Morgendrillen

Anders Romarheim på Oscarsborg festning.
Anders Romarheim på Oscarsborg festning.

Om Norden skulle bli «nuket» er Anders helt sikker på at de første som kom kravlende over kanten ville si «perkele»

Anders hevder at finner kan overleve absolutt alt og kommer med en Crocs-relatert innrømmelse.

Publisert

I spalten «Morgendrillen» stiller Forsvarets forum de samme spørsmålene på e-post til en rekke personer som har en eller annen tilknytning til Forsvaret.

Navn: Anders Romarheim

Alder: 45

Yrke: Leder Senter for internasjonal sikkerhet ved Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole

Sted: Oslo

Når og kanskje viktigst hvordan står du opp om morgenen?

– Da jeg fikk barn for seks år siden, ble morgenrutinene drastisk endret. Jeg har benyttet vekkerklokke to ganger siden da. I perioder var det opp daglig i 5-tida. Nå er 06:30 normalen, som er langt mer levelig.

– Hva er det første du gjør?

– Det første jeg gjør er enten å lage kaffe, eller bli servert kaffe på senga. Vi bytter på å stå opp først. Og da må den som er i drift gi kaffe til den som slumrer mens nattens nyheter flimrer forbi på mobilen.

– Når starter arbeidet?

– I koronaens tid flyter alt mer sammen, inkludert privatliv og arbeidstid. Men normalen er nok at jeg er i gang med dagens gjøremål rundt 08:30 når barna er levert.

– Pensko eller feltstøvler?

– Pensko. Men jeg har blitt uhyre slapp på skopussen. Komfortabelt fottøy er en vinner. Er dette rette stedet å oppgi at jeg en gang eide Crocs?

– Pumpe jern eller løpe maraton?

– Å løfte de samme gjenstandene opp og ned et stort antall ganger har aldri tiltalt meg. Men løping liker jeg. Så jeg går nok for halvmaraton her.

– Beste triks for velferd på øvelse?

– De øvelsene jeg arrangerer, eller deltar på, er ikke særlig feltpreget. Det mest avgjørende for velferden er at man finner en atomsikker bunker der man kan øve helt uforstyrret uten å bli våt på beina. Dersom det videre viser seg at bunkeren har et kulturelt tilbud av typen diktlesing og visesang – med forfriskninger – da har du oppnådd den høyeste grad av øvelsesvelferd tilgjengelig i Kongeriket.

– Rareste kulturkræsjopplevelse på øvelse med andre lands styrker?

– Heller enn én enkeltepisode vil jeg her få understreke at finner er gærne. Enten det er vinterkrig i lave Kelvin-grader eller sauna a la Magma så overlever alltid finnene. Uansett. Om Norden (Gud forby!) skulle bli «nuket» til et eneste stort krater, så er jeg helt sikker på at de første som kom kravlende over kanten ville si «perkele»!

– Hvem ville du aller helst delt en pose FR (feltrasjon) med og hvorfor?

– Skipperen på Marjata. Av for meg uforklarlige grunner har jeg foreløpig ikke fått besiktige dette interessante skipet, med påfølgende FR i byssa.

– Smartklokke – yay or nay?

– Nay. Klokker er ikke smarte. Om jeg skulle utdype det, så vil jeg fremheve at knapt noen av dem besitter førstekompetanse.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for din arbeidsplass konkret og for Forsvaret generelt

– Her er det jo litt å ta av. Skjønner dere legger det spørsmålet til sist.

– For FHS er det viktig å si at de akademiske miljøene er under sterkere press enn på lenge. Jeg har jobbet 15 år ved Forsvarets Høgskole og det pågår en tiltagende militær byråkratisering av mer sivile analysemiljøer som Institutt for Forsvarsstudier, men også innenfor E-tjenesten. Innimellom føles det som man må søke elektronisk via CYFOR til FPVS, Forsvarsbygg, FLO, Akershus Kommandantskap, FRA – og jeg vet ikke hva – for å få innvilget et toalettbesøk. Et innfløkt og ineffektivt digitalt forvaltningssystem er et av problemene Forsvaret bredt også strir med.

– Samtidig er det nok mer krevende tider for våre masterstudenter ved FHS, enn for oss som underviser dem. De står i sine jobber, med varierende frikjøp, mens de samtidig skal skrive masteroppgaver. Alle som vet litt om slikt vil forstå at det gir mindre tilfredsstillende resultater enn de som får jobbe mer uforstyrret. Studentene har simpelthen for dårlig tid til å levere gode produkter. I akademisk forstand blir det en form for coitus interruptus, og det gleder jo ingen. Studentene blir frustrerte fordi de må levere inn uferdige manuskripter, og de lærer mindre av prosessen. Sensorene lar seg sjeldnere imponere, resultatene daler, og Forsvaret får mindre tilbake fra våre studenter.

– Det siste er veldig trist. For i «gamle dager» leverte studentene oftere oppgaver som hadde god relevans for Forsvaret og kunne trekke fagdebattene videre. Nå er det dessverre kun unntaksvis dette skjer. I fredstid, har Forsvaret tid og råd til å la de som tar masterstudium få et helt semester til å fordype seg uforstyrret i de spennende problemstillingene de velger seg. For lavt frikjøp og korte studieløp er i hovedsak økonomisk drevet, og gagner ikke solid akademisk produksjon. Stoffet må modnes og gjennomarbeides. La det være min siste formaning!

Powered by Labrador CMS