Meninger
Innsatsfaktorene må gå i takt
Slik bør eiendom, bygg og anlegg (EBA) videreutvikles for å bidra til en effektiv produksjon av forsvarsevne også i årene fremover, skriver direktør i Forsvarsbygg Thorbjørn Thoresen.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Produksjonen av forsvarsevne i Norge hviler på fire grunnleggende strategiske innsatsfaktorer (begrepet «ressurser» er også brukt).
Disse fire er personell, materiell, IKT og eiendom, bygg og anlegg (EBA).
Når de fire innsatsfaktorene er godt balansert, har forsvarssektoren god produksjon av forsvarsevne. Hvis en eller flere av innsatsfaktorene er underdimensjonert eller usynkronisert med de øvrige vil produksjonen av og investeringer i forsvarsevne bli skadelidende. Derfor er det viktig å inkludere vurderinger av alle innsatsfaktorene når sektoren arbeider med langtidsplaner.
Ikke bare en brigade
Når vi oppretter en ny militær enhet vet vi at vi har behov for forlegninger, kontorplasser med tilhørende IKT-infrastruktur på ugradert og gradert nivå. I tillegg oppstår det behov for undervisningslokaler, messe, sykestue, idretts- og treningsfasiliteter, lagerkapasitet, skyte- og øvingsfelt, velferdsfasiliteter, og mer.
Alt dette må være i og ved en leir. Når vi etablerer en leir, trenger den også infrastruktur; vaktfasiliteter, perimetersikring, tilgang til oppvarming, vann, transport og så videre.
Brigaden har avansert materiell som krever lagerkapasitet, garasjering, oppstillingsplasser, vedlikeholdsfasiliteter, ammunisjonslager, drivstoffanlegg, K2-anlegg og infrastruktur for kommunikasjon, brann- og redningstjeneste og så videre. Hvis det er fly eller fartøy, kommer i tillegg fullt utstyrte flyplasser og havner med all den infrastruktur disse anleggene har behov for; flystripe, taxebaner, hangarer, havner og alle tilhørende fasiliteter.
Personellet må ha et sted å bo, enten det er boliger, kvarter eller kaserner. Dette er bygninger som bør tilsvare moderne krav til bosted, for å sikre stabil rekruttering og kapasitet. Dette må prioriteres i balanse med alle de operative behovene.
Og så kan vi begynne en gang til: For å kunne ivareta nasjonal styrkeoppbygging og alliert mottak, eller hvis enheten skal forflytte seg – noe militære enheter ofte skal – må vi være i stand til å etablere nødvendige EBA-kapasiteter på en mer fleksibel måte.
Og hvis det skulle bli en stor væpnet konflikt, viser erfaringer at infrastruktur er tidlige angrepsmål. Da må vi være i stand til å erstatte og gjenoppbygge infrastruktur, igjen og igjen.
Den erfarne leser tar poenget: Det er ikke bare å beslutte en ny brigade, et nytt våpensystem eller en ny fartøyklasse. En slik beslutning kommer med en rekke samtidige følgebeslutninger om øvrige innsatsfaktorer.
Prioriteringsrekkefølge og samhandling
Samtidig er det viktig å være seg bevisst rekkefølge og prioritering, særlig når vi driver langtidsplanlegging for forsvarssektoren. Som oftest vil behovet for personell og materiell være det som er dimensjonerende for behovet for EBA, og kanskje også for IKT. Vi ønsker å sikre effektivt samspill mellom innsatsfaktorene, for å kunne produsere mest mulig forsvarsevne for det budsjettet som er tilgjengelig.
Da er det riktig å prioritere personell og materiell, og samtidig sørge for at EBA produseres på et nivå som er nøkternt, bærekraftig og bidrar til å opprettholde produksjonen av militær kampkraft.
Effektiv produksjon av forsvarsevne krever god og kontinuerlig samhandling mellom etatene. Det må gjelde helt fra beslutninger vurderes, via investeringsprosjekter for nye kapasiteter, til driftsfase og endelig termineringsfase for kapasiteter som utfases.
Sektoren har lyktes godt i noen prosjekter. Kampflyprosjektet er et eksempel på et prosjekt der utvikling og operasjonalisering har skjedd i en balanse der personell, materiell og infrastruktur/EBA har vært godt koordinert og produsert. Alle områder kunne nok ha ønsket seg mer penger for å øke produksjonen av sin innsatsfaktor. Med den totale rammen som forutsetning fremstår likevel koordineringen og balansen i dette prosjektet som et godt eksempel på bra samspill.
Vi må innrømme at det også finnes andre investeringsprosjekter de siste ti-årene der denne balansen ikke har vært like god. Jeg skal ikke nevne konkrete eksempler, men vi har sett saker der beslutninger om å øke personell har blitt tatt uten at tilsvarende tilpasning av materiell, EBA eller IKT har blitt tatt inn i planene. Resultatet er ubalanse i innsatsfaktorene, og mindre effektiv produksjon av forsvarsevne enn hva vi kunne ha hatt.
Hva skjer på Setermoen?
La meg bruke et konkret eksempel. Setermoen leir i Bardu er en av Norges større militærleirer. Mange av dere har sikkert vært der. Vakkert beliggende der Seterelva og Barduelva møtes, har det vært en sentral militærleir helt siden 1897.
Setermoen har strategisk beliggenhet og stor operativ verdi for Hæren og Heimevernet. Den huser flere av Brigade Nords avdelinger i tillegg til Etterretningsbataljonen, flere støttefunksjoner både fra FLO og Forsvarsbygg, samt fasiliteter for besøkende allierte styrker. Flere gamle leirer er i dag slått sammen til én stor leir, noe som gjør at flere avdelinger kan dele fellesressurser som messe- og undervisningsfasiliteter, vakt- og sikring og mange flere.
Leiren er velfungerende og operativ, og kan enkelt utvides ved nye behov og økt alliert aktivitet. Det er imidlertid fortsatt et stort behov for flere nye verksteds- og materiellfasiliteter. Hvis jeg spør soldater der hva de synes, vil jeg nok også få nokså kontante svar om gammeldagse boforhold og utslitte kaserner. Noen av kasernene i leiren er totalrenovert. Andre er vedlikeholdt som best vi får til med de midlene som er til rådighet.
Det er viktig å tilby befal og soldater gode og oppdaterte boforhold. Men skal vi prioritere personellrelatert EBA? Hvis vi skal prioritere det høyere, hva skal vi da prioritere lavere? Verksteder? Operativ EBA? Leirens infrastruktur som varmesentraler og lignende? Dette er krevende prioriteringer som vi som sektor må samarbeide om hver dag.
Setermoen belyser også en annen problemstilling: Mange av byggene der er vernet. Forsvarssektoren skal og må ta vare på våre kulturhistoriske eiendommer, dette er en viktig del av samfunnsoppdraget vårt. Forsvarssektorens samlede portefølje av kulturhistoriske eiendommer er mer enn festningene i storbyene. På Setermoen står enkelte flotte gamle bygg tomme og forfaller. Vi må finne ressurser til å ivareta disse byggene også, og aller helst finne måter å bruke dem på. Bruk er det beste vern.
Kanskje den beste løsningen er å bygge nytt? En total fornyelse av Setermoen leir vil koste milliarder. Mange milliarder. Det hadde vært fint, og mange hadde blitt tilfreds. Men, sett i et større perspektiv er det ikke riktig å prioritere så mye penger på ny EBA. Vedlikehold og tilpasning av eksisterende EBA kan være et billigere alternativ, som gjør at vi kan prioritere mer ressurser til andre formål. Her må det være en balanse.
Fire innspill til FMR
Setermoen er et eksempel på en utfordring som forsvarssektoren som helhet må finne gode løsninger på i årene fremover. I arbeidet med å gi innspill til forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR), har Forsvarsbygg diskutert disse utfordringene med ledere fra alle våpengrener og andre etater i forsvarssektoren.
Resultatet er en rekke konkrete innspill og vurderinger til FMR, knyttet til fremtiden innen militær infrastruktur og EBA. Du kan lese om disse vurderingene i en egen ugradert publikasjon som oppsummerer innspillene, men her er et kort sammendrag.
Vi må få det vi har til å virke.
Forsvarssektoren har et stort behov for EBA. I dag er porteføljen på ca 4,2 millioner kvadratmeter bygg, fordelt på 12.800 bygg og anlegg. Vi har hatt en rekke store investeringsprosjekter de senere årene. Investeringstakten vil vedvare, eller øke. Samtidig har drifts- og vedlikeholdskostnader vært holdt lave over lang tid. Vi må erkjenne at økende vedlikeholdsetterslep er et problem som må håndteres.
Det vil være effektivt å benytte mer drifts- og investeringsmidler for å opprettholde, forbedre og levetidsforlenge eksisterende EBA, slik at bruksverdien til porteføljen opprettholdes. Husleien bør tilpasses et nivå der forsvarssektoren kan gjennomføre tilstrekkelig, nødvendig og prioritert vedlikehold og utskifting av utdaterte bygningskomponenter som for eksempel ventilasjonsanlegg. Hvis vi står i en prioriteringssituasjon der vi må vurdere nyinvesteringer opp mot vedlikehold og drift, er det tid for å prioritere det siste høyere.
Den beste måten å gjøre det på, er å gjøre justeringer i forvaltningsmodellen for EBA. Det bør søkes en modell som både på kort og lang sikt finansierer opprettholdelse av bruksverdien for forsvarssektoren. Dagens husleiemodell er moden for revisjon.
Vi må se helhetlig på alliert trening, øving og mottak.
Forsvaret av Norge er basert på bilateralt samarbeid og kollektivt forsvar i Nato, for å forsterke vår nasjonale forsvarsevne og utnyttelse av totalforsvaret. Allierte styrker som kommer til Norge vil komme med 100 prosent personell, 80 prosent materiell, men så godt som null prosent EBA. Norge må – og forventes å ha – funksjonell og tilrettelagt EBA for alliert mottak, god tid i forveien og til en kostnad som gjør det interessant å trene og øve i Norge.
Forsvarssektoren bør etablere et helhetlig konsept, for å større grad å samordne innsats for alliert trening og øving. Vi bør etablere løsninger tilpasset planer for mottak av allierte styrker. Vi må ivareta behovet både for fleksibel EBA og fast infrastruktur som må være klar i god tid før bruk. Vi bør samtidig søke å øke bruken av Nato finansiering.
Vi må intensivere arbeidet med klima, miljø og bærekraft.
Bærekraft er av avgjørende betydning for forsvarssektoren. Vi vil aldri bli en nullutslippsaktør, men vi kan fortsatt hente betydelige gevinster. Forsvarssektoren har begynt omstillingen, men takten må økes og resultatene må bli enda bedre.
Bærekraftige anskaffelser, gjenbruk og god verdibevaring av EBA er nøkkelområder for omleggingen til en mer sirkulær økonomi. Sektoren må ta et tydelig og mer offensivt ansvar for klima, miljø og bærekraft, og EBA-området må ta sin del av dette ansvaret.
Bærekraft må vurderes på lik linje med tid, kostnad og ytelse i konkurranser, og det må stilles konkrete og ambisiøse klima- og miljøkrav. Samtidig må vi i større grad benytte digitalisering og nye teknologiske løsninger som simulatorer, både for å etablere bedre innsikt og utvikle nye løsninger som reduserer utslipp og miljøskadelige effekter.
Vi må ha balanse mellom innsatsfaktorene.
Dette er det siste, men kanskje det aller viktigste innspillet. Skal forsvarssektoren realisere sitt samfunnsmål, krever det god og samordnet innsats fra alle som har ansvar for å produsere forsvarsevne. Det gjelder i investeringsprosjekter, i daglig drift og ikke minst i krise- og krigssituasjoner.
God planlegging og synkronisering av tiltak må starte tidlig, selv om konkret arbeid startes og gjennomføres på ulikt tidspunkt. Investeringsprosessen bør gjennomgås for å få helhetlige tidligfaseutredninger der alle innsatsfaktorene hensyntas og vurderes i samme fase, med tilsvarende detaljgrad tidlig i prosessen. EBA som innsatsfaktor bør etableres med større grad av fleksibilitet, for å øke evnen til å tilpasse seg endringer i Forsvarets virksomhet med kortere ledetider.
Forsvarsbygg skal ta sin del av ansvaret. Vi skal bygge forsvarsevne hver dag. Effekten blir likevel størst når vi har balanse mellom innsatsfaktorene, i fredstid, i krise og i forberedende faser, og i krig.
