle være sambandsmann. I et kryss i Beirut løsnet en snikskytter et skudd. Det traff Terje i øverste venstre del av hodet. Kula gikk ut bak.

– Jeg husker absolutt ingenting. Alt er i ettertid blitt fortalt meg av andre, sier Terje.

– Vi brukte ikke hjelm. Vi ble fortalt at det trengte vi ikke på turen til leiren, forteller han.

Vi ble fortalt at vi ikke trengte hjelm

Skuddet førte til at han bikket forover i lastebilen. Medsoldatene trodde han hadde sovnet. Men da soldaten som satt ved siden av grep ham og fikk se blodet, gikk alvoret opp for alle. Medsoldatene fikk i all hast fraktet ham til et sykehus. Der ble han operert av Libanons fremste nevrokirurg på den tiden. Uten denne raske reaksjonen, mente mange at Terje ville omkommet av skadene.

Dette var den første timen av den første dagen til den 2. norske kontingenten. Dagene som fulgte var dramatiske. Sykehuset ble beskutt med artilleri og ble svært ødelagt mens Terje var innlagt. Han ble senere overført til et amerikansk sykehus før han ble fraktet hjem til Norge.

Først 13 år senere fikk Terje, etter en kamp mot det offentlige, 900 000 kroner i erstatning. Etter at ny kompensasjonsordning kom på plass i 2010, kjempet Terje og kona Grethe en ny kamp for ytterligere erstatning for et tapt normalliv. Først fikk han avslag av Statens pensjonskasse. Men Terje og hans advokat overbeviste klagenemnda om at de fysiske skadene også har ført til psykiske skader. I 2015 kom avgjørelsen: 4,4 millioner kroner, tilsvarende 75 prosent av maksbeløpet, ble hans ødelagte liv priset til.

– Ingen hjalp oss. Vi måtte engasjere advokat selv. Det er skammelig at veteraner må kjempe slik, mener Terje.

I dag sitter han i en stol han har fått av Nav. Stolen må kunne heises nesten til stående posisjon, slik at 62-åringen kan komme seg ut av den på en enkel måte. Det er en slags «hev-senke-stol», lik arbeidspultene som finnes rundt om på kontorer i dag.

– Jeg er lammet på høyre side. Armen og benet fungerer ikke som det skal, forteller han.

– I tillegg mistet jeg taleevnen og fikk epilepsi. Epilepsien ble jeg kvitt etter år 2000. Jeg tok barne- og ungdomsskolen på nytt som 30-åring, for å lære og snakke på nytt og lære ting på nytt. Talepedagog har jeg også gått til, forteller Terje.

Jeg tok barne- og ungdomsskolen
på nytt som 30-åring

Sammen med kona Grethe (63) tar han imot F i Levanger. Her har de bodd i over 30 år. De traff hverandre da Terje ble lagt inn til rehabilitering på Beitostølen i 1979. Grethe skulle være hjelpeinstruktør.

– Det sa bare pang, sier de to.

Fra før hadde Terje to barn. Med Grethe fikk han to sønner til.

Huset ble nylig bygget om til en flate.

– Den ene av sønnene våre jobber i et lokalt firma som tok jobben. Hele huset ble bygget om. Det er tilrettelagt for rullestol.

Ordene kommer sakte, men fullt forståelig. Terje må jobbe hardt for å få ordene til å komme. Kona Grethe er tålmodig, venter på at Terje får stokket ord og uttale.

– Jeg og Terje kan gjerne snakke samtidig, som om det er personen Terje som snakker. Det er hans ord jeg hjelper til med når jeg supplerer, forteller Grethe.

Om under ett år er det 40 år siden Terje og hans medsoldater reiste til Libanon. Og i april neste år inviterer veteranorganisasjoner og Forsvaret til fest på festningsplassen.

– Kommer du til å reise til Oslo?

Han bruker lang tid, tenker seg nøye om og kikker bort på kona:

– Nei.

– Joda, Terje. Det skal du, sier kona.

Terje ser betenkt ut. Han er ikke bitter på Forsvaret, men erkjenner at han har vært sint på at de har måtte kjempe selv. En dag, mens han ryddet vekk litt kratt og småbusker med kona, kokte det over. Han ble stående og gråte i skråningen nedenfor huset. Avslaget om erstatning hadde kommet fra Statens pensjonskasse, og Terje så ikke lenger for seg at han orket å leve.

– Det var like før det gikk galt. Men vi klarte å kjempe oss tilbake – og vi klarte å vinne frem med erstatningen, sier Grethe.

Terje nikker.

– Uten Grethes jobb med meg gjennom et helt liv hadde jeg ligget seks fot under jorda.

Vi klarte å kjempe oss tilbake – og vi klarte å vinne frem med erstatningen

Terje fikk i en periode arbeide i Rinnleiret militærleir i Levanger. En kaptein der tok et privat initiativ og inviterte ham til Libanon. Det var i 1991.

Etter NRK-programmet «Tore på sporet» i 2001 var det kong Harald som tok kontakt. Han inviterte likegodt både Terje og kona til audiens.

– Det er mange i Forsvaret som har spurt «Hvordan går det med deg?», uten egentlig å ha tid til å høre Terje ut eller få god innsikt i hvordan det virkelig går med ham. Men kongen tok seg tid til å lytte, forteller Grethe.

– Det var veldig stort å være hos kongen. Han var virkelig interessert i min historie, sier Terje.

Beinhard viljestyrke og hard trening har fått Terje Reppen gjennom et vanskelig fysisk liv. Han har stilt til start i Den store styrkeprøven Trondheim-Oslo på sykkel fem ganger. Tre ganger har han fullført.

– Jeg har en spesialtilpasset sykkel, med to hjul bak, forklarer han.

Og i kjelleren står en trimsykkelen han har kjøpt fra det lokale treningssenteret.

I hverdagen trener Terje jevnlig, nesten daglig, på et treningssenter i Levanger. Han bruker mye tid på vanlig styrketrening og ikke minst i spinningrommet.

– Det går greit å sykle, det er bra trening. Jeg får jo bare brukt venstrefoten til å tråkke med, så for meg er dette dobbelt så hardt som for andre.

PS! Terje Reppen og hans redningsmenn ble i 2001 tildelt UNIFIL-medaljen og medalje for Edel dåd.