Portrett:

Lotte uten grenser

Hun ville hjelpe barnesoldater i Uganda. Nå lager Lotte Vermeij håndbok for militære og trener hundrevis av fredsbevarere.

(foto)

Publisert torsdag 15. februar 2018 - 14:18 Sist oppdatert onsdag 14. mars 2018 - 10:58

Denne artikkelen er over seks år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

– Heldigvis får jeg energi av feltarbeidet, det fyller meg opp mer enn det tapper meg, sier hun.

– Og så er jeg en evig optimist, jeg er født med et lyst sinn.

Senere i år lanserer doktor Lotte Vermeij sammen med FN en håndbok om seksualisert vold som våpen i krig. Prosjektet er støttet av Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Temaet er tungt, men ikke desto mindre viktig. Målgruppen er politi, militære og sivile som skal ut i fredsoperasjoner. I desember satte FNs medlemsland søkelyset på vold mot kvinner gjennom en 16-dagerskampanje. Kampen mot seksualisert vold er en prioritet i regjeringens internasjonale arbeid for fred og sikkerhet.

Hvis hun fokuserte på alt som fortsatt ikke fungerer, all volden, alle skjebnene hun ikke får hjulpet, kunne hun nok lett blitt overveldet og handlingslammet. På stamstedet Laundromat, like nedi gaten fra leiligheten på Bislett, bestiller hun dagens første kaffe. Hovedstaden er i ferd med å våkne og en stakket stund har vi kafeen for oss selv. For tiden er hun seniorrådgiver ved Forsvarets høyskole og har tatt en hjemmekontordag for å få unna papirarbeid. Hun er akkurat kommet hjem igjen til Oslo etter ti dagers skiferie på et avsidesliggende sted i Nord-Sverige med kjæresten Alex. Skjønt hjemme, hvor er egentlig det i disse dager? Arbeidsted og bolig er i Oslo, men kjæresten har fortsatt fast adresse i Sverige, foreldrene og søsteren hennes er i Nederland. Dessuten er hun størsteparten av tiden på andre kontinenter, på jobb i ulike fredsoperasjoner.

Hvis hun fokuserte på alt som fortsatt ikke fungerer, all volden, alle skjebnene hun ikke får hjulpet, kunne hun nok lett blitt overveldet og handlingslammet.

– Jeg er nærmest bare en snartur i Oslo for å pakke om kofferten fra vinterklær til neste Afrika-tur, sier hun på engelsk, arbeidsspråket.

«Afrikas perle», var beskrivelsen Winston Churchill ga Uganda. Der befinner Lotte Vermeij seg når bladet går i trykken. «Kontinentets håp» har noen senere kalt landet i Øst-Afrika.

– Den sterke kontrasten mellom skjønnhet og brutalitet i regionen er rystende.

For Joseph Konys barnesoldater var det ikke alltid så lett å øyne håpet. Rundt 30 000 barn regner man med er blitt tatt av Konys geriljagruppe gjennom de mer enn to tiårene han herjet rundt i Uganda. Lotte Vermeij har personlig intervjuet den beryktede krigsherrens ofre. Over 700 hundre forskningsintervjuer har hun gjennomført, med tidligere barnesoldater i Uganda, Kongo, Rwanda, Sierra Leone, Liberia og Mosambik. I tillegg kommer alle ofrene hun har snakket med, kvinner, menn og barn. Ofre og vitner til nesten ubeskrivelige overgrep. Noen historier har festet seg ekstra mye – kanskje dem hun fikk høre mens hun ennå var fersk i feltarbeid.

– En åtte år gammel jente jeg møtte i en landsby var blitt massevoldtatt og hardt skadet både psykisk og fysisk. Grunnet komplett mangel på fungerende helsevesen i området var det svært begrenset hvor mye vi kunne hjelpe henne. Omfanget av grusomhetene gikk for alvor opp for meg da jeg skjønte at denne jenta på ingen måte var et unikt tilfelle, tvert i mot var det mange som henne.

Den erfarne eksperten blir stille et øyeblikk.

– Den sterke kontrasten mellom skjønnhet og brutalitet i regionen er rystende.

Ingenting tyder dessverre på at spisskompetansen hennes blir overflødig med det første. Massevoldtekter av barn og kvinner er en utbredt praksis og blir brukt som et effektivt våpen i krigssituasjoner. Seksualisert krigsvold rettet mot menn er også omfattende, om enn mindre kjent og enda mer tabubelagt. Selv om det er Afrika som er hennes ekspertområde, mener Vermeij at seksualisert vold er en faktor i alle konflikter norske styrker kommer til å bli involvert i.

– Afrika blir ofte trukket frem når dette temaet kommer opp, men tenk bare på Balkan, Afghanistan, Irak og Syria. Seksualisert vold var like aktuelt der og konsekvensene er fortsatt ødeleggende i noen av disse landene.

Vermeij sier temaet i økende grad blir viet oppmerksomhet i det norske forsvaret, for eksempel i forberedelse til internasjonale operasjoner.

– Men det bør absolutt få enda større fokus, sier hun over stemmesurret fra de andre gjestene.

Kafeen begynner å fylles opp av folk, det klirrer i kopper og fat rundt oss.

Nesten ti år med feltarbeid i Afrika har hun. Det vil si allerede en tredel av livet under svært krevende arbeidsforhold.

– Jeg prøver å være bevisst på å ikke bli en «mission junkie». Etter å ha vært de siste to årene i Kongo, har jeg nå et år tilbake i den europeiske virkeligheten. Hvis man ikke lader batteriene, har man heller ikke nok å gi når det kreves. Da vil du ikke fungere i jobben.

Det lå ikke akkurat i kortene at Lotte Vermeij skulle vie livet sitt til å jobbe med konflikt og krig, i noen av verdens mest voldelige land. Oppveksten i Nederland var idyllisk. Hester, tennis, skiferier i Østerrike med familien om vinteren og badeferier i Frankrike om sommeren.

– Søsteren min og jeg var mest mulig utendørs. Fortsatt liker jeg å bruke så mye som mulig tid ute, om ikke annet å spasere til jobben på festningen mens jeg er i Oslo.
Et utvekslingsår i Vancouver i Canada da hun var 20 år ble et vendepunkt.
– Jeg fant ut at jeg blomstret i et internasjonalt miljø. Så fulgte to år i Oslo med freds- og konfliktstudier. Det ga mersmak og førte til mitt første feltoppdrag med barnesoldater i flyktningleirer i Nord-Uganda.

– Jeg prøver å være bevisst på å ikke bli en «mission junkie».

Noen år senere ble det feltarbeid med barnesoldater i Sierra Leone og Liberia. En professor i Nederland foreslo at hun like gjerne kunne gå for doktorgraden – mesteparten av forskningen i felt var jo uansett allerede gjort. Det førte til at hun i en alder av bare 30 år kunne føre den gjeve PhD-graden til CV-en sin.

– Jeg drømte aldri om å ta en doktorgrad, så veien har virkelig blitt til underveis. En ren kontorjobb ville nok blitt feil for meg. Det er å være ute blant mennesker jeg brenner for, å kunne kombinere teori og praksis.

Å kunne bevege seg fritt rundt, uten å være omgitt av sikkerhetsvakter døgnet rundt, er ikke noe hun tar for gitt.

– Det er det aller beste med å være hjemme!

– Men å komme til Europa er den store overgangen, ikke omvendt. Da går det opp for meg hva jeg har sett og hørt i Afrika. Jeg glemmer aldri da jeg kom hjem igjen fra Vest-Afrika for noen år siden, etter å ha jobbet med barnesoldater der, det var like før jul i Norge og butikkene klarte ikke å møte etterspørselen etter smør. Folk her snakket om en «smørkrise» – og det var en forsidenyhet i avisene!

Hun er mer lattermild enn direkte oppbrakt over hvilken avgrunn som finnes mellom den norske hverdagen og virkeligheten for de hun møter i Afrika.

– Jeg klandrer ikke folk her for å ikke fatte det jeg har vært vitne til der. Det er vanskelig å forstå hvis man ikke har sett det selv. Samtaler rundt middagsbordet kan lett resultere i trykket stemning og tomme blikk hvis man i det hele tatt skal prøve å fortelle.

Latteren sitter løst. Tonen er stort sett lett. Temaene hun snakker om, er uansett dystre, det kommer man ikke unna. Men hun mener man må kunne le midt oppi alt det absurde.

– Latter og humor er en slags mestringsstrategi i seg selv.

Konsekvensene seksualisert vold har for menneskene og samfunnene som rammes, er store og omveltende. FN har definert fenomenet som en av de fremste truslene mot internasjonal fred og sikkerhet.

I løpet av de siste 50 årene har Norge spilt en betydelig rolle i finansieringen av utviklingsprosjekter i en rekke konfliktrammede land i Afrika. Sammen med blant annet Sverige og Finland, har Norge viet stor innsats i arbeidet for kvinner og spesielt i kampen mot genderspesifikk vold.

– Norge bidrar stort, nesten rørende mye, på dette området, til tross for å være en så liten nasjon. Det blir lagt merke til i FN, sier Vermeij.

– Jeg klandrer ikke folk her for å ikke fatte det jeg har vært vitne til der. Det er vanskelig å forstå hvis man ikke har sett det selv.

Hun mener vold mot kvinner og barn dessverre kan synes å ha «lav status» blant militære i deler av verden.

– Når begrepet gender kommer opp, er det noen som «slår av», det er ikke interessant nok. Derfor bør vi ikke knytte seksualisert vold som tema opp mot gender hvis vi skal få nok fokus på det før og under fredsoperasjoner. Vi bør heller snakke om beskyttelse av sivile, da vet alle offiserer i FN-styrker at det handler om 95 prosent av mandatet for operasjonen. Da finnes det ingen unnskyldninger for ikke å ta tak i problemene.

Vermeij peker på at kvinner i konfliktområder også er en stor ressurs, ikke bare ofre.

– Afrikanske kvinner er alltid på farten. De jobber i markene, henter vann og ved, handler på markedene, de ser og hører alt som skjer, hva mennene sier og gjør. For å effektivt kunne gjennomføre en fredsoperasjon, er det nødvendig at militære innhenter informasjon fra ulike grupper i lokalsamfunnene – også kvinner.

– Å ha en viss kvinneprosent blant militære styrker i internasjonale operasjoner kan gjøre stor forskjell. Tilfeller av seksualisert vold, som for eksempel at det har skjedd massevoldtekt i en landsby, kan gå helt under radaren hvis det er bare mannlige offiserer i internasjonale styrkene. Mens nærvær av kvinnelige militære både kan føre til at de lokale kvinnene faktisk velger å snakke om det som har skjedd og at belastningen for dem blir mindre enn hvis de må snakke med menn. Derfor, hvis vi skal gjøre en enda bedre innsats i å beskytte sivilbefolkningen, så må vi sende flere kvinner.

Tre ganger i året er Vermeij med og holder kurs for kvinnelige offiserer. Det er rundt 40 deltakere, fordelt på mer enn 30 nasjonaliteter. I april drar hun til India, i juli gjør hun det samme i Kina og siste runde i år er i Kenya i november. For tiden forbereder hun 100 kvinnelige fredsbevarere fra det zambiske forsvaret. De skal være det første Female Engagement Team som skal sendes til FN-misjonen i Den sentralafrikanske republikk, MINUSCA.

– I tillegg til kompetansen de får i løpet av disse ukene, bygger de nettverk som er uvurderlige når de kommer ut i misjonene.

– Og så er det veldig fascinerende å se hvordan dynamikken er annerledes når det er bare kvinnelige deltakere. Kvinnene er minst like aktive når det gjelder å trene på å avdekke overgrep mot lokalbefolkningen, kanskje enda mer enn mannlige kolleger. Hvis det er snakk om å utsette seg selv for potensielle farer på fotpatrulje i mørket, så skygger ikke de kvinnelige offiserene unna.

– Å ha en viss kvinneprosent blant militære styrker i internasjonale operasjoner kan gjøre stor forskjell.

De siste årene har det vært en del fokus på belastningen militære opplever ved å tjenestegjøre i krigs- og konfliktområder, at noen får varige psykiske skader. Ikke alle tenker på at sivilt personell opplever like traumatiske hendelser og kan være tilsvarende utsatt for posttraumatisk stress. Vermeij understreker at det har tatt tid å komme dit at hun klarer å distansere seg nok.

– Jeg har aldri tenkt at dette kan jeg ikke fortsette med. Og etter hvert har jeg kommet
til et punkt der følelsen av at jeg har et ansvar for å fortsette arbeidet mitt, er en drivkraft i seg selv. En barnesoldat sa en gang til meg: Okei, vi skal svare på spørsmålene dine, men hva kan du gjøre for oss?

– Den samtalen har fulgt meg og jeg er dedikert til å fortsette å spre min kunnskap og hjelpe andre til å forberede seg, slik at de bedre takler de beskyttelsesutfordringene vi står overfor i fredsoperasjoner.

At stort sett alle i omgangskretsen har samme type arbeid i konfliktområder, er en styrke, mener hun. Kjæresten er offiser, og de traff hverandre på jobb i – nettopp – Kongo, for to år siden.

– I et slikt yrke blir det lett til at man tenker jobb hele tiden. Det er vanskelig å unngå. Men vi forstår hverandre og kan gi gjensidig «debrif».

Selv har hun hittil vært heldig og ikke opplevd å være i direkte livsfare. Men i mars 2017 ble Lotte Vermeij påminnet om at marginene er hårfine. To kolleger, svenske Zaida og amerikanske Michael, ble bortført og drept i Kongo. Verdens voldtekthovedstad, hadde FN-topp Margot Wallstrøm tidligere kalt Kongo.

Situasjonen i landet er like ille i dag, om ikke verre. Begge Vermeijs kolleger ble funnet i en grav, og i følge kongolesiske myndigheter sto ukjente opprørere bak. De to var i gang med å undersøke anklager om vold og omfattende menneskerettighetsbrudd begått av den kongolesiske hæren og militsgrupper. Det var første gang noensinne at FN-eksperter hadde forsvunnet i Kongo.

– Tapet ble en smertefull «reality check». Vi hadde jobbet sammen om anklage om voldtekt av mindreårige, et parlamentsmedlem og hans militsgruppe var involvert. Man blir vant til å jobbe under skjør sikkerhet, det kunne like gjerne vært noen av oss andre som ble bortført og drept. Jeg ble minnet på at liv ikke er mye verdt i denne regionen.

En barnesoldat sa en gang til meg: Okei, vi skal svare på spørsmålene dine, men hva kan du gjøre for oss?

Lotte Vermeij finner lyspunkt der de kan være vanskelige å oppdage.

– Mennesker har en imponerende evne til å ikke bare overleve, men komme seg videre fra de utroligste situasjoner. Jeg har ikke ord for å beskrive styrken til kvinnene som har lidd under den frykteligste vold, klart å holde seg oppreist og kjempet videre for sine familier.

Hun beskriver utfordringene mange barnesoldater har for å komme tilbake til normale liv, som nesten uoverkommelige. De er traumatiserte og ofte utstøtt.

– Noen av barnesoldatene jeg møtte i Uganda, organiserte seg for å skape et bedre liv for seg selv og hjalp mange, mange andre til å reintegrere seg i samfunnet. Da finnes fortsatt håp.

***