Året er 2017. #metoo-kampanjen går verden rundt. Mektige menn får skjeletter dratt ut av skapene.

Én etter én starter ulike bransjer og miljøer i Norge egne opprop. Kvinnelige skuespillere med emneknaggen #stilleforopptak, musikernes #nårmusikkenstilner, IT-bransjens #systemdown, brann- og redningstjenestens #nåralarmengår og leger- og medisinstudenters #utentaushetsplikt. I Sverige starter de svenske forsvarskvinnene sitt opprop #givaktochbitihop.

I det norske forsvaret forblir det stille.

Betyr det at slike historier ikke finnes? Historier om seksuell trakassering, maktmisbruk og overgrep. Det gjør de i aller høyeste grad, skal vi tro sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, Frank Brundtland Steder. Han har forsket på kvinners situasjon i Forsvaret i over ni år.

– Problemet er nok større enn man vil innrømme, sier han.

Mørketallene er store, mener kaptein Miriam Weierud, leder i Militært kvinnelig nettverk.

– Selv om noen saker rapporteres i anonyme medarbeiderundersøkelser, blir de ikke varslet, sier hun.

Da får det heller ikke konsekvenser.

Forsvarets forum har over lengre tid vært i kontakt med mange kvinner som har sterke historier. Vi har snakket med kvinner i alle forsvarsgrener – over hele landet. Noen har varslet, mange har tiet. Tiet fordi å varsle er «å skyte seg selv i foten», som en av de operative kvinnene i denne saken mener. Her er deres fortellinger.

«IDA»

«Uoppfordret melding fra syv år eldre kollega: Går du uten truse? Håper du ikke har hår der nede... Er ingen som liker hår i maten!

Jadda! Sånn går nu dagan... Lite rapportering i loggen, men situasjonen er jo den samme som før.»

Utdraget over er fra dagboken til en kvinne vi kaller Ida. Hun har drømt om en karriere i Forsvaret siden hun var liten. Vokst opp med jakt, friluftsliv og fortellinger om 2. verdenskrig. Nå har hun lagt bak seg åtte år. Karrierestigen har vært hard å klatre.

Første smakebit kommer på befalsskolen. Ida er 20 år gammel og har nettopp erfart at karriereløpet videre akkurat nå avhenger av ett menneske. En mann hun begynner å få et anstrengt forhold til. Hun føler veilederen oppfører seg rart. Litt upassende. Men han har ikke gjort noe skikkelig drøyt. Det er bare ukomfortabelt. Hun bestemmer seg etter hvert for å ta litt avstand. Karakterene synker. Men hun gjennomfører og består. Nå kan hun i det minste se fremover.

De neste fire årene skal vise seg å bli minst like utfordrende. Noe av det som går Ida mest på nervene, er «mansplaining» – et uttrykk som brukes når menn nedlatende forklarer det åpenlyse for kvinner.

«Jeg henger greit i, men dagene er ekstremt lange og stillingen ensom. Det er vel slik det er å være leder, og jeg er garantert ikke alene om å ha det sånn. Jeg blir bare ikke anerkjent som en [...] Ræva mi har også blitt god venn med veggen i baren, de er uadskillige etter kl. 23.00 – ikke røre, bare se! Lurer på hva som får folk til å klå så fælt. Jeg har prøvd det meste på eskaleringsskalaen, fra å vennlig fjerne hender fra rumpe og lår, til å si i klartekst at det ikke er greit at de tar på meg [...] Gikk tidlig fra julebordet i går fordi det ble for plagsomt. Tenkte for meg selv at kveldens lærdom er at man ikke skal ha på seg kjole med små hull rundt øvre del av magen. Så ble jeg sint på meg selv, for det er jo en tullete lekse å notere for seg selv – er da vitterlig ikke min feil! Kjolen var på ingen måte dristig eller utfordrende, og selv om den hadde vært det, så «ba» jeg jo ikke om å bli tatt på. Det er ikke jeg som burde lære noe, selv om det var meg det gikk utover. Det var skikkelig ubehagelig å få så mange fingre stukket inn i hullene på kjolen, på et tidspunkt hadde jeg jo fingrene til én i hullene og en annens hånd på rumpa. Ikke greit. Jeg begynner å bli mektig lei av at de verken hører på eller respekterer meg.»

I starten av den militære karrieren skyr Ida de andre jentejentene. De feminine. Hun vil ikke at gutta skal se på henne som en slik en. Hun vil være en av gutta. Og jatter med når de snakker om andre jenter. Tenker at det er mange jenter i Forsvaret hun ikke identifiserer seg med. Som er der av andre grunner enn henne selv. Sakte, men sikkert endrer Ida oppfatning. Jentene hun kjenner, er dyktige og motiverte. Hun begynner å tvile på at de er unntaket fra regelen.

«Midtveissamtale. Skummelt, ubehagelig og bittelitt fint. I dag var det bare å hoppe i det. Ha guts nok til å være underdogen som sier i fra. Så jeg fortalte hvordan det opplevdes å være jente i baren, om at jeg gikk fra julebordet fordi ræva mi syntes å være allemannseie og de små hullene på forsiden av kjolen virket det som om alle mente det var heeelt ok å stikke fingrene sine i. Videre at det er direkte ubehagelig at alle hele tiden syns det er ok å kommentere hvordan jeg går kledd, at fasongen min kanskje synes, samt å sitte overfor meg og seg imellom diskutere mitt utseende. Til tross for at det bare er «fine» ting som blir sagt, opplever jeg det som fryktelig ubehagelig.

Var sykt ubehagelig å fortelle om det, føler meg liksom så innbilsk.

Også vil man jo ikke skape dårlig stemning. Hvis jeg er redd for å si noe og syns det er utrivelig, så vil nok aldri helt nye, unge jenter tørre å si ifra dersom de opplever noe. Det er jo en oppfatning om at så lenge det ikke er voldtekt eller særs alvorlige saker, så er det heller ikke en sak og blir ergo ikke varslet. Sjefen var enig i at slike ting ikke er ok. Han vil si ifra til enkeltpersonene det gjelder, når det skjer. Jeg mener at det er mer en holdningskampanjesak, det angår jo alle. Og jeg har vært med på møtene i etterkant av medarbeiderundersøkelsen... Det er mye sukking og himling med øynene rundt tall som indikerer at det kan forekomme uønsket seksuell oppmerksomhet og mobbing i bataljonen. «For det har vi jo ikke!»».

Tiden går, og situasjonen bedrer seg ikke. Ida blir gående på engasjement, får ikke den kontrakten hun sier hun er lovet. Hun føler seg motarbeidet. Så kommer en ny nestkommanderende inn. Ida føler hun ikke vet hvor hun har ham. «Kjeft er gratis», sier hun og legger til at nestkommanderende er raus med den slags. «Du er den jævligste og verste ansatte jeg noen gang har hatt!», «Du er rotete og bare støy», «Alle skyr deg som pesten, ingen vil ha noe med deg å gjøre», «Du er bare et irritasjonsmoment». Ida har skrevet ned flere ting han har sagt til henne. Hun tør etter hvert ikke omgås ham uten båndopptaker. Til slutt går hun til Befalets Fellesorganisasjon (BFO) for å få hjelp. Hovedsakelig fordi nestkommanderende har brukt sikkerhetsklareringen i trusler mot Ida. Hun har ikke bevis. Det skjedde på tomannshånd. BFO forsikrer uansett om at det ikke er hold i truslene. Til slutt får Ida også en fast kontrakt, men ikke den hun var lovet. Hun vet hun er ønsket fra øverste hold. Der sitter det en sjef hun har et godt forhold til, men hverdagen er tung, og hun søker om permisjon. Avbrekket blir etterlengtet.

Forsvarets forum har lest gjennom dagboken til Ida, sett på meldinger fra kollegaer, bladd gjennom tidligere tjenesteuttalelser og snakket med BFO. Ida er ikke sikker på om hun vil tilbake. Avstand måtte til for å se hva slags identitetskrise hverdagen i Forsvaret bygde opp.

– Man skal ikke bruke noe særlig sminke, da er man sminkedukke. Men du må være pen uten sminke, hvis ikke er du en traktorlesbe. Man kan ikke vinne, sier Ida i dag og ser gjennom minnene fra Forsvaret, mens hun forteller.

Hun har maskara på øyevippene og rosa neglelakk på neglene. I skapet står høye hæler side om side med de klassiske svarte M77-støvlene. Nå er hun slik hun har lyst til å være – energisk, sprudlende og sosial.

– Det kunne jeg ikke i Forsvaret. Da blir man sett på som en useriøs flørt, sier hun.

Ida tror mange kvinner i Forsvaret tar avstand fra andre kvinner for å bli akseptert
av menn. Hvorfor er det slik at menn elsker menn og kvinner ofte hater kvinner? Spør hun seg.

Kvinner som skyr kvinner

Det har Kari Fasting og Trond Svela Sand forsøkt å gi svar på i forskningsrapporten «Flere kvinner i Forsvaret? En analyse av studier om rekruttering av kvinner og kvinners erfaringer i og med Forsvaret» fra 2011. Der skriver de:

– Mange kvinner opplever mangel på respekt, mobbing, trakassering og sexisme, at mannen alltid er normen, og at de må tilpasse seg det maskuline normsystemet, at de ikke får samme muligheter som sine mannlige kollegaer. Det ser ut til at «å bli en av gutta» oppleves som en strategi for å unngå disse problemene og for å bli akseptert.

De påpeker også at en konsekvens av dette er at noen kvinner blir negative til likestilling, negative til kvotering og adopterer mange menns stereotype syn på kvinners plass i Forsvaret, samtidig som de forsøker å bli så like menn som mulig. Dette er med på å bidra til å opprettholde kulturen og er et hinder for mangfold og likestilling, skriver de to.

I Januar står militærpsykolog Trine Dalen på en kinoscene på Haakonsvern i Bergen. Militært kvinnelig nettverk har årsmøte.

– Vi skal være klar over farlige sider ved kvinneidentiteten: at hvis noe skjer med ei dame, så prøver vi å gjøre oss så forskjellig fra henne som mulig. [...] Dette gjør vi kvinner ubevisst. For hvis hun hadde kortere skjørt enn meg, så blir ikke jeg voldtatt, sier Dalen.

Militærpsykologen mener at kvinnefellesskapet, som kan være noe av det mest inkluderende, også kan være det mest ekskluderende.

Flere av kvinnene Forsvarets forum har snakket med, har samme opplevelse. De deler ikke historier om trakassering, overgrep eller mobbing seg i mellom. For mange er det en blanding av skam og motvilje mot offerstempelet. Å bli assosiert eller sett sammen med offeret er skummelt. Dalen mener kvinner må ta en del av ansvaret og i større grad støtte hverandre. Løfte hverandre opp og frem.

Den amerikanske psykologiprofessoren Joyce F. Benenson har forsket på temaet. Hun mener at menn ofte danner samarbeidsgrupper som konkurrerer mot grupper utenfra. Dersom kvinner føler at de står i fare for å bli utestengt, er deres første respons å stenge ute en tredjepart.

I samtale med Forsvarets forum, legger Dalen til at trakassering vil føre til svekket operativ evne.

– Soldatene våre trenes til å yte opp mot yttergrensen av tåleevnen, fysisk og psykisk. Enhver ekstra belastning vil forskyve grensen nedover. Fra grunnleggende stressmestring vet vi at tillit, spesielt til sjefen, men også mellom kollegaer, er essensielt for psykisk mestring. Uten denne tilliten står du alene og må selv ta alle vurderinger, som blir en stor belastning, sier Dalen.

«NORA»

Kompaniet er samlet. Feit og kjøttrik mat skal konsumeres, taler skal presenteres, glassene skal klirre, og sanger om samhold skal synges.

Denne kvelden er grønn kamuflasje byttet ut med slipsknuter, skjortekraver, lakksko og skjørtekanter. Et lokale er innleid for anledningen. Julebordfaktoren begynner å bli høy, og det er snart dags for å ta festen til neste nivå. Byen er neste stopp.

Nora sitter til bords ved siden av kjæresten – en jente. De bor på hotell i kveld. Julebordet er ikke i nærheten av leiren, en fin miljøforandring, egentlig. Men inn fra sidelinjen kommer han som har gjort det siste halvåret tøft. Tøffere enn hva Nora hadde ventet. Han legger armen rundt de to jentene. Han som samboeren til Nora ikke vet hvem er – ennå. Han sier noe til samboeren til Nora og går. «For en slesk fyr. Han sa at vi kunne bli med ham hjem etterpå», sier kjæresten. Det var dråpen for Nora. Kompanisjefen hadde gått over streken. Festen er over for deres del, og de drar tilbake til hotellet.

I dag er kvinnen vi kaller Nora, et helt annet sted i en helt annen stilling. Vi møter henne hjemme. Hun fniser ikke. Fyller ikke opp stillheten med babbel og tar seg god tid før hun svarer på spørsmål. Hun er generelt sett kritisk til saker som skal handle om «kvinner i Forsvaret» og mener «rødstrømpene» kjemper kampen på feil måte. «Det er alltid oss mot dem», sier hun og mener mediene ofte løfter frem feil saker. Likevel anerkjenner hun at intensjonen antagelig er god. For i dag mener Nora at Forsvaret har et kulturproblem, og det bør være i alles interesse å fikse det.

Vi spoler tilbake til et halvår før Noras julebord. Telefonen ringer. Det er personellsjefen i en ny avdeling Nora har søkt seg til. «Du har fått stillingen, men vi fraråder deg å ta den», lyder beskjeden ifølge Nora. Tre år på Krigsskolen er i ferd med å gå mot slutten. Med hardt arbeid fikk hun karakterene hun trengte for å velge seg akkurat den forsvarsgrenen og stillingen hun ønsket.

– Han sa: «Du har ikke noe erfaring som tilsier at du bør utdanne soldater». Da hadde jeg hatt ti år i Forsvaret og gått «troppssjefskolen», sier Nora og stirrer ut i rommet.

Når jeg møter folk fra bataljonen, føler jeg fortsatt at de tenker dårlig om meg [...] Jeg ville også tenkt at hvis det var jenta som gikk, så var det sikkert hun som var problemet.

_«Nora»

Telefonen slutter ikke å ringe. Neste telefon kommer fra kompanisjefen, som ifølge Nora er opptatt av hvor mye hun har trent.

– Ingen spørsmål rundt personlighet eller erfaring. Han bare spurte om jeg hadde trent noe særlig. Jeg kunne slått dem i pakningsløp, push-ups eller hang-ups når som helst, sier Nora, som alltid har vært opptatt av å se robust ut. For menn er det ofte viktig, understreker hun.

Kompanisjefen ringer igjen. Med nye oppfordringer, anbefalinger og forslag til andre stillinger – noen langt lavere enn hva Noras fartstid i Forsvaret skulle tilsi. Men Nora gir seg ikke. Krigsskolen sammen med Hærstaben har tilbudt henne stillingen. Hun er blitt advart om at det kommer til å bli tøft, men Nora har allerede en utenlandsoperasjon på CV-en. Hun er vant med å være «en av gutta». Hva skal bli så veldig annerledes denne gangen?

Hun møter tilfeldigvis på en annen høytstående kvinnelig offiser og rådfører seg. Det gjør bare saken verre. De slutter å ringe. Men da Nora kommer til leiren hun skal være i de neste årene, føler hun at hun allerede har fått merkelappen urokråke». Når sammensetningen av troppen er klar, blir det enda tydeligere.

– Veldig ofte pleier man å sette sammen en tropp med komplementære ferdigheter. De satte meg i tropp sammen med en jente som heller ikke hadde mye erfaring. I de andre troppene var det nesten ingen jenter.

Hun ville selv ha prøvd å unngå nettopp det. For å styrke troppen, for å sette sammen folk med forskjellige erfaring, kjønn og bakgrunn.

– Andre lederteam hadde kanskje åtte til ti år med samlet erfaring.

Hun tenker for seg selv at dette er uvanlig. Men greit nok. Da hun i tillegg får tre av fire pliktsersjanter – de som kommer rett fra befalsskolen – i sin tropp, får hun en dårlig magefølelse.

– Var dere satt opp for å mislykkes?

– Ja, vi var jentetroppen med bare pliktsersjanter. Slik jeg ser det, ble det tydelig at de ikke hadde satt opp organisasjonen for at den skulle lykkes på best mulig måte.

– Spurte dere om hvorfor de satte sammen troppen på den måten?

– Nei, som fersk ut fra Krigsskolen er ikke det noe man stiller kritiske spørsmål til. Det er klapp hæla sammen og løs oppdraget-mentalitet som gjelder.

I de sene øltimene kommer det ofte beskyldninger, antagelser og kritikk. Hun hører ikke hjemme her, blir hun fortalt. Er ikke god nok. Hun slutter å gå. Etter noen måneder går hun til kompanisjefen og ber om et lite tegn på at hun ikke er totalt uønsket. En erkjennelse i det minste. Det får hun ikke.

– Han avfeier det bare. Jeg følte at han ikke en gang hørte på hva jeg sa, sier Nora.

Det blir et tøft halvår med mye motstand. Og selv om Nora hadde tenkt å fortsette, blir julebordet spikeren i kista. Nå vil hun bort.

– Han tråkket over streken. Jeg kunne akseptert det og ikke reagert hvis det kom fra mange andre. Hvis det ikke var for at han visste at jeg hadde et vanskelig forhold til ham, og at jeg allerede hadde sagt i fra om dette på hva jeg oppfattet som en ryddig måte.

I januar går Nora til Befalets Fellesorganisasjon (BFO) og sier at hun ikke kan være i stillingen lenger. De vil hun skal snakke med personellsjefen, som igjen vil hun skal snakke med bataljonssjefen. Hun bryter kontakten med BFO. Hun vil ordne opp selv. Saksbehandleren til Nora, som Forsvarets forum har snakket med, husker godt saken hennes. Den har han ofte tenkt på, og han angrer spesielt på én ting: at han aldri presset på for at Nora skulle anmelde. For Nora spiller det ingen rolle. Det var aldri et alternativ.

Så hun gjør som BFO anbefalte og snakker med bataljonssjefen. Hun forteller om hva hun syns har vært vanskelig. At hun føler seg uønsket. Og om noen personer hun opplever som spesielt lite inkluderende. Og om julebordhendelsen. Hun tror detaljene i saken blir mellom dem. At de kanskje skal sette seg ned i fellesskap for å løse konflikten. Uken etterpå blir hun kalt inn på kompanisjefens kontor.

– Han sier «apropos julebordet. Jeg sa jo bare: Ta vare på kjæresten din». Bataljonssjefen og kompanisjefen hadde snakket sammen. Kompanisjefen hadde fått fortelle sin versjon, og jeg var plutselig den som løy – eller i beste tilfelle hørte feil – fordi jeg hadde et dårlig forhold til ham. For meg fremstod det som om kameratskapet gikk foran det jeg fortalte ... Nora tar en pause.

– Hvordan skal du vinne en sånn fight?

Nora vil bort. Hun skriver en søknad om å få slippe plikttjenesten på dette stedet. Bytte avdeling. Hun skriver om konflikten, men også at kjæresten bor i en annen by. Hun håper at dette skal gjøre det mer sannsynlig å få byttet plass. Hun sender den aldri. Fortsatt ligger søknaden blant utkastene i e-posten hennes. For før hun rekker å sende det, har bataljonssjefen snakket med sjefen på befalsskolen. Sistnevnte ringer Nora og sier han trenger noen, og vips så er det det hele ordnet. Ingen søknad om å løses fra plikttjenesten sendt. Ingen papirer signert. Hun får den største troppen og det hun opplever som tillit fra dag én.

– Det var en bra greie, men jeg opplevde det som en under-bordet-prosess, forteller hun.

– Er du noen gang bekymret for ditt rykte innad i miljøet i dag?

– Når jeg møter folk fra bataljonen, føler jeg fortsatt at de tenker dårlig om meg. Jeg får nesten behov for å stille spørsmål for å finne ut hva mitt ettermæle er. Jeg ville ikke klandret dem. Jeg ville også tenkt at hvis det var jenta som gikk, så var det sikkert hun som var problemet.

Det siste som skjer før overflyttingen, er at troppssjefen skriver et forslag til tjenesteuttalelse. Litt over norm er dommen. Vanlig prosedyre er at nærmeste overordnede skriver denne. Deretter gir kompanisjefen sin påtegning hvor han som oftest støtter tjenesteuttalelsen.

– Å gi meg en dårligere uttalelse var det første han gjorde, uten at jeg ble varslet, sier Nora.
– Det kan godt hende at tjenesteuttalelsen min burde vært norm akkurat det året. Fordi faglig sett så var jeg ikke bedre enn det. Men det jeg opplever som uryddig, er saksgangen, sier Nora.

Regelverket for tjenesteuttalelser fastslår at tjenestegjørende befal har krav på en årlig uttalelse. Medarbeidersamtale skal gjennomføres midt i rapporteringsperioden for å gi befalet en rettesnor.

– Han skulle gitt meg muligheten til å jobbe for en bedre tjenesteuttalelse. Troppssjefen satte meg litt over norm fordi vedkommende så hvor hardt jeg jobbet for å få flinkere pliktsersjanter, hvor mye jeg leste på egen tid. Hvor mye ekstra krefter jeg brukte på å prøve å utvikle meg.

Nora forlater avdelingen. Kompanisjefen klatrer videre på karrierestigen. Da det hele sto på, ville hun bare ut.

Året som følger, består av mange legetimer. Hun har fysisk vondt i kroppen. Hun får behandling.

– Jeg slapp å jobbe med hodet. Jeg kunne bare gjøre noe med kroppen. Men kanskje det ikke hadde vært nødvendig. Da tenkte jeg ikke noe rundt det. I ettertid er det opplagte svaret at terapi kanskje kunne vært løsningen.

I dag har Nora også klatret på karrierestigen. Hun mener egentlig at Forsvaret er best tjent med å håndtere slike saker internt. Men hun mener også at Forsvaret har et forbedringspotensial. En sak de ikke har tatt tak i på egen hånd. I enkelte avdelinger har Nora opplevd at det er mer rom for individet. Forskjeller, personlighet og kjønn. At fag og prestasjoner er det som teller. Og bare når alle tenker slik, kan Forsvaret bli sin beste utgave av seg selv, mener Nora.

«Berit Puler» og «Trine Lise Suger»

«Berit Puler Alle Hun Kjenner», «Trine Lise Suger Tiss Hos Vegard», «Inn i trusa, opp i musa», «De Franske Trusene Har Hull Nesten Helt Underst». Huskeregler fra militærtjenesten som mange vil kjenne igjen, enten som kartreferanser eller våpenregler. Uskyldig, vil noen si. Krenkende, vil andre hevde. Uansett seksualisert.

Nora trekker litt på skuldrene over uttrykkene, men spør seg likevel om det er nødvendig. I en tid hvor allmenn verneplikt er blitt en realitet. Hvor det politiske målet er, uavhengig av hva enkelte måtte mene om saken, å få flere kvinner inn i Forsvaret. Flere kvinner inn i lederposisjoner.

Ifølge Frank Brundtland Steder, som de siste ni årene har jobbet med prosjektet «Forskning på årskull» ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), har Forsvaret et stort problem.

– Slik utviklingen har vært de siste årene, er vi tilbake på 80-tallet. Dumme, barnslige og nedlatende holdninger har blomstret opp igjen, sier han til Forsvarets forum.

– Det er ikke bare unge soldater som snakker nedsettende om kvinner, enkelte eldre militære har også utdaterte holdninger. Flere er blitt bevisste på hva de sier i åpent selskap, men det samsvarer ikke nødvendigvis med hva som blir sagt i lukkede rom og blant menn seg i mellom.

Lenge har Forsvaret hatt utfordringer med å holde på kvinnene. Årsakene er flere og sammensatte. Familieliv blir ofte nevnt, men flere av kvinnene Forsvarets forum har vært i kontakt med, snakker om et arbeidsmiljø som er giftig i lengden. Steder er ikke optimistisk.

I disse dager skal svarene fra årets medarbeiderundersøkelse – den største noensinne om mobbing og seksuell trakassering i Forsvaret – gjennomgås. Resultatene kommer neste år. I den forrige undersøkelsen, fra 2017, opplyste 4,51 prosent av kvinnene at de har mottatt «uønsket seksuell oppmerksomhet» en eller flere ganger i måneden, sammenlignet med 0,67 prosent menn. Nesten 70 prosent har svart på undersøkelsen. Trakasseringsstatistikken er verst for de yngste. Tall fra vernepliktsundersøkelsen viser at 16 prosent av jentene sier de blir utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet. Én prosent av guttene sier det samme. Bare litt under halvparten har svart på undersøkelsen.

Steder sier at trakasseringstallene fra tidligere undersøkelser er relativt lave, noe som vanligvis tolkes i positiv retning. Han peker imidlertid på flere svakheter ved undersøkelsen som mulige årsaker til de lave tallene. Et eksempel er svakheter ved anonymitet i gjennomføringen, fordi undersøkelsen sendes ut som e-post på Forsvarets interne e-postsystem.

– Det kan være uheldig, mener Steder.

Han tror mørketallene er store og sier det er krevende som forsker å ikke få god nok tilgang på det som har blitt varslet og rapportert.

– At saker skal løses på lavest mulig nivå, har nærmest vært et pålegg. Utfordringen kan da være at hendelser ikke blir registrert sentralt, prinsipielt saksbehandlet eller forsket på, forteller han.

«VILDE»

«Jobbe tett sammen på dagtid, festing og drikking på kveldstid.»

Slik er tilværelsen for mange i Sjøforsvaret, ifølge Vilde. Til tider er besetningen på et marinefartøy sammen døgnet rundt. Det er nærmest umulig å holde jobb og fritid adskilt. Etter en kveld på byen med sjefer og kolleger hopper 24-åringen inn i en taxi med sitt befal, de skal i samme retning. Første stopp er hennes leilighet. Hun sier at han kan sove på gjesterommet. For å spare penger på taxituren, forsikrer Vilde. Begge har drukket alkohol. Hun viser ham gjesterommet, men han følger etter inn til hennes rom. Til hennes seng.

– Jeg sa nei. Flere ganger og prøvde å skyve ham fra meg da han kom for nærme. Ba ham gå ut av rommet mitt, men han var sta, forteller Vilde.

– Jeg fikk et desperat uttrykk i ansiktet, et slags vantro smil. «Hvorfor tar han ikke nei for et nei?», tenkte jeg. Handlingslammet gir jeg etter. Jeg følte at jeg ikke kom meg ut av situasjonen på annen måte, og at det var min feil som hadde havnet i den i utgangspunktet.

– Jeg deltok til og med på det som skjedde, legger hun til.

Neste dag på fartøyet er befalet ifølge Vilde opptatt av at hun ikke må si noe.

– «Dette må ikke komme ut, da kan jeg miste jobben», sa han. Jeg var flau og uansett ikke interessert i at noen om bord skulle få vite, så jeg forsikret ham at jeg holdt tett.

Noen uker senere er Vilde på byen igjen. Hun føler seg plaget av noen i baren, men kommer seg unna og søker etter kjente fjes i folkemengden. Der dukker han opp. Samme befal som for noen uker siden insisterte på å dele seng med henne. Ifølge Vilde tilbyr han seg å finne en taxi og hjelpe henne med å komme hjem. Hun har drukket mye. Idet Vilde setter seg inn i taxien, hopper han etter.

– Denne gangen skulle vi ikke i samme retning, og jeg sier i fra. Ordentlig. Jeg sier om igjen og om igjen «Nei, vi skal ikke ha sex!» med en panisk latter, men han svarer bare «Jo, det skal vi», med et rolig smil om munnen. Jeg ropte til taxisjåføren og ba ham snu, men ingen hørte på meg.

Vilde gir etter igjen. Hun føler seg ydmyket. Skamfull. Hun sier hun ikke ville, men lot det skje. Hun sier ikke fra, men herfra går det bare nedover.

Kommentarene hadde ofte en aggressiv undertone, samtidig som de kom på en liksom «humoristisk» måte. Da er det vanskelig å si i fra – man hadde ikke lyst til selv å fremstå som en humørløs «bitch».

_«Vilde»

Vilde elsker havet. Hun er ikke redd, men har stor respekt for naturkreftene. Mens hun kikker utover, forteller hun om hvordan kjærligheten til sjøen alltid har vært der. Hun vokser opp på kysten og tilbringer somrene i familiens båt. Allmenn verneplikt er ennå et stykke frem i tid da Forsvarets kampanje Jenter i Forsvaret dukker opp på TV. Spennende lederutdanning og jobb frister. Vilde vil inn i Forsvaret. Tilfeldighetene vil ha det til at hun havner på fartøy.

– Ordet «feltmadrass» var en gjenganger. «Jenter er inne i Forsvaret for å ligge med gutter», var det en del som sa.

Vilde er uforberedt på klimaet.

– Jeg merket allerede på rekruttskolen at guttene mente vi ikke kunne prestere.

Hun blir bevisst på å være en «guttejente» og ikke være mer enn kompis med noen av det motsatte kjønn. Etter førstegangstjenesten får hun jobb på et av Marinens fartøyer. I avdelingen er hun eneste jente, men gjør det like bra som gutta, ifølge en av sjefene som Forsvarets forum har snakket med.

Stemningen blir dårlig da to nye menn blir del av besetningen. Det er alt fra nedsettende snakk om kvinner generelt, til grove, direkte utsagn som «du er jo glad i kuk, ikke sant?» og «nå må du ikke bli så våt at du sklir av stolen».

– Kommentarene hadde ofte en aggressiv undertone samtidig som de kom på en liksom «humoristisk» måte. Da er det vanskelig å si i fra – man hadde ikke lyst til selv å fremstå som en humørløs «bitch».

Vilde gjør jobben hun er satt til, men merker hun presterer dårligere. Hun har også fått en ny sjef. Så skjer hendelsen med befalet. Vilde har i lengre tid latt være å si fra når folk tråkker over grensene hennes. Terskelen har med tiden blitt høyere og høyere. Hendelsen gjør at hun ber om å få bytte til en annen besetning. Svaret lar vente på seg. Vilde blir mer og mer utålmodig.

En kveld blir hun vitne til en episode hvor kvinnelige kolleger verbalt trakasseres under en tur på byen. Det ender i tårer hos flere. Vilde sier til kollegaene at hvis de ikke skjerper seg, så går hun til nestkommanderende og varsler om at det de driver med er seksuell trakassering.

– Én ler, mens han andre blir sint og dytter meg hardt bakover. Jeg bare vurderte å varsle før dette. Etter at han dyttet, bestemte jeg meg.

Hun går til nestkommanderende neste dag. Ikke bare for å varsle om episoden kvelden før, men om de to kollegaenes oppførsel de siste to årene. Det bobler over. Nå kommer alle følelsene på én gang. Hun sammenligner terskelen for hva hun har tillatt, med en gummistrikk som har blitt tøyd og tøyd. Så ryker den. Nå reagerer hun på alt. Overreagerer til og med, forteller hun.

– Han sa han skulle ta det opp med de det gjaldt. Jeg mente han burde ta opp temaet trakassering med hele besetningen. Klargjøre retningslinjene. Han mente det ikke var nødvendig.

– I kjølvann av varslingen kom kommentarer som «ikke snakk til henne, da er det seksuell trakassering». Jeg unngikk å være sosial med kollegaene mine på fritiden.

Vilde går igjen til ledelsen og sier at det har utviklet seg til en mobbesak.

– Jeg fikk til svar «Hva forventer du når du overdriver sånn?».

Hun sier til sjefen at det er vanskelig å holde oppe motivasjonen når hun mistrives. At det påvirker prestasjonene hennes om bord. Hun får avslag på søknaden om å bytte til en annen besetning og blir satt på land.

– I Marinen er det som å få sparken. Jeg fikk helt klart følelsen av at de var lei av meg, sier Vilde.

På land venter en kontorjobb, fortsatt i Marinen. Hun gjør det bra og sjefen, som Forsvarets forum har snakket med, har bare godt å si om Vilde.

Hun ønsker fortsatt en militær karriere og kommer inn på befalsskolen, den må hun ha for å gå videre på krigsskole. Sjefen hennes fra fartøyet hadde frarådet henne å søke. Han mente hun ikke var egnet. Forsvarets forum har også snakket med andre om bord på fartøyet. En sjef for en annen avdeling forteller at han bare kjenner Vilde som en dyktig og positiv jente, men han er klar over at andre om bord hadde en annen oppfatning. Han anså i utgangspunktet Vilde som en solid krigsskolekandidat, men etter hvert ble han mer i tvil. Han ser og hører at hun sliter. Men kjenner ikke til opplevelsene hennes.

– Jeg var usikker på om det var hun som fremprovoserte denne friksjonen, eller om hennes avdeling ikke var i stand til å ta vare på og integrere en kvinne, sier han til Forsvarets forum.

En kveld er Vilde ute med flere fra befalsskolen. De spiller biljard og hun står vendt mot bordet.

– Mens jeg stod bøyd, det var min tur, slår en av guttene meg av all kraft med flat hånd på baken. Pusten ble slått ut av meg, og jeg kjempet alt jeg kunne mot tårene. Det verker og svir om hverandre.

– Jeg konfronterer de som står bak meg, han ene sier «jeg skulle få 700 kroner hvis jeg turte å slå deg alt jeg kunne på rumpa».

Vilde løper på do og ser at hun har et tydelig håndavtrykk på huden. Hun tar bilde og går tilbake til festen. Bildet blir senere lagt ved som bevis da saken anmeldes flere år senere.

– Vi dro videre, og han som ga veddemålet spør, «hvordan går det med ræven?». Jeg er lei meg og sint, tar armen rundt nakken hans og gnir knyttneven ned i hodet, mens jeg sier at det gjør kjempevondt. Da legger han meg hardt ned i brosteinen og tar kvelertak.

– De nærmeste bryter inn, men ler det vekk. En uke senere gnir «vinneren» 700 kroner opp i ansiktet på meg.

I over en måned er hun blå og gul på rumpa, og det gjør vondt å bevege seg.

I dag bor Vilde i en annen del av landet. Hun ville langt bort og er i gang med sivil utdanning. Hun benyttet seg av psykolog fra Forsvaret og ble derfra henvist til spesialisthelsetjenesten, hvor hun ble utredet for posttraumatisk stresslidelse. Fortsatt går hun i terapi. I fjor anmeldte hun de to forholdene som har preget henne mest: befalet som hadde sex med henne og voldsepisoden på befalsskolen. Forholdene blir henlagt uten noen form for etterforskning: «Det antas ikke å være rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold.»

– Har du snakket med noen av de involverte i etterkant?

– De fikk brev i posten da sakene ble henlagt, forteller Vilde.

Han som slo, sendte en melding om at han er lei seg. At det ikke var ment slemt. At han var full. At han synes Vilde burde sagt fra tidligere. På en annen måte. At hvis de møtes, kan han kanskje lære noe.

Vilde er ikke klar for å møte ham, ikke klar for å tilgi og svarer ikke på tekstmeldingen før litt over et halvt år senere. Da kommer det ikke noe svar i retur.

– Hva med befalet?

– Jeg tror nok han ble overrasket over å få brev om at en sak, hvor han er anmeldt for misbruk av stilling og seksuell handling uten samtykke, var blitt henlagt. I hans øyne skjedde det nok ikke noe galt siden jeg aldri turte å vise at jeg var lei meg for det som hadde hendt, forteller Vilde.

Hun legger til at anmeldelsene var mest for egen del. Hun ønsket å gå videre i livet, men klarte ikke uten å si i fra til de det gjaldt, at de hadde krysset en grense.

– Det jeg opplevde i Forsvaret, har satt dype spor, og jeg jobber fremdeles med bitterheten. Jeg savner organisasjonen og var så stolt over å bære flagget på høyre arm. Men jeg innså ikke hvor mye urett jeg stille har akseptert før etter at jeg sluttet, oppsummerer Vilde.

– La kvinner, være kvinner

Selv om kvinner har hatt tilgang på Forsvaret i mange tiår, er det bare to år siden allmenn verneplikt ble innført. På Haakonsvern i Bergen fortsetter militærpsykolog Trine Dalen med å understreke at en kvinnelig militæridentitet må skapes. Hun mener at den blant annet bør innebære at kvinner i Forsvaret må få lov til å være kvinner.

– Når vi prøver å være noe annet enn det vi er, blir vi stort sett ganske dårlig i det vi prøver å være. Og hva er vitsen med å ta inn damer i Forsvaret da? Poenget med kvinner i uniform er at vi skal tilføre noe annet, noe som gjør systemet bedre, sier hun.

Dalen mener at det militære systemet ikke forstår en del av de typiske kvinnereaksjonene.

– Ei jente på befalsskoleopptak gråt flere ganger fordi hun ikke fikk til primusen. De lurte på om hun var egnet som lederemne. Men så var det gutten som også var frustrert over primusen og som i sinne sparket den ut i bjørkeskogen. Forskjellen på de to var at jenta til slutt fikk primusen til å brenne. Det gjorde ikke han, for han mistet deler da han sparket den. Hvilken leder vil vi ha? Det er ikke farlig å grine, men det er farlig å ødelegge utstyret, forteller Dalen.

Hun henviser til forskning som viser at menn hever stemmen når de når et visst frustrasjonspunkt, hos kvinner så begynner tårene å renne.

– Det betyr ikke at hun er lei seg eller manipulerer, det betyr at hun er faen så sint!

«STINA»

Stina har pynta seg, føler seg fin i ny kjole. Den er korallfarget og når henne til knærne. Hun har slått ut det lange håret som til hverdags må være i en flette eller knute, ifølge uniformsreglene. Hun har akkurat kommet tilbake til sin «gamle» leir for å starte på plikttjenesten etter Krigsskolen. Tradisjonen tro markerer avdelingen med en ganske høytidelig velkomstfest. Det er vanlig å invitere familie, så Stina har invitert kusina si. Kvelden begynner bra, stemningen er stigende. Stina koser seg, hun danser.

– Halv to på natten, kjenner jeg at noen klapser meg på rumpa og løfter opp kjolen. Jeg reagerer momentant, blir sint. Han sier «litt tafsing må du jo tåle når det er så få jenter i leiren».

– Da svartnet det for meg. Jeg slo til ham. Kusina mi måtte gå i mellom, ellers hadde jeg fortsatt å slå. På mandagen går jeg til en overordnet, et kvinnelig befal som tar episoden videre til et kompanimøte. Jeg får full støtte.

Stina kjenner ikke til at hendelsen fikk noen konsekvenser for ham. Hun forteller at å få en hånd opp under kjolen, skjørtet eller blusen skjedde så mange ganger på fest, i barkø eller i «øltimen» i Forsvaret, at det unormale omtrent ble normalen.

– I løpet av ni år anslår jeg at det hendte mellom 30 og 40 ganger. I baren på Krigsskolen burde man hatt «pansret undertøy» for å være sikker, sier hun.

Sommeren 2018, er det flere år siden Stina sluttet i Forsvaret. Nesten like lenge var hun sykmeldt, inntil for få måneder siden. Så lang tid har det tatt å komme seg etter ni år i uniform.

Sommerdagen er varm, fra vinduet kan vi skue utover grønne jorder og gult korn. Hun har nylig begynt i en ny jobb hun trives i. Har satt i gang med husbygging med mannen sin. Livet smiler nå. Likevel, militærlivet har satt spor som ikke forsvinner. Opplevelsene ligger i bakgrunnen, på gode dager et stykke på avstand. Men det skal ikke mye til før vonde minner dukker opp.

Stina begynner på befalsskolen. Videre utdanning og karriere i Forsvaret er noe hun ønsker veldig sterkt. Flere i familien har vært i Forsvaret og i utenlandstjeneste. Stina så opp til dem. Helt fra barneskolen tenker Stina selv på å gå inn i Forsvaret og hun tror hun vet hva hun går til. Hun gleder seg, men er forberedt på tøffe utfordringer.

Etter hvert blir hun klar over at ikke alle ønsker kvinner velkommen i militære rekker.

Hvordan kan man forklare for store, barske karer hvordan en slik hendelse oppleves?

_«Stina»

Miljøet hvor Stina tjenestegjør etter befalsskolen, er mannsdominert, men hun liker å være i Forsvarets «spisse ende». Det er her hun får brukt utdanningen sin og jobbe med det hun interesserer seg for. Tungt materiell og tekniske utfordringer. Stina er eneste kvinne i troppen.

– Faglig følte jeg at jeg hevdet meg minst like bra som mannlige kolleger, og at jeg faktisk måtte gå i bresjen for mindre kompetente menn.

Hun opplever at troppssjefen er interessert i henne, mer enn som leder. Stina er 20, han er rundt 10 år eldre. En kveld inviterer han henne med på film.

– Jeg tok med to andre jenter for sikkerhets skyld. Likevel la han hånden på låret mitt.

Når hun ikke gjengjelder hans interesse, går oppmerksomheten over til sjikane.

– Han kalte meg «Sinta» og prøvde på ulike måter å sette meg i dårlig lys.

Det topper seg da han året etter drar en av «spøkene» sine for langt. Hun er blitt forfremmet til nestkommanderende i troppen, han er sjef for en annen tropp. Hun får en telefon. Det gjelder et kjøretøy som har havarert.

– Jeg brukte hele dagen på å ringe rundt og forsøke å ordne opp i situasjonen. For til slutt å finne ut at «havariet» bare var oppspinn.

– Dette var enda en i rekken av hans «practical jokes», forteller Stina.

Hun får nok og varsler til sin egen troppssjef, som tar saken videre.

– Kompanisjefen filleristet verbalt han som hadde oppført seg slik mot meg. Han som lurte meg beklaget, men på en truende måte: «Ikke tull med meg», sa han.

Så begynner Stina på Krigsskolen. Hun får opplyst at hun er en av de best kvalifiserte søkerne på bakgrunn av skriftlige tester og intervju.

Hun er redd det skal bli som befalsskolen. Allerede første skoledag snakker en mannlig kadett nedsettende om kvinners fysiske kapasitet. Ingen tar til motmæle.

– Holdningen er at man skal bite sånt i seg og ikke vise seg svak. Første året ble jeg inkludert i miljøet, men det var helt og holdent på mine mannlige medkadetters premisser. Fordi jeg tonet ned egne meninger. Jeg skjønte at jeg måtte være tøff.

Stina har nå vært i Forsvaret i fire år og har instruktører rundt seg som bygger henne opp. Første døgn på stridskurset, skader hun seg, men fullfører likevel. Andre året på Krigsskolen føler Stina seg motarbeidet av andre kadetter. Blant annet gjennom negative meldinger på Facebook. Hun sliter fortsatt med den fysiske skaden etter stridskurset, men gir seg ikke.

– Jeg fikk stadig kommentarer om det. De hakket riktig nok også på hverandre for slikt. Men jeg hadde full støtte fra instruktørene om at jeg fortsatt var fysisk skikket.

Sosialt mistrives hun stadig mer. Hun begynner å ta til motmæle på nedlatende utsagn fra andre kadetter, særlig dem som dreier seg om kjønn. En helg er det som vanlig fest på Krigsskolen. Stina har også vært i baren, men har lagt seg for å sove. Vinduet står på gløtt. Hun våkner brått og skvetter til da hun skjønner at en mann er på vei inn. En høy og kraftig kar.

– Han var så full at han ikke klarte å komme seg helt inn på rommet mitt, heldigvis. Men jeg følte meg overbevist om at jeg kunne bli voldtatt. Resten av natten satt jeg våken i sengen, livredd, med en hammer i hånden.

– Dagen etter treffer jeg tilfeldigvis en venninne som tidligere var i militærpolitiet. Hun så at noe hadde skjedd med meg og tok seg av meg.

Han som var på vei gjennom vinduet, ringer dagen etter. De går begge på Krigsskolen, i ulike klasser.

– Han innrømmet at det var han som hadde gjort det. Deretter sprer han selv historien til klassen sin.

– Det var jeg som ble «en stående vits». Jeg følte jeg ble konstant latterliggjort. Hvordan kan man forklare for store, barske karer hvordan en slik hendelse oppleves? Jeg kjenner at jeg sliter med å fortelle dette nå, sier Stina.

Hun bestemmer seg for å ta det opp i medarbeidersamtalen med kullsjefen.

– Jeg «mannet meg» veldig opp. Men kullsjefen sa at det var jeg som måtte skjerpe meg. Jeg måtte selv ordne opp, og dette var en «god anledning for meg til å trene lederskapet mitt». Jeg reagerte veldig på den tilbakemeldingen og tok det videre til sjefen for kadettavdelingen. Han møtte meg med respekt og virket sjokkert.

– Kadettsjefen ga beskjed til kullsjefen om at det var helt uakseptabelt å håndtere det jeg fortalte, på den måten.

Flere ganger vurderer hun å slutte, men hun fullfører Krigsskolen. I det tredje pliktåret blir hun sykmeldt.

– Vi var to kvinner i staben. Sjefen var fæl til å bruke hersketeknikker, og synet hans på kvinner var generelt dårlig. Han reagerte med høyrøstet sinne på innspill og truet folk med omplassering.

Hun varslet om sjefens oppførsel til hovedtillitsvalgt, ble lovet endring, men uten at noe skjedde. Rett etterpå ble hun sykmeldt.

– I starten kom jeg meg ikke ut av sengen og måtte ha hjelp av moren min.

Stina ble utredet for posttraumatisk stresslidelse. Først i 2017 orket hun å ta kontakt med Norges Offisersforbund, som fortsatt har Stinas sak til behandling.

– Jeg føler at jeg ga mange av mine beste år til Forsvaret. Derfor er det ekstra bittert at den militære karrieren endte slik den gjorde, sier den tidligere offiseren.

Kvinne på topp

En av kvinnene som har klatret til topps, er kontreadmiral Louise Kathrine Dedichen, sjef for Forsvarets høgskole. Hun har som mange andre kvinner sin historie. For mange år siden, da hun jobbet på et av Forsvarets fartøyer, tok en beruset overordnet seg inn på lugaren hennes. Mannen overfalt Dedichen, men en offiser på vakt forsto hva som var i ferd med å skje, og reddet henne. Hun anmeldte ikke. Det hadde hun gjort i dag.

– Hvorfor velger mange å ikke si fra?

– Jeg tror ikke det er kjent at du har et rettsvern. At du har rettigheter, og at det ikke skal gå utover deg at du sier i fra.

Hun tror det er veldig store mørketall.

– Mange kvinner er redde for å varsle. De vil ikke være et offer. Hva tenker du om det?

– Balansegangen er hårfin. Det er ingenting å hente på å innta en offerrolle. Kan man snu det til å bli forbanna, gir det mye energi, og det er fint. Men det fordrer at man opplever å ha ryggdekning og en opplevelse av at man har folk man stoler på rundt seg.

Dedichen tror en annen grunn til at kvinnene er redde for å varsle er at mange ikke vet når det er grunnlag for å si fra.

Frank Brundtland Steder tror tilnærmet «alle kvinner» har en negativ historie.

– Du vil nok finne noen som sier at de ikke har opplevd noen problemer, men sitter du lenge nok med dem, så kommer det frem, sier han.

Miriam Weierud, lederen for Militært kvinnelig nettverk, syns på en måte det er overraskende at ingen #metoo-vind har feiet gjennom Forsvaret ennå. Men hun skjønner godt at mange kvinner ikke vil ta offerrollen.

– Fordi disse sakene ofte er komplekse, har Forsvaret utfordringer med å løse dem. Varsleren blir dobbelt offer, både gjennom handlingen og saksbehandlingen. Mange opplever også at det stilles spørsmål ved deres opplevelse av trakasseringen.

Hun mener det ikke er samsvar mellom Forsvarets offisielle nulltoleranse og straffen for å drive seksuell trakassering.

– Så lenge konsekvensen for den som trakasserer, ikke er tydelig nok og lik i hele Forsvaret, kan ukulturen fortsette. I dag blir de som trakasserer, kanskje flyttet til en annen avdeling. De burde minimum få refs eller anmerkning på rullebladet.

Hverken Frank Brundtland Steder eller Louise Dedichen er overrasket over manglende #metoo-vind i Forsvaret. Dedichen tror kvinners lojalitetsplikt overskygger en potensiell kampanje.

– Man tror at å være lojal er å bite tenna sammen, forteller kontreadmiralen.

Steder mener det også handler om at norske forsvarskvinner fortsatt er litt redde for å ta i tematikken. Redde for at det skal slå tilbake på en selv. Dedichen kan til en viss grad si seg enig. Selv er hun litt ambivalent til slike kampanjer. Hun er redd det har blitt for lett å sverte menn man ikke liker.

Forsvarets forum har også skrevet om den svenske bevegelsen #givaktochbitihop. Der blir mennenes aktive rolle i å fronte kampanjen, trukket frem som én av grunnene til at den klarte å slå rot. Dedichen er enig og synes det «må være eierskap hos ledere», uavhengig av kjønn. Hun har selv stått midt i heftige debatter om kvinner i Forsvaret.

– Skulle du skulle ønske at mannlige kollegaer hadde tatt deg i forsvar – tydeligere?

Hun tar en pause før hun svarer.

– Ja, men jeg forstår det er vanskelig. Dette er jo ikke en debatt man ønsker skal få mer næring. Jeg forstår den rasjonelle tilnærmingen.

– Har du stilt strenge nok krav til Forsvaret på vegne av kvinnene?

– Det var et vanskelig spørsmål. Jeg stiller i hvert fall krav hele tiden. Jeg gir meg ikke. Ikke på tørre møkka.