Kultur:

Pirker i krigshistoriene

Marte Michelet sier hun pirker i heltebildene og nyanserer krigshistorien i Norge. Det blir det bråk av.

Publisert Sist oppdatert

– Danske historikere forstår ikke bråket som boka skaper, mens svenskene mener at jeg har vært altfor forsiktig.

– Jeg har nok undervurdert hvor ømtålig og eksplosivt dette fortsatt er, selv om det ikke er så mange igjen som har opplevd krigen. Jeg skjønner at etterkommere kan synes det er tøft, men jeg forstår ikke hvorfor enkelte historikere bevisst har unngått denne delen av historien.

I Gyldendals lokaler i Oslo får forfatter og journalist Marte Michelet klapp på skulderen 
og rosende ord. «Du var bra i debatten i går.» «Stå på».

Dagen i forveien har hun blitt beskyldt for sitatfusk under en debatt på NRK TV. Det hun sier er en nyansering av krigsårene, mener enkelte historikere er å fortegne historien. Årets store «bokbombe» om 2. verdenskrig har sådd en kime av tvil om at deportasjonen av jødene kom overraskende på Hjemmefronten. Hvordan kunne 773 av om lag 2000 norske jøder bli deportert til utryddelsesleirene i Europa høsten 1942? Hvorfor ble ikke flere varslet, og hvorfor ble ikke flere reddet?

«Svaret er ganske enkelt at jødene var en uglesett, upopulær minoritet som store deler av befolkningen stilte seg skeptiske eller rent ut fiendtlige til. Og disse holdningene strakte seg langt inn i den organiserte motstandsbevegelsen.»

 Det er står det i et utdrag fra boka «Hva visste Hjemmefronten?».


På bakrommet

– Jeg har stor respekt for det motstandsarbeidet Hjemmefronten bidro med. Den respekten har blitt enda større i arbeidet med boka, sier Michelet.

Så forteller hun om funnene som var en del av tidsånden i Norge, så vel som i resten av Europa: en skepsis mot jøder, at de hadde mer enn de fortjente, og at de var mindre verdige ofre enn andre nordmenn som motsatte seg okkupasjonsmakten. 

– Jeg er oppgitt over den selektive historieskrivingen i etterkant av 2. verdenskrig (Marte Michelet, forfatter og journalist).

Det var holdninger som også hadde slått rot i Hjemmefronten. Trusselen jødene sto overfor, var ikke deres kamp, forteller Michelet.

– I intervjuene med Ragnar Ulstein, som selv hadde bakgrunn i Kompani Linge, ble det en kameratslig åpenhet der en del hjemmefront- folk sa ting mer rett ut: at de hadde viktigere ting å gjøre enn å hjelpe jøder, at jødene var en irriterende gruppe, at de ikke så jødeforfølgelsene som sitt anliggende.


– Det hadde de aldri sagt overfor en journalist eller en utenforstående historiker uten «godkjent- stempel» fra Hjemmefrontmuseet, sier Michelet.

Hvor trygg er du egentlig på funnene dine?

– Jeg er veldig trygg. Men jeg er åpen for gode argumenter og nye kilder. Det er mye det gjenstår å finne ut av, sier Michelet.

Hun er kritisk til hvordan blant annet Hjemmefrontmuseet har formidlet norsk okkupasjonshistorie. De har fortalt heltehistoriene og unnlatt å formidle skyggesidene og nyansene, mener hun.

museumsarkiv

I arkivene til Hjemmefrontmuseet tar fungerende leder for museet Frode Færøy ut store mapper som forteller historier fra 2. verdenskrig i Norge. Det var her, blant hundrevis av hyllemeter av papir og lydklipp, Marte Michelet fant deler av materialet som til slutt ble bok. Michelet mener funnene hennes viser en hjemmefront som handlet for lite og for sent for jødene. Færøy mener imidlertid boka ikke holder historiefaglige mål. 

– Intervjuet med Sønsteby holder ikke som bevis og understøttes ikke av andre troverdige kilder (Frode Færøy, leder ved Hjemmefrontmuseet).

Hjemmefronten var først og fremst «rigget» for å drive aktiv motstand, militært og sivilt ikke for å varsle eller hjelpe jødene eller andre å flykte fra Norge. Michelet har dratt historien for langt og skjuler seg bak et «fikenblad» når hun legger fram jødedeportasjonen som en unnlatelsessynd av Hjemmefronten, mener Færøy.

– Intervjuet med Sønsteby holder ikke som bevis og understøttes ikke av andre troverdige kilder, sier Færøy.

Han viser til «erindringsfeil» som en mulig forklaring på at den avdøde motstandsmannen kan ha husket feil om varslingen av den forestående deportasjonen.

Fordommer i Hjemmefronten

Det finnes ingen andre kilder som indikerer at deportasjonen av jødene ble varslet flere måneder i forveien, fortsetter Færøy.

– At vi skal ha så stor makt over hvordan 2. verdenskrig formidles med tanke på at vi er fem–seks som jobber her, det faller på sin egen urimelighet, sier Færøy.

– Men det er klart at når det kommer bøker som rokker ved tidligere fremstillinger av motstandskampen, da skaper det fortsatt sterke følelser hos mange.

Gunnar Sønsteby (Foto: Arne Flaaten/Forsvarets foum). 
Gunnar Sønsteby (Foto: Arne Flaaten/Forsvarets foum). 

Det er vel ikke unaturlig at det var anti-jødiske holdninger i Hjemmefronten også?

– Nei, det er det ikke. Og det fantes sikkert fordommer der som i resten av samfunnet, men sett gjennom våre «normbriler», blir de overeksponert.

– Og vi kan alltid diskutere om Hjemmefronten kunne gjort mer for å hjelpe jødene, men det gjør etter min oppfatning ikke Michelet på noen god eller overbevisende måte, sier Færøy.

Mangler hele historien

– Jeg er oppgitt over den selektive historieskrivingen i etterkant av 2. verdenskrig.

Lytt til samtalen mellom Ragnar Ulstein og Gunnar Sønsteby fra 1970 i lydklippet under. Der snakker de blant annet om deportasjonen av norske jøder i 1942 (Cirka 58 minutter og 30 sekunder ut i samtalen). 

Lydklippet er publisert med tillatelse av Hjemmefrontmuseet. 




Den avdøde motstandsmannen sa at han fikk informasjonen fra Statspolitiet, fra kilder som foret Hjemmefronten med informasjon.

– Tore Gjelsvik, motstandsmannen som senere spilte en sentral rolle i etableringen av Hjemmefrontmuseet, var også informert på forhånd, sier Michelet.

Gjelsvik og hans nære samarbeidspartner Arvid Brodersen sier at de ble varslet i september, fortsetter Michelet.

– Fortellingen om at Hjemmefronten gjorde alt de kunne for å redde jødene, den holder ikke lenger (Marte Michelet).

Hjemmefrontmuseet kan ikke bare avfeie disse varslene sånn uten videre, mener hun.

Hva synes du egentlig Hjemmefronten burde ha gjort?

– Jeg sier ingenting om hva de burde ha gjort i boken. Jeg følger hendelsene og aktørene med en tydelig kronologi og kartlegger den faktiske responsen.

– Fortellingen om at Hjemmefronten gjorde alt de kunne for å redde jødene, den holder ikke lenger.

Velkommen igjen

Tilbake i arkivene til Hjemmefrontmuseet framholder Frode Færøy betydningen av arbeidet deres historikere har gjort. De har samlet fortellinger fra tidsvitner. Uten dem hadde mange historier om motstandskampen i Norge gått tapt, mener Færøy.

At Michelet fant og fikk tilgang til lydopptaket som ansporet boken, er et bevis for at Hjemmefrontmuseet ikke er portvoktere for historien, fortsetter lederen for museet.


– Marte Michelet er mer enn velkommen hit i forbindelse med neste bok hun skal skrive om 2. verdenskrig, sier Frode Færøy.

Han mener kritikerne bommer når de sier at Hjemmefrontmuseet har skjønnmalt historien.

– Vi avviser ikke forskning som kaster nytt lys over okkupasjonstiden, eller som nyanserer innsatsen til de gamle krigsheltene.

At Hjemmefrontmuseet ble etablert av flere sentrale hjemmefrontledere, har ifølge Færøy ikke resultert «kildekritiske blindsoner» i deres forskning, heller ikke overfor tidsvitner som for eksempel Gunnar Sønsteby.

– Som institusjon har ikke Hjemmefrontmuseet noe offisielt syn på boken til Marte Michelet. Som faghistorikere på museet må vi også få delta i nye debatter om krigen. Det er faktisk en viktig del av samfunnsoppdraget vårt, sier Færøy.

***


– Jeg synes det i så måte er respektløst overfor Gunnar Sønsteby å avfeie det han sa, med erindringsfeil eller at han snakker usant. Han var 52 år på det tidspunktet han ble intervjuet.

Det sier historiker og professor Tore Pryser. Han mener det er problematisk å avfeie det Gunnar Sønsteby sier om deportasjonen av norske jøder under 2. verdenskrig.