Dette intervjuet ble gjort før Telemark bataljon reiste til Irak i begynnelsen av februar, og står i siste utgave av Forsvarets forum på papir. Bladet kan leses i sin helhet her.
– Fokuset nå er på å være sammen med familien, og gjøre hyggelige ting med dem. Vi må snakke om situasjonen, men vi prøver å ha et vanlig liv den siste uka.
Innerst i kroken i en café i Oslo sentrum sitter Stein Grongstad og kollegaene hans samlet rundt et bord med hver sin kaffekopp. I sivilt skiller de seg ikke ut fra de andre gjestene. Men i motsetning til resten av menneskene i lokalet, skal de om kort tid ut på oppdrag. I midten av februar tar Telemark bataljon over for Panserbataljonen i Irak.
– Siden vi startet forberedelsesperioden for cirka to måneder siden har vi hatt jevnlig kontakt med Panserbataljonen for å høre hvordan de gjennomfører oppgaver og oppdrag i dag, sier Grongstad, sjef Norwegian Task Unit (NOR TU) i Irak.
Økt spenning
Landet de reiser til, ser litt annerledes ut enn det de så for seg for noen måneder siden. Siden jul har den sikkerhetspolitiske situasjonen i Irak vært spent – blant annet på grunn av amerikanernes angrep på den iranske generalen Qasem Soleimani, og Irans missilangrep på militærbasen Ain al-Assad, der også norske soldater er stasjonert.
– Vi hadde tatt juleferie da dette inntraff, så folk var spredt utover hele landet. Det ble ringt en del, og sendt en del meldinger. Folk lurte på, for det første, har de det bra der nede? Og skal vi reise eller ikke, sier troppssjef Magnus Bjurstedt.
Den siste måneden har kommunikasjonen med Panserbataljonen blitt hyppigere, og de snakker oftere på høygraderte kommunikasjonsplattformer enn før. Kollegaene i Irak forteller at angrepene har føltes voldsomme.
– Noen har nok kjent det mer pressende enn andre, men de har gode metoder og systemer for debrief. De har følt seg trygge på samhandlingen med allierte, egen kunnskap og materiell. Både de og vi er veldig trygge på at vi er i stand til å håndtere situasjonen, sier Grongstad.
Trussel fra lufta
De bestiller en ny runde kaffe – tre svarte, og en dobbel latte. Før drikken har kommet på bordet, kommer spørsmålet de har fått så mange ganger etter at den spente situasjonen i Irak fikk forsideplass: Er de forberedt på det som venter?
– Vi er mer forberedt på at vi ikke vet helt hva vi går til. Både i forhold til å trene og rådgi sikkerhetsstyrkene der, og med tanke på den sikkerhetspolitiske spenningen. Så det er mer usikkerhet knyttet til det, sier Grongstad.
Usikkerhet er en del av jobben. Hvis du skal til Irak, så vet du at det er en trussel der, forklarer Troppssjef Bjurstedt. Den største endringen for Telemark bataljon, er at trusselen nå kan komme fra lufta – og ikke bare fra bakken. Troppssjefen sier leiren er godt bygget ut for dette.
– Det blir nødvendigvis noe mer uforutsigbart, men vi trener på både artilleri- og bombekasterangrep hjemme i Norge. Det er tiltak på plass for dette, og alle vet hva som skal gjøres. Da går det nok bra, sier han.
Beredt
Telemark bataljons beredskap er sammensatt. På den ene siden har du taktisk og praktisk forberedelse og trening. I dette oppdraget inkluderer det blant annet å flytte styrkebeskyttelsestroppen og avdelingen fra beltekjøretøy over på hjulkjøretøy. Å trene på å håndtere de truslene de kan møte underveis, det seg være indirekte beskytning eller veibomber på utsiden av leiren. I tillegg har de nye sikringsoppdrag.
– Vi har trent på noe vi svært sjeldent trener på – nemlig å gjennomføre samtaler og møter med offiserer i den irakiske styrken. Vi bruker litt tid på å øke kvaliteten på og bevisstheten rundt samarbeid med irakere, sier Grongstad.
Ifølge Grongstad er soldatene som nå reiser til Irak blant de beste i verden når det kommer til konvensjonelle styrker. En annen viktig del av forberedelsene, er den mentale beredskapen.
– Man må være forberedt på at alt kan skje. Jeg forbereder meg på best mulig måte med trening gjennom Task Uniten, og vet at det kan dukke opp ting underveis som vi ikke hadde sett for oss her hjemme i Norge, sier Benjamin Christensen.
Han er skytter, og den yngste i gjengen rundt bordet. Tidligere har han vært ute med Telemark bataljon i Litauen. For kollegaen hans og juridisk rådgiver Marianne Sperre, blir det første gang i felt.
– Jeg stiller inn bryteren på at alt kan skje, så jeg er mentalt forberedt. Utover det så er det vanlige rutiner, sier hun.
Ærlig og avklart
Før de reiser, skal situasjonen hjemme være ærlig og avklart. Sjefen for NOR TU har lang erfaring fra utenlandsoperasjoner, og tilsvarende lang erfaring med å kombinere et soldatliv med et samliv. Han var tydelig med partneren sin allerede i 1994: Det var soldat han var, og sannsynligvis kom til å forbli.
– Du må si selv at du har lyst til å reise ut og bidra, så livspartneren din skjønner at det er en del av jobben din. I noen perioder passer det dårligere, og da må man respektere partnerens syn på det, sier han.
For de fire rundt bordet, er alt lagt til rette for at det skal passe denne gangen. De pårørende har et apparat som de kan forholde seg til mens Telemark bataljon er ute.
– De har et telefonnummer de kan ringe for å få informasjon, og vi hadde nylig en familiesamling der de pårørende kunne bli kjent med personene som sitter i andre enden av røret. Jeg tror de føler seg ivaretatt, og så ser de at vi blir godt ivaretatt. Det gir trygghet, sier Sperre.
Teller ned
Sola står lavt på himmelen utenfor caféen. Kaffekoppene er for lengst drukket opp. Vi sitter litt på overtid. Hjemme venter de soldatene helst vil bruke tid med før avvreise
– Nå fremover vil jeg være sammen med familie og venner. Bare fokusere på det. Og så må jeg ta de samtalene jeg trenger å ta før jeg drar ned, sier Christensen.
Så er det de praktiske gjøremålene. Å sørge for at snøen er måkt og at familien ikke får inkassovarsel i posten mens de er i Irak. Å legge til rette for at de som blir hjemme kan leve et så normalt liv som mulig.
– For dem hjemme betyr det at vi drar ned nå også at de kan begynne med nedtellingen til vi kommer hjem igjen, sier Grongstad.
Avreise til Irak skjedde i to puljer, 4. og 14. februar. Ifølge sjefen er de forberedt. Og så har de noen bonuser.
– Vi får lov til å bidra til å gjøre Norge relevant ute i verden, og vi får lov til å komme hjem og være ekstra glad for å se de folkene vi har savnet over tid.
