Profitterte på krigen?

​Mens de fleste okkuperte land bare opplevde ødeleggelser under 2. verdenskrig, ble mye ny infrastruktur bygd i Norge. Allerede i 1946 var brutto nasjonalprodukt tilbake på 1939-nivå, mens andre land måtte vente i mange år. Det kan vi også takke de mange utenlandske tvangsarbeiderne for – som gjennomlevde et helvete under tysk kommando.

Han sier at Norge var det eneste okkuperte landet i Europa som fikk tilført netto arbeidskraft. Særlig fra 1942 innførte tyskerne store ressurser til Norge. Det var spesielt for kommunikasjon og fortifikasjon Hitler hadde behov for å bygge infrastruktur nordover mot Kolahalvøya. Han ville etablere en «atlanterhavsvegg» fra Biscaya til Petsamo. Mange nordmenn jobbet også for okkupantene, som på det meste hadde over 400 000 soldater i Norge.

Norge var det eneste okkuperte landet i Europa som fikk tilført netto arbeidskraft

200 000 var fremmedarbeidere.

– Vi er litt usikre på dette tallet. Men byggeaktiviteten var meget høy og en god del bedrifter slo seg opp de fem krigsårene, de tok oppdrag for okkupasjonsmakta, som var kjent for å betale godt. Og foruten nesten 140 000 krigsfanger hadde vi en norsk arbeidstjeneste, et program for nasjonal arbeidsinnsats (Max Manus sprengte et ungdomsarkiv så dette ikke kom ordentlig i drift), Wehrmachts pionertropper, ansatte i utenlandske bedrifter, Riksarbeidtjenesten til tyskerne, mer enn 200 000 bedriftsansatte nordmenn, 50 000 tvangsutskrevne og liketil 2600 tyske straffanger i Norge. Med «Organisation Todt» kom det også mange tyske selskaper til Norge fra 1942. Under krigsskadeoppgjøret regnet man bare på ødeleggelsene, sier professor Frøland.

Under krigsskadeoppgjøret regnet man bare på ødeleggelsene

Tilførselen av arbeidskraft måtte til fordi det ikke var nok nasjonal arbeidskraft tilgjengelig. Den norske arbeidsstyrken var på drøyt 1,2 millioner mennesker. Selv anslo tyskerne at innsatsen til to russerfanger tilsvarte jobben en tysk arbeider utførte – et fangeårsverk var altså et halvt årsverk. Professor Frøland tror vi aldri vil kunne sette en pris på det som ble skapt av okkupasjonsmakta i Norge de fem krigsårene.

– Mye av infrastrukturen ble også betalt med norske midler. Over elleve milliarder kroner ble hentet fra tyskernes okkupasjonskonto i Norges Bank. En konto uten begrensninger og med uklar rente og tilbakebetalingsvilkår. Det kan samtidig nevnes at utgiftssiden i statsbudsjettet 1939-40 var på rundt 700 millioner kroner. Tyskerne tok altså hver måned ut tre-fire ganger et ordinært årsbudsjett, framholder Frøland.

Tyskerne tok hver måned ut tre-fire ganger et ordinært statsbudsjett

Pengene gikk delvis til å kjøpe landbruksprodukter, fisk og trevirke. Riksvei 50 (dagens E6) ble bygd opp gjennom Nord-Norge, det ble bygd mange flyplasser, havneanlegg, kraftstasjoner og fabrikker over hele landet. Jernbanenettet ble utbedret og det ble satset på en mengde militære anlegg.

– Jeg skal ikke påstå at krigsregnskapet går i pluss siden tyskerne jo ødela mye, men det er helt klart at i det regnestykket Norge leverte etter krigen for å få erstatning fra Tyskland er det mye som er utelatt, forklarer NTNU-professoren.

Norge krevde 15,3 milliarder 1938-kroner. Av dette var 3,1 milliarder tap av norsk arbeidskraft. Det utenlandske tvangsarbeidet inngikk ikke i regnskapet. Den tyske Riksmark var i praksis verdiløs, i stedet skulle oppgjør finne sted ved å fordele erstatningsmasse, altså flytte fabrikker og maskiner ut av Tyskland, i tillegg til at tysk materiell skulle bli overtatt der det sto i de tidligere okkuperte landene. Norge fikk for eksempel en hvalfangerbåt, det nye Jernverket i Mo i Rana fikk maskiner og Norsk Hydro ble overtatt av den norske stat.

Så kom den kalde krigen, og USA mente Vesten ikke kunne utarme Vest-Tyskland. USA tilbød i stedet Marshall-hjelp.

– Marshall-hjelpen erstattet krigserstatningene og var myntet på å gjenreise Vest-Europa, liketil svenskene fikk. Det var i starten landbruk og industri, etter Korea-krigen mer militært innrettet bistand, forteller Frøland.
Men samtidig som Norge mottok cirka tre millioner samtidskroner i Marshall-hjelp, var verdien av de tyske krigserstatningene til Norge 14,2 1938-kroner. Norge fikk i pose og sekk. På en gjeldskonferanse i London i 1952-53 gikk Vest-Europa med på å skyve ut det endelige erstatningsoppgjøret og dermed også den endelige fredsløsningen. I 1991 kom den såkalte 4+2-avtalen på plass. Den la grunnlaget for tysk gjenforening og en fredsløsning. Her godtok alle land – bortsett fra Hellas – at det skulle settes strek over den ubetalt regninga fra andre verdenskrig.

Også professor Hallvard Tjelmeland ved Universitetet i Tromsø (UiT) stiller spørsmålet om krigen var ei økonomisk gullgruve for deler av landet:

– Aller viktigst var det kanskje at Norge ble kvitt førkrigsgjelden, som mange kommuner slet med. Også bønder og fiskere i nord – som hadde stor gjeld – ble gjeldfrie. Det skjedde en sosial omfordeling – fattigfolk på landsbygda kom godt ut av krigen, og tyske investeringer i norsk industri førte til teknologiske sprang. Hitler hadde interesse av at norsk industri fungerte, og pengene som Norges Bank trykte kom i omløp. Men det var også enorm slitasje på materiell og fabrikker, understreker Tjelmeland.

Aller viktigst var det kanskje at Norge ble kvitt førkrigsgjelden, som mange kommuner slet med

Tjelmeland og Frøland er involvert i de to forskningsprosjektene ved UiT som tar for seg krigshistorien, og de holder i høst flere foredrag om sine funn. 

De vil ikke påstå at Norge gikk i pluss under krigen. Dessuten kan man ikke verdsette menneskelige lidelser. Men andre verdenskrig var i alle fall ikke så ødeleggende for norsk økonomi som man regnet seg fram til i 1945.