Den siste forsyningen

– Hvor er fienden? 
– De skulle vært her for lenge siden! 
– Går de til fots eller? 

I et kommandotelt like ved Tynset diskuteres det hvor Panserbataljonen skal etterforsynes. Rettelse: Kompani 3 i Stridstrenbataljonen visste hvor forsyningspunktet var planlagt å være. Men Panserbataljonen – som er den styrken fra nordsiden som var lengst fremme og langt ned i Tylldalen – er mye lenger sør enn man trodde.

De har rett og slett klart å forsvare stillingene sine. Sørstyrkene skal vinne Trident Juncture, det er allerede bestemt. Det tar bare litt lengre tid. 

MEN: Nå trenger Panserbataljonen forsyninger. Dette blir den siste etterforsyningen under øvelsen. Og når de er lenger sør, tar det for lang tid å få alle kjøretøyene til forsyningspunktet. De skal få mat og vann også, men det de trenger mest, er kanskje drivstoff.

Kompanisjef Aleksander Fredriksen kommer med et forslag: Hvis ikke Panserbataljonen kan komme til forsyningspunktet, får kompaniet dra til dem.

– Vi flytter punktet til der vi var for noen dager siden. Det er mye lenger sør. Men der er vi kjent, sier han.
– Er vi langt nok unna artilleriet deres?
Er det en som spør.
De måler med fingrene på et stort kart.
– Minst to mil.
– Da holder det.
– Vi kjører!

På forsyningspunktet

Et par mil lenger sør – en drøy time senere – har Panserbataljonen sikret en lomme langs riksveien i Tylldalen. Lomma er i ferd med å bli et gjørmehull. For inn ruller stridsvogner, sisu-er, stormpanservogner, bergingsvogner, MB-er, 113-vogner og krokløftere. Og snart kommer også ingeniørvognene. Mannskaper skal ha søppelposer, fyrstikker og anti-bac. I en container står det 1000 dagsporsjoner med mat og i en annen er det 20 000 liter vann. 

Panserbataljonen forsyner seg med det de trenger. 

Litt lenger bort fyller to tankbiler på drivstoff. Stridstrenbataljonen har med en tankbil i reserve. Til sammen har de 30 000 liter. Det er det man har estimert med at Panserbataljonen kan trenge. 

Bortenfor tankingen igjen repareres skader som er meldt inn. En motor blir løftet av en stridsvogn og fikset. Noen sidespeil blir retta på. Det viser bredden i oppdragene.

– Forsyningspunktet er viktig for at Panserbataljonen skal fortsette striden, sier Aleksander Fredriksen. 

– Vi utvider utholdenheten deres. Grovt sett tenker vi at vi gir dem 48 timer. 

At de får øve på å sette opp forsyningspunkter er kjempeviktig, mener han. 

– Til syvende og sist handler all krigføring og alle enheter om mennesker, og mennesker må virke sammen. Å trene på dette på en realistisk måte gir oss erfaringer og kjennskap til hverandre som system. For å få systemet til å fungere, må vi kjenne menneskene. 

– Det viktigste med Trident Juncture er størrelsen på øvelsen. At vi kan trene i så store forband, gjør at vi kan trene logistikken på måter vi aldri får gjort i Nord-Norge. Det er viktig. 

At vi kan trene i så store forband, gjør at vi kan trene logistikken på måter vi aldri får gjort i Nord-Norge

Bare en linje igjen

Det blir fort mørkt, å få alle kjøretøyene fra Panserbataljonene gjennom forsyningspunktet tar tid. Selve forsyningen skal vare i fem timer. Så får kompanisjef Aleksander Fredriksen melding om at Panserbataljonen har mistet et holdepunkt. Nå er det bare ett igjen.

– Nå må vi være ekstra varsomme, sier Fredriksen.
– Vi får hele tiden oppdateringer. Hvordan er artilleritrusselen? Hvor står Panserbataljonen? Hvor lenge kan vi være her? På et eller annet tidspunkt må vi ta et valg og flytte på oss.
– Hvis fienden får et uforutsett gjennombrudd, trekker vi oss ut. Dersom fienden er innenfor artillerirekkevidde og vi kan få ting i hodet, har vi ikke veldig lyst til å være her. Det kan ikke vi forsvare oss mot.

Dersom fienden er innenfor artillerirekkevidde og vi kan få ting i hodet, har vi ikke veldig lyst til å være her

Krig uten kontakt

Nancy Roe og Amalie Aall tar i mot søppel og viser soldatene fra Panserbataljonen forsyningsrunden. Begge er 18-månederssoldater.
– Dette er veldig gøy, innrømmer Roe.
– Jeg håper vi får kontakt med fienden, det har vi ikke opplevd ennå. Da går vi i stillinger. Og så kommer vi oss bort herfra så fort som mulig.

For noen dager siden måtte de faktisk trekke seg ut. Da var det noen stridsvogner som tilhørte fienden som hadde vært ute av spill. Så ble de reparert og dukket opp igjen – uten at noen visste at de kom. Da gikk alarmen. Ti minutter tok det å få ut alle vognene og flakene og kjøretøyene. 

For noen dager siden måtte de faktisk trekke seg ut. Ti minutter tok det å få ut alle vognene og flakene og kjøretøyene

Status quo

Det er svart november og verken snø eller skyfri himmel å orientere seg etter. Det eneste du ser er lysene fra noen av kjøretøyene og røde hodelykter. Ei stridsvogn har fått trøbbel med ei girkasse like ved, en bergevogn blir sendt ut for å hente den. Kenneth Hol i Panserbataljonen sørger for at alle kjøretøyene som trenger det, blir etterforsynt. Ikke alle har behov. Da tar heller de andre med noen ekstra jerry-kanner tilbake.

– Dette er gøy, sier også Hol.
– Vi kjenner at ting fungerer og at vi har momentum.
– Vi hadde litt problemer med samband. Vi fikk ikke kontakt med deler av Panserbataljonen. Da kom de gjennom linjene våre. Men nå har vi kontroll igjen.
– Klarer dere å holde en time til?
Spør Fredriksen.
– Ja, mener Hol.
– Status er fortsatt den samme.
– Hvor langt unna er de, spør Fredriksen.
– En mil.
– Da fortsetter vi.