Denne reportasjen sto på trykk i september 2012. Det er en samtale mellom «Den siste sabotøren» Joachim Rønneberg og Tomas Adam som er ansvarlig for å ivareta historien til Forsvarets spesialstyrker.
Joachim Rønneberg begraves fra Borgund kirke i Ålesund tirsdag 30. oktober.
Drumintoul Lodge ved Aviemore i Skottland. Under annen verdenskrig var dette ett av flere steder hvor soldatene i Kompani Linge var stasjonert. Her trente de på sabotasje, sprengning, nærkamp og skyting mens de ventet på oppdrag i Norge. I det som var offisersmessa, har de tidligere spesialsoldatene tatt plass i hver sin lenestol foran peisen. På veggen bak oss hang den gang et dartbrett hvor Kong Haakon og Max Manus spilte mot hverandre. Tydelige tegn etter den norske tilstedevær- elsen rundt den gamle jakthytta er fortsatt synlige: gamle ammunisjonslagre, prosjektiler i furutrærne og rester etter sprengingsøvelser ligger spredt i terrenget.
Joachim Rønneberg: Det er rart å tenke på at det er mer enn 70 år siden jeg ble
stasjonert her. Men de årene forsvinner fullstendig når jeg går rundt på området.
Tomas Adam: Det er tydelig at du liker å være tilbake. Vi hadde nesten problemer med å følge deg rundt med det tempoet du holdt.
Rønneberg: Det var en snodig følelse å tråkke over dørstokken og gå inn i
offisersmessa iført uniform og sersjantstriper på armen første gangen. Man fikk inntrykk av at man kom til en sammensveiset kameratgjeng. Men jeg ble raskt inkludert.
Adam: Jeg tror også at du ville kjent deg igjen dersom du hadde blitt med på spesialjegeropptak på Rena. Kompani Linge-ånden er i aller høyeste grad levende. I løpet av disse dagene vi har vært sammen i Skottland har det gått opp for meg hvor mange paralleller det er mellom Linge-karene og dagens spesialjegere. Omstendighetene er riktignok annerledes. Men på soldatnivå er mye likt. Det merket jeg blant annet da vi hadde en demonstrasjon for tidligere medlemmer av kompaniet for noen år tilbake. De kjente igjen skyteteknikkene vi brukte. Særlig ble de imponert over måten vi trente med skarp ammunisjon. Å få høre dette av disse gutta gjorde oss stolte.
Rønneberg: Vi drev med hard og realistisk trening for å være så godt rustet for ope- rasjoner i Norge som mulig. Jeg var instruktør innenfor sprengning og kunne legge opp øvelsene på egen hånd. Vi snek oss rundt og trente sabotasje mot bruer, jernbanelinjer og høyspentmaster i området. En gang skulle vi «sprenge» en jernbanebro. Vi gikk midt ut på bro- spennet omlag 40 meter over bakken og festet «dummy-ladninger» om natten. To dager etter skulle vi hente dem ned igjen i dagslys. Men da ble flere av karene så svimle at de ikke turte gå ut på broa engang. Én ting er å trene i en avdeling i fredstid. En helt annen ting er når det er krig. Øvelsene ble ofte lagt opp mot militært viktige installasjoner. Ble vi oppdaget og anropt av britisk heimevern måtte vi svare lynraskt. Ellers kunne det bli skutt med skarpt mot oss.
Adam: Jeg ser ikke på deg som en typisk offiser. Før krigen var du sivilist og aktiv friluftsmann. Du så at landet ble okkupert og ville bidra til å ta det tilbake. Kompani Linge var jo ingen typisk militæravdeling. I starten så jo forsvarsledelsen og politikerene på dere som en «røvergjeng» som drev med skitten krigføring. Noe tilsvarende var synet på Forsvarets spesialkommando (FSK) i en periode på 80- og 90- tallet. Men dette endret seg etter at man kunne vise til vellykkede internasjonale operasjoner.
Rønneberg: I 1942–1943 var den britiske organisasjonen Special Operations Executive i en veldig vanskelig situasjon. Men så kom Tungtvannsaksjonen. Den ble en vekker for mange i forsvarsledelsen. De måtte innse at det går an å drive krig på en utradisjonell måte og oppnå svært gode resultater. Dette betydde et voldsomt opp- sving for SOE og fikk betydning for organisasjonens videre eksistens.
Adam: Det var først etter skarpe oppdrag på Balkan og særlig operasjonene til Kosovo i 1999 at myndighetene fikk øynene opp for at FSK utgjorde en ressurs som kunne reagere raskt og utgjøre en for- skjell. Vi har mye å takke Kompani Linge for. Særlig når det gjelder å synliggjøre hvor viktig den kapasitet de representerte, er for landet i en krigssituasjon. Dessverre ble dette til dels glemt i en periode etter krigen.
Nesten en mannsalder skiller de to tidligere spesialsoldatene. Joachim Rønneberg var medlem av Kompani Linge og er mest kjent som lederen av Tungtvannsak- sjonen. Tomas Adam var i mange år spesialjeger i FSK og deltok i flere operasjoner på Balkan. Nå jobber han med å ta vare på avdelingens historie. Spesialkommandoen har fått ansvaret som tradisjonsbærer for Kompani Linge, Commandos og Fallskjermkompaniet. Denne historiske linken avspeiles også i avdelingsmerket til FSK som består av en hvit fallskjermvinge på svart bakgrunn. I midten av vingen en Fairbairn-Sykes kampkniv som ble utlevert til alle som ble sendt ut i operasjoner fra de tre avdelingene.
Rønneberg: Når jeg møter mennesker i spesialstyrkene, blir jeg forundret over at man klarer å motivere dagens ungdom til innsats utenlands. Vi hadde det enkelt. Vi hadde et okkupert land bak oss og familie som vi ønsket skulle leve i et fritt land. Det var en utrolig sterk drivkraft.
Adam: For min egen del har motivasjonen endret seg underveis. I starten var det spenning, mestring og ønsket om å få en skikkelig militærtjeneste. Men hele tiden har ønsket om å utgjøre en forskjell vært viktig.
Rønneberg: Det å forlate Norge og reise vestover for å melde seg til tjeneste var den absolutt viktigste beslutningen vi tok under hele krigen. Vi var klar over at det kunne være skjebnesvangert, men gjorde det likevel med glede.
Adam: Tungtvannsaksjonen er selve kroneksemplet på en spesialoperasjon. En krevende infiltrasjonsfase. Målet lå vanskelig til og hadde stor strategisk betydning. Dessuten var det en vanskelig utrekning. Dette gjorde at aksjonen har fått veldig mye oppmerksomhet. Det bidrar til å bygge opp under vårt gode rykte selv i dag.
Rønneberg: Vi så på Tungtvannsaksjonen som en vanlig operasjon. Men vi hadde likevel kjempeflaks. Da vi reiste fra England, tenkte mange at det var en enveisbillett. Mens vi ventet på flyet som skulle ta oss til Norge sto sjefen for den skandinaviske seksjonen i SOE, oberst Wilson, med tårer i øynene. Vi sa «Cheer up», dere blir ikke kvitt oss så lett. Men jeg kom aldri i en situasjon hvor jeg har måttet trekke våpen for å skyte. Så jeg har jo egentlig ikke opplevd noen ordentlig krig.
Adam: Når man kommer i en situasjon hvor man må skyte, så har jo noe gått galt. At man klarer å løse oppdraget uten å løsne skudd, tyder jo på at det har vært svært vellykket.
Operasjon Grouse bestod av fire mann fra Kompani Linge som 19. oktober 1942 ble sluppet over Telemark. Deres oppgave var å ta i mot en gruppe britiske ingeniørsoldater og lede dem til målet: Vemork kraftstasjon (Operasjon Freshman). Flyene som fraktet soldatene styrtet. De som overlevde, ble fanget og henrettet. Tilsammen 41 mann mistet livet. Tyskerne visste nå at tungtvannsproduksjonen var et mål og styrket forsvaret av fabrikken. Det ble besluttet å gjøre et nytt forsøk. Seks norske fallskjermsoldater (Operasjon Gunnerside) landet på Hardangervidda og slo seg sammen med Grouse. Natt til 28. februar 1943 tok sprengningsgruppen seg frem til fabrikken og 900 kilo tungtvann ble ødelagt. Operasjonen omtales som den viktigste og mest vellykkede sabotasjeaksjonen under annen verdenskrig.
Rønneberg: Vi skjønte at operasjonen var viktig. At målet var å hindre tyskerne i å skaffe seg atomvåpen, og derfor av stor betydning for de allierte, visste vi selvsagt ikke vi på den tiden. I ettertid fikk derfor aksjonen mye oppmerksomhet. Samtidig var det mange ope- rasjoner i Norge som var like farlige og krevde like mye av soldatene. Men disse har ikke fått den samme oppmerksomheten. For meg har denne urettferdigheten alltid vært et tankekors.
Adam: Mot slutten av krigen var det å bygge opp Milorg den viktigste oppgaven til kompani Linge. Sett i ettertid er det kanskje dette arbeidet som ga største effekt. De siste årene har også militær assistanse vært en viktig del av vårt oppdrag i Afghanistan. FSK har bidratt til å bygge opp spesialpolitiavdelingen CRU-24 i Kabul. Men dette får likevel mindre omtale enn de mer spektakulære operasjonene. Slik sett finnes nok tankekorset du nevner også i dag.
Tomas Adam forteller om etiske dilemmaer i Afghanistan. Det møtte Joachim Rønneberg også under annen verdenskrig. En gang, under operasjon Gunnerside, møtte de på en tjuvjeger på Hardangervidda mens de enda var på vei mot målet. Vedkommende sa til og med at han var nazist.
Rønneberg: Etter ordren burde han sannsynligvis blitt skutt. Det var egentlig rått og brutalt.
Adam: Når man ligger på post i Afghanistan, kan man oppleve å bli avslørt av sauegjetere. Da handler det om å ha en god grunnholdning og bruke alminnelig norsk bondevett.
Rønneberg: Vi prøvde å sette oss inn i jegerens situasjon. Han treffer seks mann ute på vidda med våpen og uniform og trodde kanskje at vi var tyskere. Jeg valgte å la tvilen komme ham til gode. Dessuten visste vi jo ikke hvordan den enkelte ville reagert på en likvidering. En av karene sa til og med at han kunne skyte vedkommende for meg. «Det blir ikke aktuelt», svarte jeg da. Hadde vi skutt fyren, hadde vi neppe blitt bebreidet. Jeg tror likevel at tvilen var stor nok til at vi kunne fått problemer med oss selv resten av livet.
Adam: Hadde det vært en gruppe skarpskodde Commandos, så hadde jegeren sannsynligvis endt sine dager på vidda. Men dere var jo ganske sivile. Et annet eksempel er vakten på Vemork som ikke fant brillene sine rett før dere skulle sprenge beholderne med tungtvann. Dere hjalp ham faktisk med å lete.
Rønneberg: I ettertid har jeg tenkt at det er utrolig at vi ikke sa «Gi faen i de brillene».
Adam: Jeg synes dette er et eksempel på den gode norske holdningen. Dere var i en meget kritisk situasjon, likevel tok dere hensyn. Det samme gjelder min egen erfaring fra Balkan. Vi kom gjerne i en sivil bil, med skjulte våpen og uten hjelm. Slik får man kontakt med mennesker på en helt annen måte. Jeg vil si at kjennetegnet på en spesialjeger er at vedkommende er eks- tremt løsningsorientert og har god sosial intelligens.
Løsningsorientert måtte også soldatene i Kompani Linge være. En klesklype kunne med et par håndgrep brukes som utløser for sprengladninger. De lærte å ta livet av tyske soldater i nærkamp eller få tog til å spore av. Men livet i Skottland var ikke bare preget av kamptrening og blodig alvor. Rønneberg peker med stokken mot et vindu hvor de satt og trente skyting. En champagnekork som hang i en snor fra et tre fungerte som blink. På fritiden hendte det at de fisket laks med håndgranater og tjuvjaktet hjort i furuskogene.
Rønneberg: Ettersom vi var en ukonvensjonell avdeling måtte vi ofte improvisere og tenke litt originalt når vi skulle løse et oppdrag. Dette kom også til nytte ved andre anledninger. Som når det var fest nede i bygda og dørene var stengt. Da klatret en fra kompaniet opp på taket, kom seg inn et vindu og åpnet døra. Plutselig var dansegulvet fullt av nordmenn.
Adam: Dette viser evnen til å finne løsninger og viljen til å vinne. På mange måter er det innenfor det mentale at vi har hatt mest nytte av erfaringene til Kompani Linge. Spesialstyrkekompetanse er tross alt ferskvare. Kunnskap om historie er ikke avgjørende for om en operasjon lykkes eller ikke. Det kan likevel gjøre det lettere for dagens spesialjegere å se sin funksjon innenfor en større helhet.
Rønneberg: I går la vi krans på monumentet til minne om de 57 soldatene fra Kompani Linge som gav sitt liv. Da jeg gikk rundt Drumintoul Lodge, gikk tankene på nytt til de mange kameratene vi mistet. Og jeg tenkte på hvor utrolig heldig jeg er som kan komme hit og glede meg over å være tilbake.
***
