Når norske soldater samarbeider med overgripere

Se for deg følgende scenario: Du er ute på oppdrag som norsk soldat i Afghanistan. For å løse oppdraget må du samarbeide med en gruppe som forgriper seg på et foreldreløst barn.

Dette er en reell case, som representerer en type kontekst i et lavintensitets scenario, hvor det ikke er gitt hvordan soldater bør handle. Soldaten er med andre ord overlatt til egne vurderinger og beslutninger innenfor et visst handlingsrom. Hvor godt er norske soldater forberedt på å håndtere slike situasjoner? I det følgende omtaler jeg alle militært tjenestegjørende som soldater.

I høyintensitets-scenarier kommer den livsviktige, tradisjonelle soldat-treningen inn. Soldater skal være i stand til å forsvare seg selv og andre, i verste fall drepe. For å være i stand til å håndtere strid, trener og øver norske soldater på dette i utdanningen. De som tar lederutdanning i Forsvaret trener og øver på stridsledelse. I strid skal soldater også være bevisste på krigens regler og engasjementsregler. Dette får de opplæring i. 

Fra Afghanistan

Problemstillingen jeg innledet med viser i sammenligning en type situasjon, hvor det ikke umiddelbart er helt klart hvordan soldatens trening, eller krigens regler, kommer til anvendelse. Hvordan skal soldater trene på slike situasjoner? La oss først gå til selve konteksten og se nærmere på hva slags situasjon dette er.

Caset er basert på en autentisk situasjon, og handler om en gruppe norske soldater i ISAF Afghanistan. For å løse oppdraget om å etablere sikkerhet er de avhengige av å opprette et tillitsforhold til en tungt bevæpnet gruppe mujahedin. Skal ISAF lykkes må soldatene med andre ord gjøre lederne av gruppen til sine samarbeidspartnere. 

«Den lille damen»

Soldatene lykkes i første omgang med å få en invitasjon til å møte lederne for gruppen. Stemningen under møtet er god, og det blir flere treff. På møtene dukker det også opp en gutt, på rundt ti år, som serverer te og danser for soldatene og de afghanske mennene. Gutten er oppkledd i kvinneklær og sminket som en jente. Resten av tiden sitter han i et hjørne for seg selv, og rugger frem og tilbake uten kontakt med omgivelsene. 

På møtene dukker det også opp en gutt, på rundt ti år, som serverer te og danser for soldatene og de afghanske mennene. 

Soldatene tenker at han trolig er en foreldreløs gutt, som gruppen tar seg av (et ikke uvanlig fenomen). Etterhvert som tillitsforholdet mellom soldatene og mujahedin-lederne stadig bedres, blir tonen mer fortrolig og spøken drøyere. Afghanerne fleiper med soldatene om «den lille damen».

Systematisk misbrukt?

En kveld får soldatene et tilbud: De kan få «tilbringe tid alene med gutten». Dette er et reelt tilbud, og må betraktes som en tillitserklæring. Soldatene takker nei. På grunnlag av det de har observert på møtene, konkluderer de med at gutten sannsynligvis blir systematisk misbrukt av gruppen. Soldatene diskuterer seg imellom hva de skal gjøre. De er svært bekymret for barnet. Samtidig er de avhengige av å ivareta et samarbeidsklima med overgriperne. 

Komplekse situasjoner

Det soldatene er vitne til er en praksis kjent som «bacha bazi» eller «dancing boys». Den er forbudt ved afghansk lov, og like fullt utbredt. Soldatene står overfor en kompleks situasjon med mange viktige hensyn. Hva er det som står på spill her? Soldatenes egen sikkerhet, ISAFs sikkerhet, oppdraget - ja. Hva med plikten til å beskytte barn? Hva er det soldatene risikerer? Hvilke handlingsalternativer har de? 

Kjerneverdier som prøves

Situasjonen reiser en rekke spørsmål, som ikke har noen fasitsvar. Samtidig stiller Forsvaret krav til norske soldater om å etterleve en etisk standard gitt ved Verdigrunnlaget og kjerneverdiene respekt, ansvar og mot. Dette stiller også krav til å kunne se hva som utgjør en relevant, moralsk forskjell i konkrete situasjoner. ISAF-eksemplet viser at det ikke nødvendigvis er helt klart hva kjerneverdiene betyr i akkurat denne situasjonen. Hva betyr respekt for andre kulturer stilt overfor samarbeidspartnere som forgriper seg på et barn? Hva er soldatens ansvar, er det entydig? Hvordan kan vi forstå mot i denne komplekse situasjonen? Det viktigste: hvem ønsker vi å være? Er dette et sannhetens øyeblikk for soldatene?

Fristende å ignorere

I ISAF-eksemplet står umiddelbart to moralsk relevante aspekter av ansvar mot hverandre: ansvaret for sikkerhetsoppdraget og et ansvar for å beskytte gutten. Det kan være fristende å lukke øynene for uakseptabel barnemishandling og uten videre konkludere med at soldatenes ansvar er knyttet til å sørge for ISAFs sikkerhet. Som følge av det, kommer guttens sikkerhet dårligst ut fra begynnelsen av. Men er det så sikkert at å ivareta ISAFs sikkerhet i akkurat denne situasjonen er ensbetydende med å forholde seg passiv til overgrepene? Og er det så sikkert at det sikreste alltid vil være ikke å si fra? Den store utfordringen er nettopp usikkerheten som preger situasjonen. Det er ingen garanti for hva utfallet av ulike handlingsalternativer vil være. 

 Og er det så sikkert at det sikreste alltid vil være  ikke å si fra?

En annen mulig utvei er å avvise hensynet til gutten med henvisning til kultur, som underforstått har krav på respekt. Denne måten å argumentere på innebærer imidlertid en illegitim kobling til respekt, som vi ikke kan akseptere. Hva vil det da si å etterleve kjerneverdien respekt? Kan man respektere overgripere? Hva med selvrespekten? 

Kanskje er det motet som svikter, motet som trengs for å konfrontere overgriperne med at det de gjør er galt? Eller kanskje er det nettopp sunn dømmekraft i situasjonen, som gjør at soldatene ikke konfronterer gruppen med misbruket? De må ta et valg. Er de moralsk robuste nok til å stå i valgene sine? 

Å trene på etisk skjønn

Her utfordres soldatenes rolle og deres evne til å utøve eget etisk skjønn. Ingen situasjon er helt lik, og det er ikke mulig å utarbeide gode retningslinjer som gjelder for enhver situasjon. Soldater må med andre ord kunne gi legitime begrunnelser for handlingsalternativer, og kunne ta beslutninger de kan leve med i ettertid. Det krever bevisstgjøring og trening. 

Det er i virkelige situasjoner norske soldaters verdier prøves. Soldaters utdanning og trening må være relevant, også når det gjelder evnen til å utøve godt skjønn i etisk komplekse situasjoner. Den utfordringen bør vi ta.