50 år siden bjørnens skinnangrep

Denne uka er det 50 år siden den sovjetiske hæren sendte 15 000 soldater og en mengde stridsvogner helt opp mot norskegrensa. I ei knapp uke lå de 120 norske grensesoldatene med skarpladde håndvåpen og nærmest holdt pusten bare noen hundre meter fra kanonløpene som truende pekte mot norsk side.

– Sovjeterne pleide å øve vår og høst, så det var noe som ikke stemte da vi 6. juni 1968 fikk de første rapportene om stor militær trafikk på veiene på russisk side. Så lenge trafikken gikk østover mot alfaområdene, var prosedyren normal.  Men så snudde de vestover mot norskegrensa. Jeg fikk inn melding fra en observasjonspost som jeg sendte videre inn til Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). Da spurte etterretningsoffiseren om jeg var sikker på at de kjørte mot oss, forteller daværende stasjonssjef på Korpfjell grensestasjon - Ragnar Aslaksen (73).

Trafikken mot grensa økte i omfang, men været hindret sikt. Det ble slått skarp alarm på GSV 7. juni, og grensejegerne fikk så mye skarp ammunisjon de klarte å bære. Hver mann fikk 60 skudd til selvladergeværet. Flere hundre stridsvognminer, personellminer og granater ble klargjort mens sovjetrusserne grupperte ut på sin side av grensa.

Hver mann fikk 60 skudd til selvladergeværet. Flere hundre stridsvognminer, personellminer og granater ble klargjort

– Det var fortsatt snø på marka, og tåka lå tett til å begynne med. Det var også noen snøbyger, så vi kunne ikke se så mye inne på den andre siden. Men vi hørte jo godt motordur og de beltegående kjøretøyene. Det ble også droppet fallskjermstyrker, og jagerfly ble overført til Kola. Vi håpet at det dårlige været skulle hindre bruk av sovjetiske fly, sier Arild Hjerde (78), som for 50 år siden var stasjonssjef på Elvenes grensestasjon.

Fire døgn lå de sovjetiske og norske soldatene i stilling på hver sin side av grensen i en slags nervekrig. På ett tidspunkt natt til 7. juni kunne nordmennene høre voldsom ildgivning i området Kontiosalmi, dette antas å ha vært markering av artilleriild. Sovjetrusserne prøvde ikke på noen måte å skjule sin tilstedeværelse, heller tvert imot. To russiske hjulkjøretøyer kjørte over demninga ved Boris Gleb og helt opp til grensestolpene ved Skafferhullet. I noen minutter sto en norsk patrulje og de russiske offiserene bare 10-15 meter fra hverandre. Så snudde sovjetrusserne.

I ettertid fant en ut at store deler av Sovjetunionens 45. motoriserte infanteridivisjon lå gruppert i grenseområdet fra 7. juni 1968, pluss et artilleriregiment, en fallskjermbataljon, jagerbombere, rekognoseringsfly og transportfly.

Sannsynligvis var den russiske styrkedemonstrasjonen et svar på en øvelse med allierte styrker som pågikk i indre Troms på samme tid. Daværende forsvarsminister Otto Grieg Tidemann prøvde å dysse hendelsen ned og overlot til den stedlige militære ledelse å takle situasjonen.

– Hvis sovjeterne virkelig hadde krysset grensen, ville vi aldri kunnet stanset dem. Men vi ville skapt motstand, og masse spetakkel, slik at resten av verden hadde skjønt at krigen var i gang, sier Arild Hjerde i dag.

Vi ville skapt motstand, og masse spetakkel, slik at resten av verden hadde skjønt at krigen var i gang

I garnisonssjef Odd Stub Aunes nedgraderte rapport etter hendelsen, står det å lese at høyere myndighet så snart som mulig bør gi direktiver om hvor langt en skal gå beredskapsmessig, og at avdelingen burde tilføres bedre ildstøtte og radar. Det var heller ikke samband med de norske patruljene på grensen, og private telefoner ble i noen tilfeller brukt for å melde inn observasjoner. Men Stub Aune skryter av soldatene sine – og befalet. De beholdt roen og disiplinen i en spent situasjon.

Les mer om 68-oppmarsjen i neste utgave av papir-F. Kommer i slutten av juni!