Eskalerer Vesten krigen ved å sende våpen til Ukraina?

Den siste tiden har det vært mange spørsmål om hvorvidt Vesten eskalerer krigen i Ukraina ved å sende (tyngre) våpen. Det har også blitt fremsatt påstander om at norske eksperter undervurderer faren for opptrapping, herunder at det ikke tas nok hensyn til hvordan Moskva tenker og reagerer.

For et år siden, mens Russland forberedte sin storinvasjon av nabolandet, var argumentene egentlig det samme. Vesten provoserer Russland, er ikke imøtekommende, ilegger russisk ledelse onde hensikter og overdriver viljen til å ta risiko i Kreml. For egen del ble jeg beskyldt for å ha latt meg forlede av amerikanske sikkerhetstjenesters analyser da jeg ytret at jeg nå trodde Russland ville sende styrker inn på ukrainsk territorium.

Min analyse bygget i all hovedsak på mine tolkninger av russisk oppførsel og retorikk – og opptrappingen på ulike fronter i løpet av 2021. I løpet av 2022 har jeg – og en rekke andre – brukt uendelig med tid og krefter på å forstå nettopp hvordan Moskva tenker, hvordan de vil reagere, og ikke minst, hvordan de ønsker vi skal reagere. Dette må en ha med seg i det en også analyserer hvordan situasjonen utfolder seg på slagmarken. Det politiske (bredt forstått) og det militære henger uløselig sammen i russisk tenkning.

Så når jeg – og andre – avfeier russisk bruk av atomvåpen som svar på at Vesten sender stridsvogner, så bygger det på en svært kjølig og nøktern analyse av nytteverdien Kreml knytter til å bruke dette verktøyet retorisk

Russiske atomvåpen

Det bygger også på en analyse av at Moskva har brukt mye tid og ressurser siden i høst på å omstille seg konvensjonelt, gjennom mobilisering og militarisering av det russiske samfunnet, økte bevilgninger til militæret, annektering av ytterligere ukrainsk territorium og så videre. Forsøkene på omstilling er knyttet til dårlige resultater på slagmarken, men også en overbevisning om at de kan vinne på sikt. Da gjennom å pøse på med mange flere soldater, terrorbombe sivile mål og skremme Vesten – om ikke vekk fra å støtte Ukraina – så tilstrekkelig nok til å forsinke forsendelser av våpenstøtte.

Altså er sannsynligheten for at Russland nå bruker atomvåpen lav fordi Russland virker å tenke at de fremdeles vil vinne fram fysisk på slagmarken og psykologisk i form av avskrekking og utmattelse.

Videre bygger analysen på at verken Russland eller Nato enn så lenge virker særlig interesserte i en direkte konfrontasjon. Russland har fått tydelig beskjed om at bruk av atomvåpen på ukrainsk jord møtes med et resolutt og destruktivt konvensjonelt motsvar fra Vesten i Ukraina. Det er neppe stridsvogner verdt.

Samtidig som Russland rasler med sabelen og beskylder Vesten for direkte involvering og eskalering, jobber en annen del av propagandaapparatet med å spre budskapet om at det egentlig ikke er så farlig med stridsvognene: Det russiske militære vil uansett utslette alle tanks som sendes til Ukraina.

– Et velkjent russisk knep

På hjemmebane brukes stridsvogn-diskusjonen til å konsolidere befolkningen rundt krigsretorikken og mobiliseringen. Da er det nyttig med en ytre fiende og budskap om en overhengende fare. Et dramaturgisk tiltak så i måte er for eksempel utplassering av luftvern på sentrale bygninger og infrastruktur i russiske storbyer. Propagandamaskineriet ellers fortsetter iherdig arbeidet med å spre saker om splittelser i Vesten, flyktningestrømmer til EU, amerikansk hegemonisme og svakhet, Kinas vekst og så videre. Å hamre inn flere fortellinger parallelt, gjerne ispedd desinformasjon, er et velkjent russisk knep.

Så er spørsmålet, da: Eskalerer Vesten krigen ved å sende våpen til Ukraina?

Det som plager meg, er premisset som ligger til grunn for dette spørsmålet. Særlig fordi det er Russland som har gått til angrepskrig mot Ukraina. Det er Russland som underveis stadig har eskalert. Først militært, så når det ikke har gått særlig bra, i form av terrorbombing av sivile mål og infrastruktur. I tillegg planlegger og forbereder Kreml for økt brutalitet og ytterligere eskalering i Ukraina form av (forsøk på) offensiver til våren.

Målene om kontroll over Ukraina består.

Så klart passer leveranser av tyngre våpen til Ukraina dårlig inn i et slikt scenario. Så klart vil Russland tydelig markere sin misnøye, som de også har gjort tidligere. Men dette kan de ene og alene skylde seg selv for.

– Unødvendig frykt

Fra vestlig side har en valgt å involvere seg indirekte militært med våpenstøtte. Ikke-militært bidrar Vesten på den ene siden med massiv pengestøtte til Ukraina og på den andre siden kjøres det på med historisk harde sanksjoner og restriksjoner mot Russland. Kall det gjerne økonomisk krigføring, selv om vi har milevis igjen å gå på å avdekke sanksjonsomgåelser.

En kan også kanskje si at vestlige våpenleveranser til Ukraina gir Ukraina mulighet til å eskalere. Men det klinger rart, all den tid det er snakk om å gi Ukraina en reell mulighet til å drive ut en okkupasjonsmakt fra eget territorium. Og som min kollega Palle Ydstebø påpekte: «Hvordan eskalerer man en fullskala konvensjonell krig? Ved å oppgradere eksisterende kapasiteter med bedre materiell? Neppe».

Moskvas kalkyler tas i aller høyeste grad tas inn i beregninger, atomtrusler tas alvorlig og hvor Putins evigskiftende og usynlige røde streker og terskler eventuelt er, er ikke godt å vite. Og kanskje er vi bedre tjent med å skrive mindre om det, all den tid det bidrar med å konstruere unødvendig mye frykt. Det kan være lurt å ta med seg i det vi går inn i en vår med varslede offensiver fra både Russland og Ukraina.

Debattinnlegget er tidligere publisert på Trønderdebatt. Publiseres med tillatelse fra forfatteren.