Reitan-Rune

​Kona til Rune Jakobsen falt for det rødbrune skjegget. På campingplassen i Grimstad, der alle ungdommene pleide å henge om sommeren. Hun var på ferie med foreldrene sine, han var innfødt. I vrimmelen var det han på nesten to meter hun la merke til.

– Han så ut som en litt rufsete viking, sier Gunn.

Lite visste hun da at bak skjeggveksten skjulte det seg en dramatisk historie. Den skal vi komme tilbake til.

Tunge skyer henger over Grimstad denne mandagen tidlig i august. Regnet kommer ned med stor styrke, som om sørlandssommeren allerede har kapitulert, og høsten er på full frammarsj. Her på hytta, ikke langt fra der han vokste opp, lader Rune Jakobsen batteriene. Til en ny og hektisk høst som sjef for Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan. Det er valgår og utfordrende tider for landmakten. Han skal planlegge og holde gigantøvelsen Trident Juncture som går av stabelen neste år. Men enda en uke er det til generalløytnanten igjen må pendle mellom Nord-Norge og huset i Bærum. Bytte ut shorts og pique-skjorten med uniform. Fra løst og ledig til trang snipp.

Nå strekker han ut de lange, solbrune beina, der vi sitter på treplattingen ved hytteveggen. Brunfargen er fra Spania. Nærmere bestemt Marbella, der datteren for tiden jobber og bor. 

– Gunn og jeg helgarderte oss med utenlandsferie og solgaranti i år, den norske sommeren kan man jo ikke satse på.

Ikke for det, han klager ikke over nedbøren. For kajakkpadling kan være finest i regnvær, da er det ikke så mange båter på sjøen. Han har en kajakk i hver by – Grimstad, Oslo og Bodø, slik at det alltid skal ligge til rette for å ta seg en padletur.

– I dag er jeg helt mørbanket etter to dager på rullekurs med en amerikaner som lærte oss om eskimometoder.

Rullekurs? Nå er vi helt ved kjernen I Jakobsens store interesse: Hvordan komme seg tilbake til overflaten uten å gå ut av kajakken?

– Tenk at det finnes mer enn 40 rullemetoder. Eskimoer er de fremste ekspertene.

 Han blir ikke redd når han ligger der, opp-ned i sjøen. Det gjelder å holde hodet kaldt, ikke få panikk – akkurat som når man er midt oppi en skarp stridssituasjon. Og så kan det være godt å minne seg selv på at han har Sørlandets største lunger. Et diplom bekrefter det. Han smiler når han tenker på sommerkonkurransen i regi av Frikirken, som han var med på som guttunge:

– Vi skulle stikke hodet ned i en bøtte med vann. To minutter og tretti sekunder klarte jeg. 

Harde regndråper peprer pergolaen over oss nå. Uværet truer med å overdøve samtalen, så vi trekker inn i hytta. Mer enn én norsk ungdom nærmest ramlet inn i en militær karriere, i mangel av andre fremtidsplaner. Jakobsen var verken den første eller den siste som bare beholdt uniformen etter førstegangstjeneste og befalsskolen. Hvorfor Hæren? Litt tilfeldig. Hvorfor ikke Sjøforsvaret, når man er oppvokst på kysten og glad i sjølivet. Flyger var det han aller først ville bli.

– Jeg deltok på en flycamp på Værnes da jeg var 15, men med mine nesten to meter innså jeg at det ville bli trangt i et jagerfly.

Det fikk han bekreftet nå i sommer, da han var baksetepassasjer på F-16.

– Hadde jeg vært én millimeter lenger, hadde det ikke gått.

Så det måtte bli Hæren, han ser helt klart at alt stemte og har aldri angret.

– Jeg var glad i friluftsliv og med i HV-ungdommen.

Med mine nesten to meter innså jeg at det ville bli trangt i et jagerfly

Men yrkeslivet fikk nesten en bråstopp, før det i det hele tatt var kommet skikkelig i gang. Ja han kunne mistet livet, den marsnatten i 1982. Øvelse Oter II, i regi av Garnisonen i Porsanger er i full gang. Et kompani fra Garnisonen i Sør-Varanger deltar som markører. Rune Jakobsen har startet plikttjenesten etter befalsskolen. Han er troppssjef og har fyringsvakt i teltet han deler med sju andre. Så skjer det: Da han skal fylle parafin, eksploderer hele primusen i et flammehav. Teltet brenner ned på tretti sekunder. Jakobsen har fått en stygg forbrenning av ansiktet, armer og hender. Medsoldatene må sparke bort den harde skaren fra snøen for å få nedkjølt ham raskt. Én til fikk ansiktet lettere forbrent, mens de andre – som hadde vært beskyttet av soveposene sine, gikk klar.

– Det viste seg at vi hadde fått kanner med feltkjøkkenbensin, ikke parafin. Jeg endte opp med en dyp andregradsforbrenning og lå fire uker på sykehuset i Hammerfest.

Han så ganske ille ut en stund, før sårene helet.

Løsningen ble å la skjegget gro.

I dag, flere tiår senere, skal du se godt etter for å oppdage arrene, som har bleknet med tiden.

Rune Jakobsen insisterer på at han aldri bevisst har tenkt karriere, aldri har vært spesielt opptatt av å klatre i hierarkiet – bare søkt stillinger ut fra lystprinsippet. Likevel har han endt opp med generalsgrad, og som sjef FOH har han i realiteten bare forsvarssjefen over seg.

– Jeg skal iverksette Haakon Bruun-Hanssens beslutninger i praksis. Klart at det er et stort ansvar å drive alle Norges militære operasjoner, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg tenker mye på personellet vi har ute. 

Han var kontingentsjef for den norske ISAF-styrkene i Afghanistan fra 2006 til 2007.

Det var et av de voldeligste årene for den sørlige delen av landet, men i nord var situasjonen roligere.

Han sier det er en helt unik nerve inni fjellet på Reitan, ja blir nesten salig når han snakker om det.

– Man kan kjenne den positive energien allerede på vei inn. Jeg er omgitt av utrolig profesjonelle medarbeidere, staben min er smartere enn meg.

FOH-sjefen er ikke i tvil:

– Jeg har nok Forsvarets flotteste stilling. Det er like gøy som å være forsvarssjef, tror jeg, minus en del av de administrative oppgavene han har.

– Du blir kanskje vår neste forsvarssjef?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg skal jo gå av om bare fire år.

Generalløytnanten «vokste opp» i Forsvaret under den kalde krigen.

– Norge og Sverige var verdensmestre i totalforsvar. Den norske strukturen var finansiert gjennom Marshall-hjelpen. Å modernisere totalforsvaret bør være en hovedprioritet i årene framover.

– Vi gikk inn i en dyp, rosenrød fred etter den kalde krigen. Det er ikke mer enn åtte år siden noen ikke kunne se for seg nye konflikter mellom land i Europa. Så kom Russlands annektering av Krim i 2014.

Jakobsen hever øyenbrynene. Dette kom overraskende også på ham, en erfaren offiser med bedre overblikk på sikkerhetssituasjonen enn de fleste nordmenn.

– Situasjonen på Krim og i Ukraina skapte et veiskille og har ført til en sunn, offentlig debatt om hvilket militære kapasiteter vi skal ha. Hærens styrkestruktur er redusert med 95 prosent de siste 20–25 årene. Styrkingen av Forsvaret må starte nå.

– Du er hærmann, da er det vel lett å tenke at den forsvarsgrenen må rustes mest opp. Er det for mye revirtenkning i den militære organisasjonen?

– Nei, jeg ser definitivt på det store bildet. Man kan tenke innenfor egen forsvarsgren frem til man er major. Etter det må man se større på det, at Forsvaret er en helhet.

Store, sterke lunger er ikke ensbetydende med at man er mer høyrøstet enn andre. Som en ekte sørlending hever han ikke stemmen i utide, men man skjønner likevel når Rune Jakobsen er inne på temaer han brenner spesielt for. Han blir fast i blikket. Et mer ustabilt Europa til tross, dette er han tydelig på:

– At det skal oppstå en bilateral konflikt mellom Russland og Norge, er fortsatt like usannsynlig. Men fremtiden er uforutsigbar.

«Man kan tenke innenfor egen forsvarsgren frem til man er major. Etter det må man se større på det»

Rune Jakobsen er ikke redd for å si sin mening offentlig, og det har han gjort en rekke ganger. Da Sverre Diesen for noen år siden snakket varmt om å bytte ut vernepliktige med vervede, så Jakobsen seg nødt til å tale ham midt i mot.

– Forankringen i det norske folk er viktig. Og det handler om å ha nok kompetente styrker som vi har råd til.

Han sier landmaktstudien er «meget bra», det vil si det beste man kan få ut av en altfor trang økonomisk ramme.

– Noen militære sannheter er absolutte. Man må ha et visst volum for å oppnå handlefrihet. All krigshistorie viser at en balansert struktur er nødvendig. I framtidsvisjonen hans for Forsvaret står verneplikten som en stødig bærebjelke.

At den nå er kjønnsnøytral, håper han raskt vil føre til at kvinneandelen øker i årene fremover.

– Vi må finne ut hvordan vi skal holde på kvinnene, ikke bare rekruttere dem. Det har vi ikke vært flinke nok til.

Jakobsen hevder han har «svart belte i likestilling».

– Det er takket være Gunn, sosialantropologen. Vi er veldig forskjellige personligheter. Og helt uenige om sikkerhetspolitikk. Men hun har slipt meg, gitt meg korrektiv. Det er sikkert sunt.

– Ååå, har han svart belte i likestilling, sier Gunn, som etter hvert kommer inn i stuen.

– Du leverte og hentet vel i barnehagen noen ganger – når du en sjelden gang var hjemme da, legger hun til.

Men det har likevel vært få skjær i sjøen, er de enige om. Og de utfordringene som har dukket opp, var ikke av den uoverkommelige sorten.

– Jeg er definitivt en optimist. Alle har vi våre dårlige sider, personligheten er visst satt når man er rundt seks år. Da gjelder det bare å ha selvinnsikt og balansere gode og mindre gode egenskaper, mener han.

 Dårligste egenskap?

– Kanskje jeg tar meg selv for høytidelig. Jeg er ikke så glad i tull og tøys.

Sier han og ler.

Vi beveger oss videre til neste sommerhus, som tilhører Gunns familie helt nede ved sjøen. Regnværet vil visst ingen ende ta. Fotografen vil ta bilder ute, med sjøen i bakgrunnen, og Rune

Jakobsen stiller velvillig opp. Selv om han blir gjennomvåt.

 Tre kajakker ligger stablet på rekke og klare ved vannkanten. En av dem skal snart frakte ham langs sørlandskysten, kanskje allerede i morgen, han har avtalt med en kompis.

– Jeg har en drøm om å padle helt hjem fra Nord-Norge. Når jeg er ferdig med min siste dag på Reitan.