Mer penger, men ikke nok

Sommeren har vært en vekker for alle som driver med forsvars- og sikkerhetspolitikk. De har lenge visst at USA presser stadig sterkere på for å få europeiske land til å satse sterkere på forsvar, men president Donald Trump har i tillegg vist en uforutsigbarhet som har gitt reell grunn til å spørre om det er riktig å basere forsvarsplanleggingen på USAs sikkerhetsgaranti.

Sommeren har vært en vekker for alle som driver med forsvars- og sikkerhetspolitikk

Dersom Norge ikke lenger kan være sikre på at USA vil komme oss til unnsetning når vi trenger det, må alle planer legges om. Paradokset er at det trolig bare er i en slik situasjon – hvor Nato-landenes gjensidige forpliktelser oppløses – at fremtidige regjeringer kommer til å bevilge så mye penger at vi når Nato-målsetningen om å bruke to prosent av BNP på forsvar. Vi kommer i så fall til å gjøre det av egeninteresse, og ikke for å oppfylle forpliktelser i en sviktende allianse.

Foreløpig trøster de fleste seg med at Donald Trump snakker med minst to tunger og at den amerikanske administrasjonen fortsatt er bunnsolid for Nato. Vi må ganske sikkert begynne å tenke på alternativer til vår sterke allianse med USA.

Vi må ganske sikkert begynne å tenke på alternativer til vår sterke allianse med USA

Vi bør antageligvis også vurdere nøyere de politiske kostnadene ved at vi av og til lar amerikanske interesser styre vår politikk. I hverdagspolitikken kan vi imidlertid holde oss til langtidsplanen og det sikkerhetspolitiske fundamentet den bygger på.

Det betyr også at det ikke er grunn til å vente noen store overraskelser i forsvarspolitikken i de nærmeste årene. Bildet kommer til å være som følger:

Regjeringen øker forsvarsbevilgningene, men bare så mye at det med nød kan sies at vi følger den delen av Nato-målsetningen som sier at vi skal bevege oss mot to prosent. Forutsatt at BNP – den samlede verdiskapingen her i landet – beveger seg sakte oppover, kan vi regne med at bevilgningsandelen stadig går litt opp fra den drøye halvannen prosenten den ligger på i dag, men så sakte at det tar evig lang tid før vi når to prosent.

Årsaken er selvfølgelig at det er veldig mange andre gode formål som også skal finansieres over statsbudsjettet, og at velgerne er mer opptatt av dem enn forsvar. Sykehusene og skolene må få nye milliarder – det samme gjelder for veier og jernbane.

Dette er en virkelighet Ap også må forholde seg til. Det gjelder i store trekk selv om regjeringen er i opposisjon. Arbeiderpartiet kan plutselig bli et ledende regjeringsparti – det kan skje allerede i høst – og da gjelder det ikke å ha lovet så mye at løftene blir umulig å innfri, dersom man skulle få budsjettansvar.

Arbeiderpartiet kan plutselig bli et ledende regjeringsparti – det kan skje allerede i høst – og da gjelder det ikke å ha lovet så mye at løftene blir umulig å innfri, dersom man skulle få budsjettansvar

Likevel vil det komme noe mer penger. Dersom regjeringen ikke selv legger inn mer penger til helikopter i Bardufoss og mer stående styrker på Skjold, kommer Ap og KrF til å presse det igjennom i høstens budsjettforhandlinger i Stortinget. Jonas Gahr Støre og forsvarspolitisk talsperson, Anniken Huitfeldt, har vært så tydelige i sine uttalelser at det ikke er noen vei tilbake for dem.

Dessuten har et hovedargument for Huitfeldt i vår vært at Norge må gi mer penger til Hæren slik at vi ikke gjør oss så avhengig av USA. Det er et argument som er blitt kraftig styrket denne sommeren.