Nyheter:

Medisinsk forsvarlig

Psykiater Jon Gerhard Reichelt er vant til å ta andres sorger på sine skuldre.

Publisert Sist oppdatert

Som ny sanitetssjef skal han sørge for rett medisin til hele Forsvaret.
– Du får komme stormende inn igjen når det blir håndgemeng, sier Reichelt til kommunikasjonsrådgiveren sin – hun har ledet oss inn på kontoret, mens han fikler med persiennene foran de store kontorvinduene.
– Det blir så varmt her, og jeg har jo ikke lyst å bli kokt under intervjuet.

Han pleier å være den som stiller spørsmålene, lytte, grave litt, notere på blokken. Akkurat i dag er rollene byttet om.
– Hvordan er det å fortelle, for en gangs skyld?
– Det faller meg veldig lett. Jeg elsker egentlig å snakke om det som interesserer meg, og kan nok ha vanskelig for å stoppe.

Han har brukt hele livet på å prøve å forstå mennesker, den tidligere sjefspsykiateren i Forsvaret.
– Selv med så mange års erfaring og innsikt har jeg en stor undring til hvorfor folk gjør som de gjør. Jeg har innsett at hvert menneske er unikt. Man må finne den enkeltes melodi, hvilke akkorder de spiller på, den indre logikken. Akkurat det kommer jeg til å savne mest ved psykiaterjobben.
– Men disse elementene kan jo overføres til ledelse: forstå hverandres logikk. Som leder er jeg opptatt av at folk skal være så trygge på meg at de tør å si fra om at de er uenige.

På dette sjefskontoret er det ingen divan for pasienter med mye på hjertet. Men derimot et stort møtebord med en lilla gratulasjonsbukett i Finn Schjøll-vase som ennå er i full blomst.
– Jeg fikk overveldende mange blomster i forbindelse med sjefsskiftet, har aldri opplevd liknende, fikk nesten følelsen av at jeg skulle begraves – men da sa kona at «nå får du skjerpe deg».

«Selv med så mange års erfaring og innsikt har jeg en stor undring til hvorfor folk gjør som de gjør.»

Nesten halvparten av alle sjefene for Forsvarets sanitet har vært kirurger. Reichelt er den andre psykiateren – kanskje er det i tråd med at Forsvaret etter hvert har innsett at mental pleie er like viktig som å reparere brukne bein.
– Kirurgi virket ikke så spennende da jeg skulle velge spesialisering, jeg fikk liksom ingen tenning av å stå ved et operasjonsbord.

Heller ikke indremedisin fristet nok. Allmennmedisin ble for omfattende. Men interessen for psykologi har alltid vært der, forteller han.



– Kropp er spennende, ja, men sjelslivet og menneskets psyke er jo fantastisk spesielt.
Det synes som om Reichelt valgte profesjon gjennom eliminasjonsmetoden.
– Jeg vurderte å bli barnelege, men det ble rett og slett for vanskelig å forholde seg til at barn innimellom ikke kan bli friske igjen, at de dør. Patologi fremsto veldig interessant, men det virket nesten bortkastet for meg å bli lege bare for å ha med lik å gjøre, sier han, i en tone som gjør at vi skjønner at dette er fakta, ikke fleip.

Da Jon Gerhard Reichelt overtok stafettpinnen fra kontreadmiral Jan Sommerfelt-Pettersen i mai, fastslo han at nå var ringen sluttet. For snart 40 år siden var han soldat på Sessvollmoen. Nå er han blitt sjef for mer enn 300 tilsatte her og skal styre over et budsjett med minst like mange millioner kroner. Som leder er han opptatt av å «spille andre gode».

«Kirurgi virket ikke så spennende da jeg skulle velge spesialisering, jeg fikk liksom ingen tenning av å stå ved et operasjonsbord.»

– Du snakket i innsettelsestalen din om at det er de andre, resten av personellet i sanitetstjenesten, som skal gjøre mye av jobben. Er det en erfaring du har med deg fra jobben som psykiater?
– Ja, absolutt. Mennesker bør alltid ha en «aksje» i det de gjør, ansvar og en viss frihet. Som leder skal man jobbe gjennom andre, se at folk får til noe – og at det kan bli minst like bra som jeg ville gjort det selv. Man må ikke falle for fristelsen å detaljstyre for mye. Oppgaven min er først og fremst å være en ansvarlig tilrettelegger.

Tilbake på kontoret, det er en uke siden han kom oppover fra Akershus festning, han synes den nye rollen er noe uvant. 
– Av og til kan jeg synes at Forsvaret blir litt stivt og keitete, alt det seremonielle er fortsatt fremmed. Jeg har alltid vært en ledig og uformell fyr og «hands on» som person. Liker å gjøre ting sjøl, men stabssjefen har sagt at jeg får venne meg til at for eksempel noen andre henter uniformen min på lageret.

Reichelt sier han kommer til å fortsette å kle seg i kamuflasjefarger til daglig, som kollegene rundt ham. Det vil si Hærens arbeidsuniform, selv om han nå er blitt forfremmet fra oberstløytnant til generalmajor. Generelt har han ikke tenkt å legge til seg noen toppsjef-nykker.
– Jeg skal ikke begynne å klappe i hendene og forvente service fra kona, nei.

«Av og til kan jeg synes at Forsvaret blir litt stivt og keitete, alt det seremonielle er fortsatt fremmed. Jeg har alltid vært en ledig og uformell fyr og «hands on» som person.» 

Et lite smil kruser ofte i munnviken hos Reichelt. Og de vittige replikkene er aldri langt unna.
– Humor er viktig, selv i de tristeste situasjoner. Man kan si at jeg gjerne vil ta ansvar for stemningen til en hver tid, løse opp litt hvis den er trykket.
– Det går fint an å være seriøs uten å være gravalvorlig!

I årene som sjefspsykiater gjorde han et stykke nybrottsarbeid når det gjelder oppfølgingen av veteranene. I takt med at det i samfunnet generelt er blitt mer oppmerksomhet rundt senskader og de spesielle utfordringene knyttet til soldaters mentale helse.
– I flere år var det bare meg og sjefspsykologen. Vi strevde en stund med å få aksept i Forsvaret for at arbeidet vårt var viktig i en tid der Norge begynte å satse for fullt på å delta i internasjonale operasjoner.

For to år siden utga han «Håndbok i militærpsykiatri», der essensen er formulert i baksideteksten:

«Å være soldat er forbundet med helt spesielle utfordringer. Deltagelse i stridshandlinger, enten det er krig i tradisjonell forstand eller nyere tids fredsbevarende eller fredsopprettende operasjoner, innebærer økt risiko for både død og fysisk og psykisk skade. I tillegg kan soldater bli nødt til å ta liv – som en del av oppdraget eller for å beskytte eget eller andres liv. Alt dette kan være såpass store påkjenninger at man normalt ville frarådet mennesker å delta i slikt.»

– Krig er absolutt ikke å anbefale av helsemessige grunner. Jeg har ofte tenkt at det faktisk er drøyt å sende norske soldater ut fra vårt trygge land, kontrastene kan bli enorme når de ser brutaliteten i andre verdensdeler. Politikerne bør tenke seg godt om før de sender folk i krig, altså, sier han og dunker pekefingeren i bordplaten.

«Humor er viktig, selv i de tristeste situasjoner. Man kan si at jeg gjerne vil ta ansvar for stemningen til en hver tid, løse opp litt hvis den er trykket»


Motivasjon, mestring og maskulinitet er hans spesialitet. Som psykiater har Reichelt spilt en rolle både når det gjelder å bygge opp krigere, og når det butter i mot, når forsvarsverkene faller. Det sies gjerne at medisin er ingen eksakt vitenskap, og han mener det er vanskelig å gi noen fasit på hvem som tåler krig og krise. Dessuten at det tross alt er umulig å «vaksinere» folk for alle påkjenninger man kan komme til å oppleve.
– Jeg har vært opptatt av at vi må ha gode måter å måle belastning, plager og soldaters endring på. Det er ikke bare så enkelt som at «skjer det noe med deg, så blir du automatisk sjuk». Det har å gjøre med hvem du er fra før, hva du blir utsatt for og at ulike personer opplever det som skjerforskjellig.

– Men vi er ute etter normale mennesker til Forsvaret. Som fungerer godt sammen med andre og vil slåss for å redde hverandre hvis det blir nødvendig. På individnivå er det relasjonene som er viktigst til en hver tid, ikke det idealet du er sendt ut for å kjempe for.
Vernepliktsordningen i Norge forplikter ekstra mye, mener den ferske sanitetssjefen.
– Et enormt ansvar hviler på oss når det gjelder å ivareta den enkelte soldat og kanskje særlig de som helst ikke vil være her.

Hans eget første møte med Forsvaret, som 18-åring, omtaler han som «en mental nær døden-opplevelse».
– Jeg hadde en idé om at jeg skulle få mest mulig ut av det året, det vil si at jeg i en sånn halvbevisst tilstand hadde sendt inn søknad til befalsskolen. Det gikk nok litt fort for seg, jeg valgte den jeg trodde var nærmest Oslo – men det viste seg å være feil. Trent hadde jeg ikke gjort på et år og møtte opp med russetiden bak meg. Det var nokså brutalt, med halsbrekkende løpeturer og veldig bratt læringskurve.
– Det året lærte jeg enormt mye om meg selv, men ikke minst om hvordan motivere og lede andre. 

Det er blitt 1980 da pliktåret starter, «på det mest eksotiske stedet vi kunne forestille oss». Jon Gerhard Reichelt og en kompis pakker det lille de trenger å ha med seg inn i baksetet på en gammel Volvo Amazon og kjører hele veien fra Trandum til Porsang- moen i Finnmark.  

«Et enormt ansvar hviler på oss når det gjelder å ivareta den enkelte soldat og kanskje særlig dem som helst ikke vil være her» 

– Du vurderte ikke å bare fortsette i Forsvaret etter det?
– Jeg tenkte en stund på å gå krigsskole og fikk råd om det. Men så fikk jeg en følelse av at nei, da ville jeg bestandig fortsette å gå i noen andres fotspor. Så ja, grunnleggende er jeg absolutt en individualist, det er nok derfor jeg har gått så bra sammen med spesialstyrkene – der treffer jeg likesinnede, folk som er uregjerlige, men som samtidig godtar å tilpasse seg.
Sanitetssjefen tror det er sunt å være litt uregjerlig.
– For hvis ikke blir alt bare repriser, ingen nytenkning, da går ikke verden fremover.
Så endte han likevel opp i å gå i noen sine fotspor.
– Faren min var lege. Det eneste jeg visste sikkert i tenårene, var at jeg ikke skulle bli lege!

Ifølge Reichelt selv er det nok farens opplevelser fra krigsfangenskap i Japan som fikk ham interessert i mentale senskader.
– Etter hvert har jeg skjønt at han kanskje hadde det vi i dag kaller posttraumatisk stresslidelse, samtidig var han usedvanlig glad i livet og full av energi.
For noen år siden ble hans egen sønn, som da var soldat, hardt skadet i beina i en helikopterulykke. Reichelt har fått føle på at selv de mest topptrente og aller best forberedte kan forulykke.
– Å ha den erfaringen som pårørende er selvsagt nyttig, man får enda et perspektiv, sier han og fastholder at mye forskning viser at det uansett ikke hjelper å bekymre seg.
– Selv om folk forbereder seg mentalt på det verste, blir de selvsagt like sjokkerte uansett når noe skjer.

«Så ja, grunnleggende er jeg absolutt en individualist, det er nok derfor jeg har gått så bra sammen med spesialstyrkene – der treffer jeg likesinnede, folk som er uregjerlige...»

På veggen like utenfor kontoret til Reichelt henger de, på rekke og rad, alle de tidligere sanitetssjefene. Forsvarets sanitet ble etablert i England i november 1941 og har siden 2. verdenskrig vært med i de fleste større eller mindre internasjonale operasjoner som Forsvaret har deltatt i over hele verden.
– Forgjengeren min har gjort en stor jobb som jeg skal følge opp. Blant annet må vi stadig minne det sivile helsevesenet om deres rolle overfor Forsvaret, at vi baserer oss tungt på det. Helsevesenet «går skarpt» hver eneste dag, det er utrolig verdifullt. Og så kan Forsvaret bidra med mye spesialkompetanse, så det er et samspill.
– Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner har også brakt virkeligheten nærmere Forsvaret her hjemme. Ikke minst for saniteten, vi blir minnet på at utstyret ikke bare skal stå på lager til evig tid, det skal kunne tas raskt i bruk.

Det er ikke tilfeldig at Reichelt selv forlot det sivile helsevesenet og i stedet ble psykiater i Forsvaret.
– På Dikemark og Gaustad strevde jeg med å se hva min rolle skulle være overfor de sykeste pasientene, hva jeg kunne bidra med. Mange hadde vel så mye behov for omsorg fra flinke og hyggelige sykepleiere for å opprettholde et anstendig liv. For ti år siden avla han doktorgrad om gentester og arvelig sykdom.
– Jeg fant ut at folk flest klarer seg stort sett veldig bra, til og med hvis de har kreft. En slik doktorgrad får jo ikke særlig oppmerksomhet – verden venter liksom ikke på nyheten om at normale folk er normale.



– Da jeg var overlege på Radiumhospitalet, 
sa pasienter til meg at «det er synd at man må få kreft for å bli klok». Er du dødssyk, er ikke fargen på bilen din så viktig lenger. Det handler om å se livet i rett perspektiv, sier Reichelt og understreker samtidig at det ikke er selvsagt at alle opplever sykdom eller kriser som noe positivt.
– Men mange soldater blir klokere og får økt selvtillit etter å ha vært i krigssituasjoner. Samtidig mister de også en del illusjoner, de har sett brutaliteten ute i verden og kan få mindre tiltro til andre mennesker.

Privat er Jon Gerhard Reichelt
over gjennomsnittet interessert i Donald. Ikke den amerikanske presidenten, men tegneserieanden Donald Duck. I tillegg til gamle, fransk-belgiske tegneserier som var i det norske bladet Tempo i gamle dager. Når han kommer over det, kjøper han gjerne komplette sett med alt som er gitt ut av disse tegneseriene. Samlingen må få plass i leiligheten han deler med kona på Torshov. For han er og blir en østkantgutt.
– Altfor besteborgerlige miljøer er nok ikke noe for meg, nei, det blir for homogent og monotont. Så å holde oss på østkanten var noe av det lureste vi har gjort.

Da jeg var overlege på Radiumhospitalet, sa pasienter til meg at «det er synd at man må få kreft for å bli klok». 

Resepten på det gode liv? Selv er ikke Reichelt mer komplisert skrudd sammen enn at han finner lykke i et godt måltid, gjerne sammen med en god flaske vin, sier han.
– Jeg er nesten hysterisk opptatt av å ha det morsomt, og har nok ikke i meg å bli lett nedtrykt.
Igjen kommer dette lure smilet.
– Folk forventer egentlig at psykiatere skal si mye rart. Så da kan man jo egentlig slippe unna med å si hva som helst. 


Mine milepæler: 

10 år Undrende, skole ink. Tegneserieleser. Spilte saksofon i korps og var speider. Oppvekst i Prinsdal i Oslo.

20 år Sersjant i plikttjeneste i stridsvognstroppen på Porsangmoen. Mitt livs mest formende og lærerike år.

30 år Lege i psykiatri, Dikemark sykehus. Lykkelig gift og småbarnsfar.

40 år Tilbake i Forsvaret, major og sjef for Mentalhygienelag Østlandet på Lahaugmoen. Samtidig psykiater på Gaustad og psykiatrisk legevakt. Doktorgradsstipendiat. Travelt familieliv.

50 år Ungene begynner å bli voksne, kona holder stadig ut. Doktorgraden er endelig i havn. Tar Master of Management på BI. Leder for Forsvarets psykiatri.