Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
I dag møtes Vladimir Putin og Joe Biden til et toppmøte i Geneve. Møtet er planlagt å starte klokken 13.00 og vare frem til klokken 18.00. De to presidentene har en rekke vanskelige saker på blokka og samtalen kan derfor bli forlenget.
Annonse
Tips oss:
Har du tips eller innspill til denne eller andre saker? Send oss en e-post på: tips@fofo.no eller ta direkte kontakt med en av journalistene.
– Dagsordenen er så omfattende at det absolutt vil være utfordrende å begrense den til samtaler i fire eller fem timer, sier Dmitri Peskov som er talsmann for Kreml.
– Et av de viktigste målene med samtalen er å forsøke å gjenopprette en dannet dialog mellom landene, samt diskutere situasjonen i Ukraina og sannsynligvis rustningskontroll, skriver Iver B. Neumann i en epost til Forsvarets forum.
Neumann er Russland-ekspert og direktør for Fridtjof Nansens Institutt. Han beskriver forholdet mellom landene som anstrengt, men at begge parter av interesse av hverandre.
Russland ønsker anerkjennelse fra USA, mens USA på sin side vil holde Russland lengst mulig vekk fra Kina.
– Hva er de største utfordringene med Putins Russland, sett fra et amerikanske og vestlig ståsted?
– At Russland vil anerkjennes som stormakt, samtidig som de er en økonomisk dverg og nekter å ta det ansvaret for at statssystemet skal virke, som en stormakt må ta, skriver Neumann.
Han understreker at toppmøtet er viktig, også fra et norsk perspektiv.
– Russland er svakt globalt, men sterkt regionalt. Å dempe konflikten er en kjerneinteresse for oss som bokstavelig talt ligger mellom de to kamphanene.
– Det er ikke noe grunnlag nå for å tenke at dette møtet skal bringe oss store steg framover, sa Solberg til NTB i etterkant av Natos toppmøte i Brussel mandag denne uken.
– Når forventningene er så lave kan bare det at de har snakket sammen oppfattes som en positiv utvikling. Man har åpnet en viktig kommunikasjonskanal og det er bedre enn å ha to statsledere som ikke snakker med hverandre i det hele tatt, mener Jakub M. Godzimirski som er seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt
– Hva som kommer til å bli et resultat av et slikt møte vil tiden vise men man skal ikke ha alt for store forventninger tatt i betraktning strukturelle motsetninger mellom de to land, skriver Godzimirski i en epost.
Godzimirski mener at de viktigste temaene Biden og Putin skal drøfte er:
Strategisk stabilitet, inkludert mulige nye avtaler om våpenkontroll.
Det det bilaterale forholdet, som har nådd bunnen etter at ambassadører er hjemkalt fra Moskva og Washington.
Sikkerhetssituasjonen i Europa, inkludert Ukraina, som vakte mye bekymring etter at Russland hadde utplassert store styrker langs grensen.
Klima, cyber-sikkerhet og spørsmål knyttet til menneskerettigheter som Biden signaliserte at han ønsket å ta opp under samtaler med Putin.
– Jeg tror også forholdet til Kina skal nevnes under disse samtaler, ikke minst fordi Russland og Kina har gått sammen for å undergrave det eksisterende liberale verdensorden som USA tar sikte på å forsvare og styrke, skriver Godzimirski.
Forholdet har nådd bunnen
Forholdet mellom Russland og USA har lenge vært spent, blant annet på grunn av drapene på russiske avhoppere og anklager om dataangrep og innblanding i amerikanske valg. Landene står på hver sin side i flere konflikter, blant annet i Ukraina og Syria.
– Mange mener at forholdet har nådd bunnen i hele den post-sovjetiske perioden og at det er viktig at de to begynner å snakke med hverandre om hvordan de kan ha et konstruktivt samarbeid om ting som de oppfatter som felles interesse, mener Godzimirski.
– Under Bush og delvis Obama var kampen mot internasjonal terrorisme det som fikk Russland og USA til å søke et tettere samarbeid, men med Russlands bruk av militærmakt mot sine naboer – Georgia i 2008 og Ukraina i 2014 – er det andre ting som opptar Washington mer, og det er først og fremst et spørsmål om hvordan man skal avskrekke Russland fra å bruke makt mot sine naboer som også er medlemmer av Nato og Eu.
– Russerne har på sin side iverksatt flere tiltak som skal styrke Russlands posisjon i forhold til USA og den samlede Vesten, og har satset på en mer aggressive linje og retorikk, som illustrert av deres intervensjon i Syria i 2015, deres rolle i Salisbury-saken i 2018, og ikke minst ved flere cyber-angrep rettet mot forskjellige vestlige organisasjoner og stater, inkludert Norge, skriver han.
Samtidig mener Godzimirski at når forholdet mellom USA og Russland har nådd bunnen, er det enklere å gjøre noe som kan oppfattes som noe som demper spenningen i et slikt anspent forhold.
– Ingen forventer et stort gjennombrudd etter dette møtet i dag, men bare det at de har begynt å snakke med hverandre om ting som opptar begge to oppfattes dermed som en positiv utvikling og et viktig konfliktdempende tiltak.
Definert vesten og Nato som hovedutfordring
Etter Sovjetunionens sammenbrudd håpet mange i Vesten og i Russland at landet vil kunne utvikles i en mer demokratisk retning og bli en del av det store europeiske felleskapet, men utviklingen i Russland gikk i en annen retning, særlig etter at Putin kom til makten og en bedre økonomiske konjunktur.
Forholdsvis høye oljepriser åpnet for en modernisering av russiske væpnede styrker, som igjen gjorde det mulig å bruke militærmakt som et instrument i en mer utfordrende utenriks- og sikkerhetspolitikk, ifølge Godzimirski.
– Den russiske makteliten har valgt å definere Vesten og NATO som en hovedutfordring og har satset på et tettere samarbeid med Kina, for å danne en strategisk motvekt mot vestlig innflytelse.
Godzimirski tror ikke at Norge kommer til å bli et viktig tema under samtalene mellom Biden og Putin. Men man skal snakke om ting som er relevante for sikkerhet i Norges nærområder.
– Dette har mer med strategisk geografi å gjøre enn med det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland.
– Det faktum at Russland har sine viktigste baser lokalisert kun ti mil fra den norske grensen, danner et viktig strategisk bakteppe for samtalene som foregår i dag i Geneve, fordi mye av diskusjonen skal dreie seg om strategisk stabilitet og (u)forutsigbarhet, og her kan Norges nærområder komme fort inn i bildet, skriver han.