Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å forbedre brukeropplevelsen og optimalisere vår nettside. Ved å bruke nettstedet godtar du vår bruk av denne informasjonen. Les mer om dette i vår personvernerklæring

 

 

forum_936_ryddimuseeneforum_936_ryddimuseenehttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=5099Ryddesalg: Forsvarets museer har for mange gjenstander og for få ansatte, skriver Askild Antonsen som mener løsningen kan være å selge (Foto: Christian Nørstebø/Forsvarets forum)./forum-media/PubImages/Museumsdokument_F1_2018_006.jpg

Rydd i museene

Forsvarets museer har for mange gjenstander. Løsningen kan være å selge noe av det, skriver Askild Antonsen.

Det er godt å se at Forsvarets forum presenterer noen av utfordringene Forsvarets museer sliter med. Samlingene de ansatte opp gjennom årene har samlet er overveldende. Det er ikke den ting av militærhistorisk materiell som mangler. Mer enn 350 000 gjenstander har det blitt, og bare syv fast ansatte til å forvalte dem. Det er ikke økonomi til å ta ordentlig vare på samlingene, og slik har det vært lenge. Det må kunne sies at det enten er for få ansatte til å ta vare på samlingene, eller så er samlingene for store.

Voksesmerter. Hvordan har denne situasjonen oppstått? Da Forsvaret, i 1988 ga ut en ny utgave av Tjenesteforskrift for Forsvaret klasse 7 (TfF kl.7) ble det åpnet for at Forsvarsmuseet kunne få materiell overført til samlingene blant det som var overskudd, eller som skulle utfases. Major Askild Antonsen (Foto: Håvard Madsbakken/Forsvarets museer). 

Den gangen ble det ikke stilt krav om at museet skulle regnskapsføre materiellet eller føre noen annen form for kontroll. Før 1988 besto samlingene ved museet av noe mer enn 50 000 gjenstander. Det meste var nøyaktig registrert i protokoll og kartotekkort. Antallet ansatte til å ta vare samlingene dem var omtrent som i dag. Etter 1988 grep de ansatte sjansen til å få inn større materiellmengder i samlingene. Omfanget økte raskt. Det fantes ikke gode magasiner tilgjengelig. Det som ble samlet inn ble plassert i overskuddsbygninger Forsvaret ikke lenger hadde bruk for. Bygningene var ofte i dårlig stand og ikke på noe vis tilpasset bevaring av det innsamlede materiellet som ved innsamlingen var blitt museumsgjenstander. Praksisen med slik aktiv innsamling fortsatte langt inn på 2000-tallet.

Forsvaret endret TfF Kl.7 i 1993. Da ble det stilt krav om at det materiellet Forsvaret tok til seg skulle regnskapsførers, men det som da het FMU fulgte ikke opp dette. Samlingene var store og svært mye av det som var samlet inn ble ikke registrert eller protokollført i museets forvaltningssystem.

Det var fritt fram for å samle inn det den enkelte mente var interessant eller viktig.

Samtidig som de museumsansatte individuelt samlet inn materiell innen egne fagområder var det svak kontroll med innsamlingsaktiviteten fra museumsledelsen. Det var fritt fram for å samle inn det den enkelte mente var interessant eller viktig. Arbeidet pågikk helt uavhengig av det museet fikk av resurser til å bevare den materielle kulturarven som var samlet inn. I 2008 vedtok styret ved Forsvarsmuseet en samlingsplan som skulle styre innsamling og bevaring. Der ble ambisjonen for samlingene tonet ned. Da skulle museene samle et representativt utvalg av den materielle kulturarven, ikke alle varianter av et materiellområde. I denne planen ble det gitt åpning for å avhende materiell som ikke kunne regnes som representativt. Det er vanskelig å se at den planen ble fulgt tilstrekkelig opp.

For mye. Samlingene har siden 80-tallet økt til det femdobbelte av hva de var da innsamlingsarbeidet skjøt fart. Mye av det som ble samlet inn var store arealkrevende gjenstander som fly, kjøretøy, stridsvogner og artilleri. Det var materiell som museet tidligere ikke hadde hatt i samlingene i det hele tatt. Dette la press på museet for å øke lagerbehovet. Det ble også samlet inn store mengder småmateriell som våpen, sambandsmateriell, uniformer og kvartermateriell. For enkelte kategorier ble Forsvarets museer i tillegg presset til å samle inn eksemplarer til museene i nord og til museene i sør.

Enkelte våpentyper finnes det flere hundre av i samlingen.

Resultatet av innsamlingsiveren har ført til de svært omfattende samlinger som beskrives i artiklene i Forsvarets forum. Det er langt mer enn de én til tre av hver gjenstand i samlingene som er det normale i moderne museer. Det er blant annet samlet inn betydelige mengder av samme type håndvåpen. Enkelte våpentyper finnes det flere hundre av i samlingen. De alene tar en uforholdsmessig stor plass og krever unødige store forvaltningsresurser. Det er ressurser museet beviselig ikke rår over i dag. Det samme gjelder del intendanturutstyr som også tar plass i magasinene. Og artilleri. Det er mellom 800 og 1 000 store og små kanoner i samlingene. Fra de minste franske 25 mm panservernkanoner til de store 40,6 cm Adolf-kanonene i Harstad. Tyskerne satte igjen en mengde artilleri da de reiste hjem i 1945 og vi tok mye av det i bruk etter krigen. Men det bør kanskje reflekteres over hvor mange tyske M16 og M18 felthaubits skal museet skal ha for å nå målet om å dokumentere den delen av historien? Kanoner av alle slag står dessuten utstilt utendørs uten at de på noe vis blir tilfredsstillende ettersett av dem som låner dem eller av ansatte fra Forsvarets museer. Omfanget av skader fra slik utendørslagring er så stort at det nok ikke kan komme på tale å restaurere alle sammen. Ta gjerne en nærmere titt neste gang dere ser en «gate guard» kanon, eller flaggkanon i en militærleir neste gang du er innom.

Ruster ute. For kjøretøysamlingen er det mye det samme. De fleste kjøretøy står under tak, men noen kjøretøy står utendørs og ruster bort. Det gjelder både de som er utstilt med et formidlingsformål og de som, uten mål og mening, står innerst bakerst i en militærleir fordi de ansatte der har en eller annen form for ambisjon om å restaurere dem en gang. 

 

 

forum_936_ryddimuseeneforum_936_ryddimuseenehttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=5100/forum-media/PubImages/Museumsdokument_F1_2018_005.jpg


Alt kan ikke bevares og vedlikeholdes. Det bør være mulig å stille spørsmål til omfanget av kjøretøy i samlingene. Hvor mange kjøretøyer må museet for eksempel bevare for å dokumentere materiellet vi fikk under våpenhjelpen?

 Det bør være mulig å stille spørsmål til omfanget av kjøretøy i samlingene.

Selv om det fantes 27 forskjellige utgaver av den amerikanske GMC-lastebilen kan det ikke være noen målsetning for museene å ha alle varianter i samlingen? Selv om det ikke fantes fult så mange varianter, gjelder samme problemstilling for lastebilene i M6-familien. Det er også verdt å stanse opp og reflektere over innsamlingen av stridsvogntypen Leopard 1. I dag er det samlet inn norskombygd Leo 1A5NO og ordinær tysk Leo 1A4 i tillegg til demilitariserte stridsvogner som får stå utendørs og ruster. Er det relevant for dokumentasjonen av norsk forsvarshistorie å samle et så bredt utvalg komplisert og tungt materiell? Alt dette er kun eksempler. Museene må gå løs på det krevende arbeidet det er å skille de vesentlige tingene for norsk forsvarshistorie fra det som er mindre viktig.

Ethvert museum skal ha større samlinger enn det som til enhver tid er utstilt. Det gjelder også for Forsvarets museer. Mange museer har mellom 5 og 10 prosent av samlingene utstilt, mens resten lagres og bevares. Det er helt normalt. Det er heller ingen tvil om at Forsvarets historiske samlinger representerer betydelige verdier. Hvor store verdier det kan dreie seg om er det vanskelig å uttale seg om. 1 milliard er kanskje riktig – kanskje helt feil. Hvem vet? Bare om gjenstandene fremsettes for auksjon vil den reelle verdien bli synliggjort. 

Regler. I museumsverden er det strenge etiske regler for å redusere museumssamlingene. Organisasjonen International council of museums (ICOM) er strenge når det gjelder avhending av museumsgjenstander. Museene kan ikke bare selge, eller destruere på egenhånd om de ønsker å bli vurdert som profesjonelle museer. Men det er et stort paradoks at det er vesentlig mindre byråkratisk å ta gjenstander inn i samlingene enn det byråkrati som skal til for å ta gjenstander ut av de samme samlingene. ICOM forventer at en flertrinns vurderingsprosess følges for hver enkelt gjenstand før den kan avhendes. Fordelen for Forsvaret og Forsvarets museer er at det første som skal gjøres i en slik prosess er å spørre giveren av gjenstandene om de vil ha dem tilbake når museet ikke kan ta vare på dem. Veldig mye, ja langt det meste av de 350 000 gjenstandene i samlingene er overført vederlagsfritt fra Forsvaret.

 Forsvarsmateriell er klare til å selge overskuddsmateriellet til beste for statskassen når det måtte bli aktuelt.

Det betyr at det etisk er rett å tilbakeføre til Forsvaret det som ikke lenger trengs i samlingene for å dokumentere forsvarshistorien. Avhendingsseksjonen ved Forsvarsmateriell er klare til å selge overskuddsmateriellet til beste for statskassen når det måtte bli aktuelt. Det er altså ikke umulig å redusere samlingene ned til et nivå som nærmer seg kapasiteten til de syv ansatte som skal bevare samlingene. Merk også at den potensielle milliarden samlingene representerer ikke er verdier Forsvarets museer rår over. Like lite som en bataljonssjef eier sine stridsvogner eier ikke direktøren samlingene til Forsvarets museer. Det er statens verdier, og ved salg skal inntektene selvsagt tilbakeføres til staten.

Er det likevel problematisk å avhende museumsgjenstander? Ja gjett om! Et betydelig antall gjenstander er lånt ut til dekorasjon i Forsvares etablissementer og til museer i inn og utland. Det meste er lånt ut til norske museer og historieinteresserte foreninger. De vil ganske sikkert skape betydelig støy for å avverge en slik avhending. Men ingen av dem, eller noen andre av museumsvokterne, vil stille opp med de ekstra ressurser som kreves for å ta vare på samlingene. Nei, foreninger og museer vil fortsatt forvente å få låne museumsgjenstander vederlagsfritt på langtidskontrakter. (Noe som også er i tråd med forventingene i ICOM.) Skal FD, eller FST gå i gang med en reduksjon må alle involverte parter og media orienteres om situasjonen. Det må rett og slett etableres en mediestrategi før en slik prosess iverksettes.

Økonomi. Forsvaret er presset på økonomi. Det er svært mange som ønsker økte resurser for å løse skarpe oppdrag og for å bygge beredskap. Mange snakker om «den spisse enden». Jeg antar at de da tenker den spisse enden på spydet. I den analogien vil nok museene, sammen med musikken og festningene, befinne seg helt bakerst på skaftet. Langtidsplanen for Forsvaret er, etter manges syn, ikke tilstrekkelig finansiert. I Brussel hevder Jens Stoltenberg at Norge ikke fyller NATOs forventninger om at 2 prosent av BNP skal gå til forsvar av landet. Personlig tror jeg ikke at det er museumssaken etaten vil gi økt bemanning for å ta seg av de store, tilfeldig innsamlede og ustrukturerte samlingene Forsvarets museer i dag forvalter på vegne av forsvarssjefen. Det er svært optimistisk å tro at det vil tilflyte museene flere ansatte, eller større økonomiske ressurser til å forvalte samlingene i årene som kommer.

Etter nesten 14 års tjeneste som fagansvarlig for hånd-, og blankvåpensamlingen og tidvis som leder for samlingsavdelingen tror jeg dessverre ikke at Forsvarets museer klarer å løse oppgaven på egenhånd. Jeg oppfordrer Forsvaret og/ eller FLO til å gå i tettere inngrep med Forsvarets museer for å få på plass en prioritetsliste som skiller de vesentlige museumsgjenstander fra de mindre interessante og avhender overskuddet. Kanskje bør det etablereres en form for ramme for hvor mye materiell én museumsansatt kan klare å forvalte? Slik det er nå skal hver av de syv i samlingsavdelingen forvalte 50 000 enheter. Når arbeidet er gjennomført er det intet som vil glede meg mer enn at Forsvarets museer får et moderne museumsmagasin som vil være med å sikre og bevare samlingene, og som også har plass for den nødvendige konserveringen og samlingsforvaltningen som må til.

Vanskelig jobb. Først når samlingene er tydelig definert mot de oppgaver museene skal løse, vil det være mulig å svare mer konkret på redaktør Tor Eigil Stordals spørsmål om Forsvaret har råd til et museum som dagens. 

Jeg ønsker Forsvaret lykke til med å få spisset samlingene ved Forsvarets museer...

Først når samlingene ved Forsvarets museer er ordnet og tilrettelagt kan de syv ansatte som forvalter samlingene støtte direktør Erling Kjærnes' ambisjon om å tilby noe mer enn å holde museumsdørene åpne. I dag er samlingene og alle utfordringene de representerer et veritabelt drivanker i det endringsarbeidet som må til for å få til et museum som er interessant for et bredt publikum. Og det er gjort før; Tøyhusmuseet i København, Army museum i London og Militärhistorisches Museum der Bundeswehr i Dresden er gode eksempler i så måte. Jeg ønsker Forsvaret lykke til med å få spisset samlingene ved Forsvarets museer på en slik måte at de støtter opp om de målsetninger Forsvaret og Forsvarets museer har for museumsvirksomheten. 

Men en ting kan jeg si: Lett blir det ikke.

Publisert 4. april 2018 10:50.. Sist oppdatert 9. april 2018 11:32.