Fra det lille kjellerlokalet sitt i Odesa sentrum syr Hanna Tsjyzjova militære avdelingsmerker, kamuflasjenett eller det bestillingen måtte være. Hun gjør alt hun kan for å hjelpe mannen sin og de andre soldatene som er i krigen, samtidig som hun forsøker å få endene til å møtes.

Etter den russiske annekteringen av ukrainske områder ble livet hennes snudd på hodet. Sammen med ektemannen Jura og deres to sønner bodde Hanna i de nå okkuperte områdene i Donetsk, øst i Ukraina. I 2014 mistet de alt. Hus, jobb og livet slik de kjente det. De ble interne flyktninger i sitt eget land.

 – Det var tragisk. Man mister alt. Man vet ikke hvordan man skal brødfø sine barn. Man tar dem med til en ny og fredfull by, der de andre barna har alt, men dine ikke har noen ting. Det tærer på en mors samvittighet, sier hun.

Et nytt liv

Sammen kom de til havnebyen Odesa. Der leide de en liten leilighet og forsøkte å skape seg et nytt liv. De gjorde det de kunne for å få hjulene til å gå rundt. Jura jobbet i byggebransjen og Hanna jobbet i et vaskebyrå.

Syersken Hanna forteller at hun hele tiden savnet å lage ting, være kreativ og sy. På et nattskift på vaskeriet hadde hun litt ekstra tid, hun begynte å se gjennom annonser for lokaler til utleie og fant et som kunne passe.

 – Jeg delte annonsen med mannen min. Han sa bare at jeg ikke skulle bekymre meg og ta det med ro. Morgenen etter hadde han ordnet et møte med utleier, sier hun.

Hanna forteller at mannen hennes motiverte henne til å gå sin egen vei, finne sitt eget sted og starte sin egen lille geskjeft. Uten Jura hadde det nok ikke skjedd. Hun fikk støtte til å skaffe seg en symaskin og en dukke. Smått skapte hun sin egen arbeidsdag.

Før krigen elsket hun å sy, spesielt tradisjonelle ukrainske mønstre. Hun visste det ikke da, men snart skulle de blomstrete og fargerike broderiene byttes ut med hodeskaller og automatvåpen.

Krigen rammer igjen

Hanna og familien begynte å skape seg en fremtid i Odesa. Mannen gjorde det bra på jobb og startet for seg selv. Hanna var igjen på plass der hun trivdes best, sammen med symaskinen sin. Så kom dagen de alle hadde fryktet, Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Nok en gang ble livene deres snudd på hodet.

Hannas mann hadde siden 2018 vært reservist i det ukrainske forsvaret som del av en større mobiliseringsplan. I november 2021 pakket Jura sekken og det han hadde av utstyr. Han så at noe var i ferd med å skje. Når det russiske angrepet til slutt kom, var han klar.

– Han tok på seg uniformen, pakket sekken og satt seg på bussen til Mykolaiv. Der fikk han hjelm, vest og våpen. Så ble han sendt rett i skyttergraven for å møte de russiske styrkene, sier Hanna. 

Hun snakker lavmælt, knytter hendene sammen og får et trist drag i ansiktet når hun tenker tilbake på dagen han satt seg på bussen. Jura og de andre soldatene som var en del av mobiliseringen var blant de første som dro og møtte fienden i februar 2022.

Hanna og sønnene begynte å lage patcher, navnestriper og kamuflasjenett til mannens avdeling. Etter hvert var det også andre behov som meldte seg. 

– Forholdene ved fronten kan være ubarmhjertige og soldatene trenger all den motivasjonen de kan få. Vi gjorde alt vi kunne for at de skulle ha det kanskje bare litt bedre, sier hun.

Hanna begynte å lage det de kaller skyttergravslys. Det er brukte hermetikkbokser i forskjellige størrelser som fylles med papp og voks. Først lagde de det til mannens avdeling og deretter til flere avdelinger.

Hanna forteller at de minste lages av bokser til kattemat. De er små, lette å ha med seg og passer ypperlig for stormsoldatene som tar fiendtlige stillinger og deretter må bli værende for å holde linja. Da kan de lage seg en kopp te eller få litt varme i kroppen, sier hun.

De større boksene fra mais eller erter kan brenne opp mot fire til fem timer, da kan soldatene varme seg et ordentlig måltid eller bare holde varmen.

Hanna blir blank i øynene.

– Dessverre er mange av de som dro først for å forsvare landet vårt og som fikk de første patchene og  skyttergravslysene ikke blant oss lenger, sier hun. 

På arbeidsbenken til Hanna ligger et sort tøystykke med hvit brodering. Teksten betyr «pappaengel» og «mammaengel».

– Vi syr dem på bamser og gir dem til barn som har mistet mammaen eller pappaen i krigen, forteller Hanna.

Kjemper i nærheten av sitt gamle hjem

Hanna forteller at hun hele tiden er bekymret for mannen sin. Han holder det ofte skjult for henne hvor han befinner seg. Hun tror det er fordi han ikke vil at hun skal bekymre seg unødvendig, men hun vet likevel at han ikke er utenfor fare.

– Når vi snakker sammen på telefon kan jeg ofte høre lyden av eksplosjoner i bakgrunn, og plutselig blir vi brutt. Det er ingen god følelse, sier hun.

Jura og de to avdelingene har tjenestegjort i har allerede vært gjennom mange tøffe tak i krigen. Han har blant annet kjempet i Izium, Robotyne, Kharkiv og skal nå befinne seg i Donetsk-området.

En gang ble enheten hans ble omringet av russerne. Det hele var svært dramatisk, forteller Hanna. De hadde mange sårede og døde og måtte trekke seg ut av området. De måtte kjempe seg ut og ta seg gjennom sumpene for å unnslippe. 

– Mannen min var blant de som tok initiativ til å trekke seg ut, han gjorde det for å redde sine egne. For mange av de yngre soldatene er han som en farsfigur, sier hun.

Ifølge Hanna ble det etterforskning av hendelsen, både hvorfor de ble omringet og hvorfor de trakk seg ut av området. Før var Jura i en infanteri-enhet, men etter hendelsen ble han overført til 148. artilleribrigade.

– Nå er han i nærheten av hjemmet vårt som vi måtte flykte fra i 2014. Målet hans er å heise flagget på sin gamle bolig nok en gang. Han er på tredje året med krig og jeg ser at mannen min er sliten, sier hun.

– Er du redd for at mannen din vil være forandret når krigen er over?

 – Han er allerede forandret, sier hun.

Et liv etter krigen

Hanna møter mange krigsveteraner og hører historiene deres. Hun vet hvor grusom krigen er. Nå er hun bekymret for at også sønnene blir kalt inn og må dra til fronten. Hun håper de aldri må oppleve det mannen hennes har vært gjennom.

– Jeg deltar i frivillig arbeid for ivaretakelse av veteraner. Jeg håper det vil gjøre meg best mulig i stand til å hjelpe mannen min når han en dag kommer hjem for godt.

Hanna minnes hvordan bestemoren hennes tok vare på bestefaren da han kom hjem fra 2. verdenskrig.

– De klarte å ta mennene sine tilbake til en normal hverdag. Vi tror helt oppriktig at vi skal klare å få mennene våre tilbake slik de var før krigen, sier hun bestemt.

Han har alltid støttet meg og nå er det min tur til å støtte ham og hjelpe ham å nå sine mål. Hun forteller at Jura søker ro og stillhet etter krigen. Han kan tenke seg hagearbeid eller birøkting.

– Det er viktig å huske at dette ikke er profesjonelle soldater, det er den vanlige mannen i gata som står i en brutal krig. Det må vi sørge for at de blir igjen.

Skulle han ikke komme hjem igjen fra krigen vet Hanna akkurat hva hun må gjøre. Jura har et siste ønske, som han har delt med henne.

– Mannen min elsker havet. Dersom han mister livet ønsker han at jeg skal spre asken hans utover havet. Min andre halvdel, halve mitt liv er i skyttergraven. Psykologisk er det svært tung for oss som venter hjemme også, sier hun.

Anton Kudinov bidro i felt til denne reportasjen.