Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å forbedre brukeropplevelsen og optimalisere vår nettside. Ved å bruke nettstedet godtar du vår bruk av denne informasjonen. Les mer om dette i vår personvernerklæring

 

 

forum_1383_militærekvinnermangfforum_1383_militærekvinnermangfhttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=8408TRAKASSERING: Forsvarets forum publiserte nylig en reportasje om seksuell trakassering i Forsvaret, der flere kvinner forteller vonde, opprivende historier om sine erfaringer./forum-media/PubImages/Mittforsvar-Nett-4.jpg

Militære kvinner, mangfold og #metoo

Jeg er av den oppfatning at erfaringene til "Nora" eller "Vilde" er symptomer på̊ et langt mer omfattende og alvorlig kulturproblem i Forsvaret.

Forsvarets forum publiserte nylig en reportasje om seksuell trakassering i Forsvaret, der flere kvinner forteller vonde, opprivende historier om sine erfaringer. Jeg må̊ dessverre innrømme at jeg ikke ble overrasket over det jeg leste.

Det sier mye om likestillingssituasjonen i Forsvaret at disse historiene – som kanskje (forhåpentlig) ender opp med å bli Forsvarets #metoo-øyeblikk – kommer nesten to år etter at resten av samfunnet satte søkelys på seksuell trakassering.

Det er ikke som om Forsvaret har vært skånet for disse problemstillingene inntil 10.12.2018. Forsvaret har hatt enhver mulighet til å
ta et oppgjør med en langvarig ukultur, slik artistbransjen, fagforeninger og andre miljøer gjorde for ett til to år siden. Denne tregheten (eller uviljen?) mener jeg er symptomatisk.

Den siste mannsbastion

I mange tiår har Forsvaret hengt etter på̊ likestillingsfronten, og har ofte og inntil nylig blitt karakterisert som "den siste mannsbastion." Samtidig har det siden midten av 1980-tallet eksistert en mer eller mindre uttalt politisk målsetting om flere kvinner i Forsvaret, og det har vært knyttet forhåpninger til at innføringen av allmenn verneplikt i 2014 endelig skulle få bukt med en ekskluderende, mannssjåvinistisk kultur. Forventningen er at andelen militære kvinner vil øke og at man vil oppnå̊ et mer mangfoldig og likestilt forsvar.

 

 

forum_1383_militærekvinnermangfforum_1383_militærekvinnermangfhttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=8409Ivar Gussgard, sosialantropolog/forum-media/PubImages/IMG_0993 (2).JPG


Selv om det er blitt satt enkelte spørsmålstegn ved denne målsettingen, er det tilsynelatende bred konsensus om at kvinner er både ønsket og nødvendige i Forsvaret. Ikke bare henvises det til kvinners egenverdi fordi de angivelig kan tilføre "myke" egenskaper innen eksempelvis omsorg, kommunikasjon eller analyseferdigheter; man framholder også̊ at mangfold som sådan styrker Forsvaret. "Et moderne forsvar må̊ gjenspeile befolkningen" er et gjentakende mantra, med alle de implikasjoner dette innebærer.

Jeg er av den oppfatning at erfaringene til "Nora" eller "Vilde" er symptomer på̊ et langt mer omfattende og alvorlig kulturproblem i Forsvaret. Seksuell trakassering er kun ett aspekt, og jeg tror ikke man løser problemet bare ved ta en alvorsprat om at menn må̊ lære seg ikke å være drittsekker, for å si det litt flåsete. Problemet jeg refererer til handler om identitet, kjønnsroller, status og symbolsk kapital, og en personellpolitikk som ikke harmonerer med de politiske ambisjonene om likestilling.

Krigerkultur 

I min ferske masteroppgave "Kjønnsnøytral krigerkultur?" har jeg skrevet utfyllende om dette, basert på̊ mine funn fra et antropologisk feltarbeid som jeg gjennomførte blant vernepliktige i Hæren i 2017. Under dette arbeidet fikk jeg innblikk i deler av den kjønnede, militære kulturen slik den praktiseres "på̊ bakken" ute i avdelingene, som i liten grad tar hensyn til politisk korrekte målsettinger om mangfold, likestilling og integrering.

Jeg oppdaget en eksplisitt krigerkultur, der den maskuline krigeren stod i fokus og det var lite rom for individualitet, integrering eller genuint mangfold. Idealsoldaten, krigeren, var implisitt kjønnet (les: en mann), og det var dette idealet alle soldatene aspirerte etter og emulerte i større eller mindre grad. Kvinner og menn som ikke oppfylte kriger-idealet i tilstrekkelig grad havnet nederst på̊ rangstigen og ble ansett å befinne seg utenfor det militære fellesskapet.

I den grad kvinner (som i utgangspunktet hadde et betydelig, symbolsk handicap qua kvinner) ble ansett som krigere var dette avhengig av at kvinnene tilpasset seg og emulerte de maskuline kriger-idealene. Med andre ord manglet det en kulturell likestilling av kvinner og menn, og mennenes symbolske (og praktiske) dominans syntes å være tett knyttet til selve oppfatningen av hva det vil si å være soldat.

Det har tidligere vært avdekket lignende kulturelle mekanismer som de jeg beskriver i andre avdelinger, heriblant Telemark bataljon (TMBN), kanskje best eksemplifisert gjennom den såkalte "Alfa- saken" fra 2010. Dette kan tyde på̊ at denne kulturen ikke bare har vedvart over tid, men også̊ spredt seg fra helprofesjonelle TMBN til vernepliktige avdelinger. Denne utviklingen mener jeg kan sees i lys av en annen trend som har pågått over flere år, og det er her vi begynner å bevege oss over i det politiske landskapet.

Smal rekruttering 

I dag har verneplikten som institusjon blitt fullstendig uthulet. Kun litt over ti prosent av hvert årskull (begge kjønn inkludert) avtjener førstegangstjeneste i dag. I praksis er førstegangstjenesten blitt et svært kostbart og ineffektivt forberedelseskurs for videre tjeneste i de profesjonelle avdelingene (det er selve livsgrunnlaget for det nylig etablerte OR-korpset), og den juridiske plikten til å tjenestegjøre har liten praktisk effekt annet enn å spare Forsvaret for markedsføringsutgifter.

La oss nå̊ forsøke å samle trådene og se hvordan dette henger sammen med historiene til "Nora" og "Vilde". Dagens situasjon legger opp til svært smal rekruttering og selektering av personell. Ikke bare til den profesjonelle delen av Forsvaret, men også̊ til førstegangstjeneste. Dette fører til et relativt lite og eksklusivt militært miljø, som i sin tur legger til rette for selvseleksjon.

Den onde sirkelen er dermed sluttet, og vi ender opp med et forsvar hvis personellpolitikk og rekrutteringspraksis aktivt hindrer mangfold. Mangelen på̊ mangfold og en pluralistisk soldatkultur fører til at den maskuline krigerkulturen og tilsvarende ekskluderende, kulturelle uttrykk reproduseres og forsterkes. Hvilke konsekvenser dette har for likestilling og integrering trenger neppe utdypes. Det har allerede "Nora" og "Vilde" gjort klinkende klart.

Min påstand er at så lenge Forsvaret er så lite og dets rekrutterings- og personellpolitikk er så restriktiv og smal som den er i dag, vil mangfold forbli en illusjon, og de politiske målsettingene om likestilling og integrering (ikke bare av kvinner, men også̊ andre minoriteter) vil ikke lykkes. Jeg håper jeg tar feil.

Publisert 17. desember 2018 12:36.. Sist oppdatert 17. desember 2018 12:50.