Sovnet stille inn

Krigshelten Joachim Rønneberg er død. Han sovnet stille inn søndag 21. oktober. Under kan du lese vår reportasje fra da vi intervjuet ham i 2013 i forbindelse med 75-årsjubileumet for Tungtvannsaksjonen.

Den 28. februar var det 75 år siden Tungtvannsaksjonen. Joachim Rønneberg var leder for Gunnerside-gruppen.

– Vi skjønte at fabrikken på Vemork hadde stor betydning. Flere fly med britiske soldater hadde gått tapt i forsøket på å ta seg dit. Likevel skulle operasjonen gjennomføres – koste hva det koste ville, forteller Joachim Rønneberg.

I år er det 70 år siden det som blir kalt den dristigste sabotasjeaksjonen under annen verdenskrig. Om natten 28. februar 1943 sprengte en gruppe norske soldater produksjonsutstyret for tungtvann som tyskerne trengte for å utvikle atomvåpen.

– Vi visste på forhånd at oppdraget var å ødelegge en fabrikk som laget et spesielt stoff, forteller Rønneberg.

– Men det var ikke før atombombene ble sluppet over Japan mot slutten av krigen at jeg forsto den fulle betydningen av aksjonen. Først da fikk vi se den enorme kraften i våpenet som tyskerne hadde forsøkt å utvikle.

Enveisbillett

Vi befinner oss i stua hos den eneste gjenlevende tungtvannssabotøren. Gjennom vinduet i huset utenfor Ålesund har vi utsikt mot skarpe snødekte tinder i horisonten. Det var der Rønneberg i ungdomsårene lærte seg å overleve i vinterfjellet. Denne erfaringen var en forutsetning for senere å kunne gjennomføre Tungtvanns - aksjonen.

– Vår styrke var evnen til å operere under ekstreme forhold. På mange måter lærte jeg dette på turer ute i Sunnmørsalpene, sier han og peker ut mot vinduet.

For Hardangervidda er et ugjestmildt sted i februar. Dagene er korte og kulda bitende. Men det var altså her at seks soldater fra Kompani Linge kom dalende i fallskjerm en månelys natt senvinteren 1943. Der slo de seg sammen med fire andre norske soldater i Grouse-gruppen. De hadde overlevd flere måneder i fjellet med uvær og matmangel.

Vanskelige valg

Sammen begynte de planleggingen av den viktigste fasen av oppdraget – selve angrepet mot fabrikken

– Det var stor sannsynlighet for at flere av oss ville miste livet. Selv om vi hadde planlagt retretten var det usikkert om vi noen gang kom til å gjennomføre den. Dersom vi ble oppdaget, skulle vi kjempe oss fremover for å fullføre jobben. Å rømme eller bli tatt til fange var ikke et alternativ, sier Rønneberg, som var leder for aksjonsgruppen med kallenavn Gunnerside.

Nå sto han overfor den vanskelige avgjørelsen om hvordan de skulle komme seg fram til målet.

– Vi kunne krysse hengebroen over juvet. Men vi var avhengig av å overrumple vaktene før de fikk slått alarm. Det var svært risikabelt.

Samme dag som angrepet skulle finne sted, sendte Rønneberg derfor sersjant Claus Helberg ned i juvet for å rekognosere. Både tyskerne og lokalbefolkningen mente det var helt umulig å ta seg opp de stupbratte skrentene. Men til alles forundring kom Helberg tilbake og fortalte at han hadde funnet en vei opp til jernbanelinjen som førte inn på fabrikken

Sporløst

Det er her sabotørene befinner seg om kvelden 27. februar 1943. Med uniformer gjennomvåte av svette etter klatringen, kutter de seg gjennom gjerdet inn til fabrikkområdet. Der tar de seg inn i bygningen hvor de overrumpler en vakt og plasserer sprengstoffet. Et halvt minutt etter at lunten er tent, lyder et brak idet tankene med 900 kilo tungtvann går i luften.

Alarmen går og ganske snart leter store tyske styrker forgjeves etter nordmennene som allerede er på vei bort uten å etterlate seg spor i den harde snøen. De har klart det umulige og kan nesten ikke tro det selv. Uten å bli oppdaget har de sneket seg inn under nesen på tyskerne og satt en stopper for muligheten til å produsere atomvåpen.

Ingen av de norske soldatene som deltok mistet livet. Tungtvannsaksjonen har derfor blitt stående som en av de mest vellykkede spesialoperasjoner under krigen. Selv 70 år etter brukes den fortsatt for å lære opp nye generasjoner av spesialsoldater.

Spesialsoldater

– Hvert år gjennomfører Fallskjermjegertroppen en øvelse i fotsporene til tungtvannssabotørene. Den gir et godt treningsutbytte som også er overførbart til de operasjonene vi gjennomfører i dag, sier Tomas Adam fra Forsvarets spesialkommando.

– Det går på evnen til å overleve under vanskelige forhold. Men like verdifullt er det for de unge spesialsoldatene å lære om «spiriten» sabotørene hadde til oppdraget. Det var en enorm offervilje og ønsket om å gjøre en innsats for landet.

– Så når dagens fallskjermsoldater står i Hercules-flyet og skal hoppe ut over vidda, vet de mye om den historiske rammen for treningen. Dette er den beste måten å holde Linge-tradisjonen levende på, sier Tomas Adam.

– Den viktigste avgjørelsen under krigen var da jeg dro hjemmefra for å melde meg til krigstjeneste.

Allerede da hadde jeg akseptert muligheten for å miste livet i kamp, sier han og peker ut ruta han fulgte ombord i fiskeskøyta «Sigurd» med kurs mot Storbritannia i 1941.

Rønneberg har blitt 93 år gammel. Men han blir fremdeles ivrig når han kikker ut over skrenten som skråner bratt ned mot sentrum nedenfor. Han vokste opp ved foten av byfjellet Aksla. Og det går en rød tråd fra han klatret i bergveggen for å plukke nyper som guttunge – til han forserte det bratte juvet ved Vemork som Linge-soldat.

– Men i barndommen ble vi stoppet av de voksne som lurte på om vi var helt tullete.