Nyheter:
Blodslit på vidda
Forsvarets kvinner gjorde det skarpt under ekstremløp på Hardangervidda. Miriam Weierud kom på pallen.
Denne artikkelen er over syv år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
– Det gjorde vondt i hele kroppen allerede fem minutter etter start. Og det varte helt til mål. Underveis sa jeg til meg selv «aldri igjen» minst hundre ganger. Men allerede i dusjen etter målgang begynte jeg å tenke på neste års konkurranse, forteller løytnant Miriam Weierud, som er leder i Nettverk for kvinnelig befal.
Amundsen. Hun var en av tre kvinner fra Forsvarets som stilte på startstreken under årets utgave av Expedition Amundsen - kjent som «verdens hardeste ekspedisjonsløp». Weierud, fra Hærens befalsskole på Sessvollmoen, gikk de 100 kilometerne over Hardangervidda alene, mens Julie Fossem fra Sjøforsvaret og kadett Pia Martine Slette deltok i lagkonkurransen.
Løpet er oppkalt etter polfarer Roald Amundsen. Han fulgte den samme ruta over Hardangervidda som forberedelse til Sydpolekspedisjonen i 1911. Ruta er verken merket eller oppkjørt. Deltagerne må navigere selv og være innom tre sjekkpunkter underveis. Alt nødvendig utstyr for å overnatte i vinterfjellet fraktes i en pulk som må vei minst 40 kilo.
– Det ligger utrolig mye hardt arbeid bak en slik konkurranse. Alt utstyr må testes og kontrolleres grundig og man må drille på rutiner. I oppkjøringen har jeg trukket pulk og bildekk i 70 timer, sier Weierud.
– Jeg har vært med på noen tøffe mestringsøvelser i Forsvaret. Men der har man alltid andre rundt seg hele tiden. Under Expedition Amundsen var jeg helt alene. Når det var mørkt og tungt handlet det bare om å sette det ene beinet foran det andre.
Kvalm. Hun startet med 47 kilo utstyr og mat. Det gjorde ikke saken lettere at pulken fra Forsvaret trakk til seg vann underveis.
– Dessverre var ikke trekket impregnert særlig godt. Når jeg kom i mål veide pulken nesten mer enn da jeg startet. Gutta som kom i mål samtidig var mektig imponert.
– Hva var det mest utfordrende med turen?
– Det aller viktigste er å få i seg nok næring. Men det var en kamp å få i seg all maten.
Man er kvalm fordi man spiser så mye, men man må likevel tvinge i seg mer. Det gikk mest i feltrasjoner tilsatt meierismør og proteinbarer.
Pallplass. Fredag 3. februar krysset hun målstreken - 27 timer og 21 minutter etter starten på Haukeliseter. Det holdt til en tredjeplass i kvinneklassen og 17 plass totalt.
– Målet var å gå under 35 timer. Jeg visste ikke hvordan jeg lå an før jeg så målstreken. Det var selvsagt en gledelig overraskelse å komme blant de tre beste! Også er det kjempemotiverende å vite at man har gjort all jobben selv, sier Weierud som var med for første gang.
– Hvilke råd vil du gi til andre som vurderer å delta?
– Tren mye på å dra pulk i motbakke. Og ikke lytt for mye til kroppen. For man har det uansett vondt hele tiden.
Som del av treningen til konkurransen gikk hun fra Oslo til Drammen midt på natta med tung sekk. Hun ville kjenne på belastningen og det å gå i mørket alene.
– Det tok 9 timer og 52 minutter. Men ansiktsuttrykket til moren min da jeg ringte på og fortalte at jeg hadde gått hele veien fra Oslo var verdt turen i seg selv.
