Militærleirens ville hage

Østerdalen måler totalt 250 km og følger Glomma fra Røros i nord til Elverum i sør. For noen er den en skogkledd og folkefattig dal man bare kjører igjennom. Kommunene her henger opp elg-gevir i ulike farger på trær langs veien for å vekke folk fra transen bak rattet. En stor elg i sølv skal ha samme effekt og er blitt et kjent monument og rasteplass når du er omtrent halvveis gjennom den skogkledde dalen.

For andre er Østerdalen vill natur og en boltreplass for variert friluftsliv. Selv har jeg opplevd å komme over ukjente områder som med trygghet kan kalles naturperler ved flere anledninger. Jeg har våknet av en elgokse rolig vandret over en duggtung myr hundre meter bortenfor leiren. Kommet over bjørnehi, sett ugler, gauper, nordlys og hørt en ulveflokk ule i skumringen. Opplevelser som dette gir meg den optimale følelsen av å være i vill norsk natur og denne helgeturen, noen mil nord for Rena leir, kan by på mye av dette.

Vi har pakket bikkjer, sekker og behagelig oppakning for helgetur til Koppangkjølen. Vi parkerer ved Skårnsjøbekken og etter å ha fulgt stien mot og forbi Skårnsjøen, begynner vi på den vesle stigningen inn i selve «området». En rekke med koller som ligger nærmest horisontalt med hverandre viser tydelig vei og vi følger en liten sti opp til Svarttjørna. Et flott vann med mange fine leirmuligheter. Videre går vi rett vest ned en liten helning til Langtjørna hvor vi velger å slå leir på en liten odde på vannets østside. Det er rikelig med trær så å finne en plass til tarpen er ikke vanskelig. Vi tar så en liten runde etter ved, å finner nok til å holde et moderat bål gående utover kvelden. Vi er storfornøyd med leirplassen hvor vi har både utsikt, strandsone og godt med ved. På kortere utflukter som dette er det stas å bære med seg litt ekstra mat. Middagsopplevelsen blir deretter og biff, bearnaise og potetmos gjør godt denne junikvelden. 

Østerdalen blir ofte sett på som den uflidde Lillebroren til Gudbrandsdalen. Dalen hvor Johan Golden mener han kaster bort 3 timer av livet sitt ved å kjøre gjennom. Når det er sagt, er reisen fra Oslo til Trondheim via Østerdalen 45 minutter kortere. 

Natten er lys og blå. Vi ligger rundt bålet og sipper kokekaffe og spiser sjokolade. Sakte veksler blikket fra flammene til horisonten. Til tretoppene, mot en lyd i skogbrynet på andre siden av vannet, også tilbake til bålet igjen. Tempoet senkes betraktelig og stemningen ved Langtjørna er varm og behagelig. Et krikkandpar tar en ekstra runde med febrilske flaks over tretoppene når de får øye på leiren. De innstiller landingen til motsatt bredde for sikkerhets skyld. Synkront treffer de overflaten og stille blir de borte i den svarte vannoverflata. 

Været er stabilt og vi våkner til godvær. Jeg spretter opp og er nyskjerrig på om markklysa jeg kasta ut i går kveld har endret form til fisk. Entusiasmen dabber fort ut når jeg ser at duppen ligger lett synlig i overflata noen meter fra land. Jeg sveiver inn og undersøker agnet som ser ut til å ha vært like attraktivt som Østerdalen er for Johan Golden. Åpner markboksen og trer på en ny god klyse i håp om at den vil friste. Kaster ut og går rolig opp til leiren igjen og får i gang morgenbålet. 

Området rundt Langtjørna er lettgått og spennende. Kollene rundt er flotte turmål for å få utsikt og på godværsdager ser man langt. Skogen som kler om kollene er gammel og urørt. Følger man dyretråkkene over kollene kan man ved nærmere øyesyn legge merke til sportegn og små livstegn i skogen. Vannhull, stier i mosen og hår eller pels som henger igjen på busker og trær. Slike oppdagelser gjør småturer som dette spennende og levende. 

Etter noen timer med frokost, lar vi hundene ligge igjen i leir og setter kursen mot kollen bortenfor vannet. Den er bratt og steinete så det gjelder å følge dyrestiene i skogen oppover. Det er en vidstrakt utsikt som møter oss på toppen. Bratte klipper og uforstyrret utsyn til områdene rundt. Her oppdager vi en usjenert liten plass. Marken er dekt av lyng i mellom noen ærverdige furutrær som virkelig setter fantasiene om eventyr i sving. For ikke å snakke om utsikten. Vidstrakt utsikt til Rondane i nord og Sølen i øst. Her må vi ha leir tenker jeg og åpner med en gang forslaget for resten av turfølget. Forslaget besvares med forståelse for mitt ønske, i tillegg til et spørsmål om hvilken grad av viktighet det er å slå leir her, når det innebærer å måtte gå tilbake til den fine leiren ved vannet og pakke ned alt. Så strebe opp til kollen én gang til, med alt utstyret. Turfølget har et poeng men vi lander til slutt på at forslagets grad av viktighet er høy grunnet utsikten og bør dermed etterfølges- med ett unntak; jeg må bære alt opp. Jeg trodde det først var en spøk, noe det ikke var. Det blir to vendinger totalt og ny leir etableres på eventyrplatået. Vi blir sittende oppe til sent på natt. Se sola gå ned, se himmelen endre farge fra oransje til natteblå. Glanende inn i flammene fra bålet lar juninatta sakte ta oss inn i drømmeland. 

Små oppdagelser som dette er én av de sterkeste grunnene til at jeg så varmt anbefaler Østerdalen. Kommer man litt opp i dalsida og følger en grusvei innover, for så å ta beina fatt, vil man mange plasser oppleve uberørte perler i form av ville myrer, ukjente fossefall, eventyrtopper og fine leirplasser. Ser man mot den vestre delen av dalen får man høyfjell med Hedmarksvidda som strekker seg helt opp til Rondeslottet i hjertet av Rondane. Flatere terreng mot sør, mer kupert mot nord. Endel områder er vernet og har rikt og frodig plante- og dyreliv. 

På eventyrplassen er morgenbålet slukket etter en rolig morgen. Kløvene er pakket og hundene ivrig etter å gå videre. Vi sjekker leiren for gjenstander, kaster på sekkene og labber av sted. Herfra går vi tilbake til Skårnsjøen, forbi noen åpne koier og fiskevann, før vi etter en liten tid er tilbake ved parkeringsplassen på Skårnsjøbekken og kan se tilbake på en lettgått, enkel og villmarkspreget helgetur i hjertet av Østerdalen. 

Andre godbiter i området

Hemmeldalen naturreservat på Hedmarksvidda

Åpent, flatt og myrete med små åsrygger her og der. Nydelig fjellbjørkeskog i spredte klynger. Flott område for vinterturer på fjellski. Her fra en åpen bu ved Hemmelsjøen. 

Kvannskardkletten v/Bjøråfallet 

Mellom Løvlandsvola og Kvannsgardkletten nord i Stor-Elvdal ligger et uberørt område som innledes med det spektakulære Bjøråfallet ikke langt fra parkeringen. Følg elva oppover og du vil oppleve mye. 

Sølensjøen i Rendalen

Minstebroren til Femunden. Ligger idyllisk til i foten av Sølenmassivet som strekker seg til 1755 m.o.h. Omringet av gammel furuskog, endel øyer og umettelig flott natur. Flott for noen dagers kanotur eller øde vintertur.

Opphus klatrefelt 

Fin klatrevegg for både nybegynnere og viderekommende. Ved topptau må én i gjengen gå skaret opp for å feste tauet. Parker ved Rastavegen 1,3 km nord for Opphus stasjon og følg velbrukt sti frem til veggen.