Den britiske personalmappa om Joachim Rønneberg gir nye opplysninger om tungtvannssabotøren og tegner et bilde av en mann som var særs høyt aktet av britene.
Denne artikkelen er over seks år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Den 12. august 1943 skrev Joachim Rønneberg et personlig brev til oberst Johan Skinner Wilson, sjefen for Kompani Linge. De to første avsnittene dreide seg om personlige ting. Rønneberg ville forlate London og reise til «26» (utt. seks og tjue), Kompaniets base i Skottland. Her ville han gå i gang med å trene seg opp til neste oppdrag i hans hjemdistrikt, det som med tiden ble operasjon «Fieldfare». For å kunne forberede seg godt ba Rønneberg om at han midlertidig ble degradert til menig, og ta på seg de oppgaver det medførte. I seg selv viser denne delen av brevet en ydmyk mann, som fokuserte på å løse oppgaver. Det beste kommer imidlertid til slutt.
Annonse
«Ifølge avisrapporter er Rjukan i sving igjen. Det virker som om jobben vår ikke var grundig nok. Kan jeg be dem om en tjeneste til: Hvis målet vårt nok en gang skulle bli aktuelt, vil De være så snill å huske på Gunnerside. Jeg vet at alle mine venner vil være forpliktet ved en ny sjanse til å spille vaktene på Vemork en nytt puss.»
En tjeneste til
Brevet fra Rønneberg viser at han omtrent et halvt år etter sabotasjeaksjonen på Vemork var usikker på om de hadde gjort nok for å ødelegge, og at han var villig til å samle det gamle laget for å gjennomføre en ny aksjon mot tungtvannsanlegget. Men rapportene i britiske aviser hadde langt fra det fulle bildet om hva som hadde skjedd på tungtvannsfabrikken våren 1943. Oberst Wilson ga Rønneberg lov til å dra nordover til «26» fra London, men han fylte også ut canvasen for ham under et møte de hadde. Her fikk Rønneberg vite at det hadde ligget utstyr til et nytt tungtvannsanlegg ved kraftverket på Såheim, noe de allierte ikke visste før Gunnerside, og at det var årsaken til at anlegget var oppe og gikk igjen så raskt etter sabotasjen.
At man var inne på tanken om å sende inn et nytt sabotasjelag er ikke nytt. Leif Tronstad ivret for en ny aksjon utover høsten 1943, men så langt har ingen visst at Rønneberg selv ivret for å gjennomføre en Gunnerside 2. Det som verken Tronstad eller Rønneberg visste var at amerikanerne, med støtte av britene, presset på for strategisk bombing av fabrikken. Det som nok ble tungen på vektskåla var fersk etterretning fra Einar Skinnarland og at vaktholdet på Vemork var betraktelig styrket, hunder på plass og at innmarsjpunkt rundt fabrikken var minelagt. Tyskerne hadde tydeligvis tatt lærdom av aksjonen som den tyske General von Falkenhorst kalte det beste kuppet han noen gang hadde sett. I stedet for Gunnerside 2 kom det et kraftig amerikansk luftangrep mot Vemork i november 1943, som stanset tungtvannsproduksjonen, men også medførte sivile tap da et tilfluktsrom fikk et direkte treff.
Viktig brikke
Brevet til Rønneberg er nok den største nyheten i personalmappa, som ble frigitt av det britiske nasjonalarkivet i slutten av forrige uke. Med frigivelsen faller en av de siste brikkene i historien om tungtvannssabotasjen på plass. Meg bekjent har aldri Rønneberg nevnt brevet i intervju etter krigen, og det viser på en fin måte at hukommelsen spiller folk et puss i ettertid, og at man gjennom intervju får en filtrert versjon av hendelser i ettertid. Den eneste kjente ukjente faktoren rundt sabotasjeaksjonen er etterretningsinnhenting som ble gjort av SIS (MI6), men det er ikke overhengene sannsynlig at dette blir frigjort i overskuelig framtid. Mappen hjelper også med å tegne et bredere portrett av Rønneberg i årene 1941-1945. Og det er ikke bare brevet til Wilson som gir oss ny innsikt om lederen for Gunnerside og Fieldfare.
Profetisk tjenesteuttalelse
Rønneberg ble rulleført i SOE 26. august 1941, etter å ha forlatt Norge i en fiskebåt 13. mars 1941 med M/B Sigurd. Ferden til Shetland tok lengre tid enn forventet på grunn av motorstopp og lekkasje. Men de ankom Lerwick 16. mars. Joachim Rønnebergs karriere i SOE kunne fått en brå slutt. Under den grunnleggende treningen sensommeren 1941 ble han innlagt på sykehus med halsbetennelse i ni dager, og mistet med det det meste av treningen. Likevel ble han av britene omtalt som en «førsteklasses type. Og ekstremt villig.»
Dermed var det først under geriljakurset i Meoble på vestkysten av Skottland at Rønneberg fikk vise hva han var mann for. Han ble beskrevet som «outstanding» og de fleste kurskarakterene ligger høyt. Allerede i begynnelsen i Skottland mente britene at mannen uten militær erfaring fra felttoget i Norge burde bli offiser. Visekorporal Blacka som hadde ansvaret for rekruttene gir Rønneberg denne attesten:
«Veldig populær, men foretrekker rolige former for underholdning. En ikke-røyker, men kjøpte sigaretter til de andre. Godt utdannet og gjennomtenkt. Viste ingen tegn til nerver, og er veldig innstilt på å gjøre noe viktig… Passer for jobber som medfører det høyeste ansvar og viktighet.»
I ettertid virker Blackas attest nærmest profetisk.
Rønnebergs 28 sider lange rapport fra tungtvannsaksjonen er også i mappa. Det som slår én med den, hvis innhold bør være kjent, er hvor godt engelsk han skrev, noen som også kommer fram i det håndskrevne brevet til Wilson. Rønneberg skriver i rapporten om Vemork-aksjonen fra dag til dag, og det framkommer hvor godt planlagt aksjonen var ned til minste detalj, mye takket være Rønneberg selv. Alt fra soveposer, til avbitertang til øvelsene på modellen av tungtvannsfabrikken var med. Det som imidlertid mangler i mappa er det «hemmelige» vedlegget han skrev om hver enkelt av deltagerne i aksjonen, hvor han evaluerte hvordan de hadde operert i felt. Mens han var relativt godlynnet overfor gutta i Grouse, forpartiet, la han ikke fingrene i mellom med tanke på de menn han valgte ut selv: Birger Strømsheim, Kaspar Idland, Frederik Kayser, Hans Storhaug og Knut Haukelid. Haukelid var rett nok satt inn i partiet av SOE, og skulle bli igjen på Vidda. Alle opplysningene om dem finner vi i deres personalmapper, men for Rønneberg var det viktig å poengtere hva som fungerte og hva som ikke fungerte. Mest med tanke på framtidige operasjoner. Sett i lys av hva disse karene oppnådde senere, må man nok si at Rønneberg var en ganske god menneskekjenner alt som ung offiser.
Ryggsekk i Skottland
Hva gjør så en ung offiser som vil nordover og vil bli menig for en tid, etter å ha gjennomført det som nok var SOEs største sabotasjeaksjon? Jo, han får i oppdrag om å gå langtur i Skottland for å teste ut en ny ryggsekk. En kan se for seg den unge Rønneberg vandrende over det skotske høylandet med sekken på ryggen, mutters alene, og hele tiden oppmerksom på styrker og svakheter med den nye sekken. Rapporten er ikke i mappa, men man kan anta at den var fyldig og god, som resten av materialet han leverte. Det ble en del venting og bomturer før den andre operasjonen, Fieldfare, kom i gang i mars 1944. Han hadde det med å ta flere turer i fly over Nordsjøen enn nødvendig, det ble som kjent også to bomturer før Gunnerside hoppet ut. Fieldfare var i hovedsak en rolig affære, men det var lite mat i perioder grunnet den allierte invasjonen i Normandie og alle fly ble dirigert mot kontinentet. Han fikk en litt dramatisk retur til Storbritannia omtrent ett år senere da han ble syk i felt, og ble evakuert av Shetlandsgjengen til sikkerhet og sykehus. Også etter oppholdet på sykehus hadde han klare formeninger om hvordan gruppen hans skulle organiseres. Den gamle vennen Birger Strømsheim skulle ta over som leder, og en god kontakt skulle tre inn i laget.
Den 21. mars 1945 skrev han et nytt brev. Hvor han håpet at han fremdeles kunne være til nytte. Personalmappen tegner altså et klart bilde av en ydmyk og gjennomtenkt ung mann. Resten av krigen ble han i London før han reiste med båt fra Shetland til Bergen 15. mai 1945. Da var freden og festen for lengst i gang i Norge.
Gunnerside 2
Joachim Rønneberg hadde et radioforedrag om tungtvannsaksjonen kort tid etter krigen. Senere gikk han inn i NRK, hvor han ble til han gikk av med pensjon. Etter å ha lest de fleste mappene fra Linges personell er det en ting som slår én med Rønnebergs mappe: Ved siden av Shetlands-Larsen og Odd Starheim, en av de virkelige pionerene i Linge , er han nok den som hadde høyest status blant britene. Det er nok å vise til oberst Wilsons avsluttende attest i mappa: «…Han gjorde en lysende tjeneste for den allierte sak.»
Det er ikke mange nordmenn som har fått den attesten. Rønneberg var blant oss i 99 år. Selv da jeg møtte ham i forbindelse med arbeidet med boka om tungtvannsaksjonen var han en ydmyk og tilbakelent mann. Det ble med den ene gangen for min del, og etter å ha sett hans bragder på nært hold i arkivene følte jeg at jeg «kjente» den unge Rønneberg litt. Respekten for ham var stor, men etter å ha leste personalmappa har han steget et par hakk til. Her er mannen som kjøpte sigaretter til kompisene. Her er mannen som ba om å fullføre jobben. Her er helten som håpet han kunne gjøre noe nyttig for seg på slutten av krigen, og her er offiseren som ba om å få bli menig for å forberede seg til neste oppdrag. Den siste tungtvannssabotøren er borte, det er kun en fra Shetlandsgjengen og fire som var i Linge igjen nå. Det er slutten på en æra. Men et sted der oppe i det hinsidige linker Joachim Rønneberg opp med de gamle tungtvannsgutta og forbereder den virkelige Gunnerside 2: Den evige hvile.
