Ukrainas dystre utsikter

På et hemmelig sted i Kyiv tas Forsvarets forum med inn i et stort og ærverdig murbygg. På innsiden er det lange korridorer og nesten helt stille. I et av byggets mange klasserom sitter tre krigsskolekadetter og deres sjef oberst Serhiy Kuz.

Han jobber for militærakademiet i Odesa og er ansvarlig for spesialistutdanningen blant fallskjermjegere og marineinfanterister. Kadettene, med støtte fra sin sjef, forklarer deler av personellutfordringen Ukraina står overfor.

Mange av de erfarne offiserene har falt i strid eller er såret, så de ikke lenger kan delta i krigen der det er mest behov for dem. Derfor blir offiserene stadig ferskere, yngre og med mindre erfaring.

– Det er ikke bare en utfordring, men et stort problem, sier Igor og legger til at det er et stort ansvar som hviler på skuldrene til offiserene som skal lede andre i strid.

Andres liv er avhengig av beslutningene som gjøres på slagmarken. Derfor er konsekvensene store om man ikke er god.

Store tap

Femten år etter at Russland først tok over Krym-halvøya og startet krigen i Donbas, okkuperer Russland nå litt under 20 prosent av ukrainsk territorium. Russland klarte å legge opp mot 27 prosent av Ukraina under seg i løpet av de første månedene av fullskalainvasjonen i 2022, men ble delvis skjøvet tilbake av ukrainske styrker.

Siden har Russland sakte lagt under seg nye landområder. I løpet av 2023 okkuperte Russland 518 kvadratkilometer, ifølge den amerikanske tankesmien Institute for the Study of War (ISW). I 2024 økte tallet til 4168 kvadratkilometer, hovedsakelig jorder og små landsbyer, ifølge ISW. Det tilsvarer Østfold i størrelse. Over halvparten av fremgangen i 2024 skjedde i månedene september til november.

Tapene har vært store på begge sider. Britisk etterretning anslår at 790.000 russiske soldater er drept eller såret siden 2022.

Både Ukraina og vestlige land har vært mer tilbakeholdne med å rapportere ukrainske tap, men i januar uttalte Ukrainas president Volodimir Zelenskyj at 45.000 ukrainske soldater har mistet livet i krigen så langt og 390.000 er såret. Han la til at halvparten av de som var såret på slagmarken, vendte tilbake i tjeneste.

– Høye anslag

Tallene må man ta med en klype salt. Ukraina har grunn til å tone ned tallene på drepte og sårede for å holde kampmoralen oppe, og samtidig blåse opp de russiske tapstallene.

11. januar ble den tidligere fotografen og journalisten Ruslan Ganushchak drept i kamp. Han deltok i Den ukrainske revolusjonen i 2014. Etter starten på fullskalainvasjonen i 2022, vervet Ruslan «Ostap» Ganushchak for å forsvare Ukraina i den 92. brigaden. Lørdag 18. januar tok venner og familie farvel på Maidanplassen i Kyiv. Han etterlot seg kona Oleksandra og datteren Iryna. Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum 

– Ikke engang de stridende partene selv vet hvor mange de har tapt. Alt baserer seg på estimater. Så jeg tror faktisk vestlig etterretning kanskje har for høye anslag. Det er i hvert fall anslag, sier Amund Osflaten, hovedlærer i landmilitær teori og doktrine ved Krigsskolen.

Det eneste som virker sikkert er at begge sider lider store tap, og at tapene er størst på russisk side.

Det er også Russland som har de største materielle og menneskelige ressursene i utgangspunktet. Dette veies delvis opp av at Ukraina på en del områder har vært flinkere med bruk av teknologi, mener Tobias Sæther, forsker ved Forsvarets høgskole.

– Situasjonen nå er ikke heldig, sett med ukrainske øyne, av ulike grunner. Både at masse fortsatt teller, og at nyvinningene i krigen som ukrainerne har bidratt med – droneteknologi, for eksempel – ikke er nok til å møte den fordelen det har å være en stor økonomi og en ganske rustningstung økonomi, sier Sæther.

En annen utfordring for Ukraina er russernes manglende respekt for menneskeliv, inkludert sine egne.

– Villigheten for Russland til å ta tapstall er kjempeutfordrende for ukrainerne, sier Sæther.

Små fremskritt

I løpet av 2022 klarte Ukraina å skyve tilbake de russiske styrkene tilbake langs mye av frontlinjen, men så stoppet det opp. I 2023 og 2024 gjorde  Russland små fremskritt langs fronten, til tross for store menneskelige og materielle tap.

– I starten var det veldig mange som mente at den russiske invasjonen var en imperialist som gikk inn, undervurderte motstanderen og fikk seg en skikkelig på trynet, og derfor ville etter hvert gi seg når kostnadene ble for store. Men det har jo vist seg i løpet av tre år at Russland ikke virker villig til å gi seg uansett konsekvenser, sier Osflaten.

Han tegner et dystert bilde av situasjonen på bakken.

– Ukrainerne gir bort relativt viktig territorium i Donbas. For det første er det operasjonelt viktige områder som Russland tar. Det andre er at det må tas tilbake på et senere tidspunkt. Alt territorium Ukraina gir bort, er veldig ufordelaktig militært sett. Og det ville man ikke gjort hvis man hadde hatt ressurser til å stoppe det, sier Osflaten.

Han påpeker at i moderne landkrig står den defensive parten veldig sterkt. Det betyr at Ukraina trenger mindre ressurser enn Russland for å stå imot angrep. Likevel snegler russerne seg innover på ukrainsk territorium.

Ikke alle er like pessimistiske. Peter Viggo Jakobsen, lektor ved Forsvarsakademiet i Danmark, mener at russernes langsomme fremgang viser at de ikke klarer å bryte gjennom ukrainernes forsvar.

– Det er selvfølgelig riktig at russerne høsten 2024 vant noe frem, men de investerte trolig mye i form av både materiell og soldater, i et forsøk på å fremtvinge en avgjørelse innen Donald Trump overtok makten i USA. Og det må man jo si at de ikke har lyktes med. Ukrainerne har klart å holde sine frontlinjer under hardt press, sier Jakobsen.

Han beskriver situasjonen som fastlåst, uten antydninger til at én av partene vil kunne få et gjennombrudd.

Ny front

I august 2024 fikk krigen en ny front. Da gikk ukrainske styrker inn i den russiske regionen Kursk. Der har Ukraina fortsatt fotfeste til tross for russiske motangrep, forsterket med soldater fra Nord-Korea.

Ifølge Ukraina var målene med operasjonen å tvinge Russland til å trekke ressurser vekk fra andre deler av fronten, og å forpurre russiske forsyningslinjer. Russerne har i liten grad flyttet soldater fra andre deler av fronten til Kursk, men et innrykk på russisk territorium gir Ukraina et kort på hånden under eventuelle forhandlinger med Russland.

– Vi kan bytte et territorium mot et annet, uttalte Ukrainas president Volodymyr Zelenskij i et intervju med avisen The Guardian.

Russland har avvist et mulig bytte av land.

– Ukrainerne har fått et slags forhandlingskort i Kursk. Det er ingen fullstendig suksess, fordi det har kostet mye, og Russland har tatt mye av det tilbake igjen nå. Men det har også kostet Russland ganske mye å ta tilbake terreng der, sier Sæther.

Osflaten mener derimot at Ukrainas angrep i Kursk var en strategisk tabbe.

– Ukraina har i utgangspunktet ikke noe særlig å tjene på å øke frontbredden, da de er under press. De ukrainske styrkene som nå er i Kursk, kan jo ikke brukes andre steder, sier han.

Sliter med produksjonen

For partene på slagmarken handler det i stor grad om hvem som er i stand til å erstatte tapene og få nytt materiell og personell til fronten. Russland har store lagre fra sovjettiden, men det er usikkert hvor lenge beholdningene vil vare.

– De analytikerne som kikker inn i russisk evne til å produsere granater, stridsvogner, artilleri, kommer til at russerne sannsynligvis vil kunne opprettholde det nåværende nivået ett eller to år til Deretter vil de begynne å få problemer, fordi det er noen ting de ikke vil kunne erstatte hurtig nok, sier Jakobsen.

Tina Dolbaia ved tankesmien Center for Strategic and International Studies i Washington DC sier at ifølge ukrainsk og estisk etterretning, var bare 30 prosent av de 1500 stridsvognene Russland sendte til slagmarken i 2024 helt nye. Resten var gammelt utstyr som ble satt i stand.

– Vi må åpenbart ta denne informasjonen med en klype salt. Men den generelle antagelsen er at Russland ikke klarer å produsere like mye nytt utstyr som å pusse opp det de har på lager, sier Dolbaia.

Økte budsjetter

Russland har økt forsvarsbudsjettene kraftig siden fullskalainvasjonen i 2022. I desember godkjente president Vladimir Putin et forsvarsbudsjett på 13,5 tusen milliarder rubler for 2025. Det tilsvarer mer enn 1500 milliarder kroner, 32,5 prosent av Russlands statsbudsjett.

Ifølge Dolbaia brukte Russland opp mot 65 milliarder dollar (730 milliarder kroner) på teknologisk utvikling og produksjon i forsvarsindustrisektoren

– Så du kan si at russerne virkelig konsentrerer seg om å gjenopplive forsvarsindustrien. De er fortsatt avhengig av lagret utstyr, men man kan se at russiske fabrikker produserer utstyr raskt, sier hun.

Dolbaia anslår Russlands beholdning av våpen til å vare i ett eller to år til med krigføring.

Jakobsen mener det avgjørende vil være om Russland får våpen fra andre land.

– Russerne er i ferd med å slutten på sine gamle lagre, og når de må lage alt fra bunden av, kan de ikke følge lenger holde følge, hvis de taper materiell i samme tempo som vi har sett i krigen frem til nå. Derfor blir det helt avgjørende hva Kina velger å gjøre, sier han.

– Til Russlands fordel

Til nå har Kina levert komponenter som kan brukes i russisk forsvarsindustri, men ikke ferdig produserte våpen.

– Hvis ikke Kina lukker dette hullet som blir skapt, har russerne et problem, sier Jakobsen.

For Ukrainas del avhenger det av hva amerikanerne gjør.

– Selv om europeerne har firedoblet sin produksjon av artillerigranater, og i det hele tatt økt sin støtte til våpenproduksjon, er de ikke i stand til å erstatte amerikanerne, om amerikanerne trekker støtte, sier Jakobsen.

Ifølge Osflaten er produksjonsratene for øyeblikket til Russlands fordel.

– Vi har en fordel i Nato som langt overgår det Russland bruker på forsvar nå. Samtidig har vi økonomier som er mange, mange ganger så store som Russlands. Men vi klarer ikke å omsette det til produksjon av ressurser. Og da er mye av debatten som går i Norge om bevilgninger til forsvar og bevilgninger til støtte litt meningsløs, sier han.

Mot forhandlinger

Etter at Donald Trump ble innsatt som president i USA, har russere og amerikanere snakket sammen om en eventuell våpenhvile eller fredsavtale. Så langt har ikke Ukraina vært invitert med på samtalene. Zelenskyj har slått fast at han ikke kan godta en avtale som blir gjort over ukrainernes hoder.

Likevel er det forhandlinger mange eksperter nå tror det går mot. Men mye avhenger av hva USAs president Donald Trump kommer til å gjøre. Washington har sendt blandede signaler om hvordan Trump-administrasjonen vil håndtere krigen.

– Jeg vil fortsatt si at Trumps primærønske er en rask slutt på krigen. Og jeg tror det er vanskelig å se for seg at det ville skje på noe annet enn Russlands premisser, sier Sæther.

Vladimir Putin har sagt at han ikke vil forhandle med Zelenskij, som han anser som en illegitim president. Men den russiske presidenten har hele tiden holdt fast ved at de okkuperte områdene skal forbli russiske og at Ukraina må gi garantier om aldri å bli medlem av Nato.

Men Sæther tror det er mer sannsynlig at konflikten trekker ut enn at partene blir enige om en løsning.

– Ingen er fornøyd med status quo. Det som er litt skummelt her, er at en kortsiktig våpenhvileløsning kan gjøre konflikten mer fastlåst på sikt, fordi det er vanskelig å se for seg at en sånn pustepause ikke vil styrke Russland.

Et tredje scenario er ifølge Sæther at det kommer en overraskelse knyttet til raske politiske omveltninger, på russisk eller ukrainsk side.

Jakobsen har liten tro på at forhandlinger vil føre til permanent fred.

– Ukraina vil ikke akseptere å avstå land til Russland. Så da får man noe som vil minne om situasjonen i Korea, hvor man har en våpenhvile, men ingen fred, sier han.

Osflaten ser få lyspunkter i horisonten for Ukraina. Han tror det går mot en våpenhvileavtale på russernes premisser.

– En total militær seier for Ukraina, da må for eksempel Nato gå inn i krigen direkte. Da oppstår det fullt av andre risikoer igjen. Vi vil aldri klare å holde en sånn krig internt i Ukraina, sier Osflaten.

Oberst Serhiy Kuz ved militærakademiet i Odesa tror situasjonen ville vært annerledes hvis Ukraina hadde fått mer støtte fra Vesten tidligere i krigen.

– Vi kan si det på denne måten: Hadde vi fått samme materiell og ammunisjon i 2022, ville vi tatt langt mindre tap. Da hadde vi godt trente og motiverte soldater. I dag har vi mer utstyr, men soldater med mindre trening og erfaring, derfor tar vi også større tap, sier han.

Nå har russerne et overtak.

– Og Russland har lagt mer personell og ressurser enn oss. I tillegg får de soldater fra Nord-Korea. Vi tar heller ikke folk uten trening og sender dem i blinde til fronten, slik som russerne gjør, legger Kuz til.