Hva med å sette Norge først for en gangs skyld? 

Når utenriksministre undertegner samarbeidsavtaler, er det materielle innhold i avtalene normalt av utenrikspolitisk karakter. Avtaler knyttet til arbeidstakerrettigheter, like spilleregler i markedsadgang og utvinning av viktige mineraler for «det grønne skiftet», skulle man tro lå under andre ministresansvarsområder. 

Vi kan jo kanskje tro at Espen Barth Eide og Anthony Blinken skrev under fordi det passet slik; de var jo på samme møte i Washington DC den 30. september.

Vel – dette er selvsagt utenrikspolitikk, selv om avtalens tekst kan gi et annet inntrykk; det er faktisk storpolitikk på den globale scene.

Avtalen fremstilles av regjeringen som historisk. Om den går igjennom i Stortinget ser jeg for meg at den om noen år kan bli omtalt som en historisk tabbe. 

Norske myndigheter vil nok etterleve de prinsipper og konkrete handlinger som avtalen omhandler – de gjør det langt på vei allerede gjennom investeringer i Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) og i det omfattende arbeid som gjøres innen FN-systemet og bilaterale engasjementer – men hvordan har man tenkt å kontrollere at amerikanske myndigheter gjør det samme? 

Kan vi se for oss at Norge «straffer» USA om avtalens intensjoner ikke følges opp? Skulle vi nekte amerikanerne tilgang til de sjeldne mineralene, kanskje?

Særlig! – som mitt yngste barnebarn gjerne sier når hun får presentert noe hun ikke tror på.

USA vil, i likhet med andre industriland, søke å gjøre seg mest mulig uavhengig av autoritære regimer for tilgang til energi og kritisk viktige råvarer og mineraler.

Erfaringen med Russland, som fra høsten 2022 strupet gasstilførselen til land som støttet Ukraina, har satt spor, og frykten for at Kina kan gjøre noe tilsvarende med sitt tilnærmede monopol på viktige mineraler for bruk i avansert teknologiutvikling og industriproduksjon innenfor «det grønne skiftet», gjør seg naturlig gjeldende i USA som i andre land.

Nå kan Kinas posisjon utfordres. Det ble 6. juni i år gjort kjent gjennom Norges geologiske undersøkelse (NGU) at det er påvist store mengder av slike sjeldne jordartsmineraler i Nome kommune i Telemark. Det er den største påviste forekomsten i Europa. Det er funnet en skatt som av fagfolk som har regnet på verdiene omtales som «den nye oljen».

Realiteten bak den intensjonsavtalen som ble undertegnet 30. september bør være innlysende; USA er ute etter å sikre seg tilgang til de sjeldne mineralene i Norge. 

De ser for seg at en tiltagende konflikt med et ekspansivt, autoritært kinesisk regime kan føre til at tilgangen til slike mineraler derfra går tapt. Og når USA spør om noe, er det sjelden nei å få fra Norge. En bekjent av meg (tidligere statssekretær, han også, men i en arbeiderpartiregjering), kalte det «norsk husmannsånd» i en mailveksling vi hadde for kort tid siden. 

Treffende. Naivitet kan føyes til.

Nok en gang trekkes altså lille Norge inn i stormakters sikkerhetspolitiske sfærer og den konkurranse og rivalisering som finner sted mellom dem. Det er energi og mineraler som er i fokus. 

Norge bidrar allerede sterkt til å «redde» EU- og Nato- medlemsland, særlig Tyskland, med olje og gass for å kompensere for bortfall av russisk olje og gass, spesielt det siste. Norske strømpriser skjøt i været som følge av at vi koblet oss på markedsprisene i EU-land.

At det fortsatt leveres svære volum av russisk flytende naturgass (LNG) til europeiske land kan jo nærmest virke litt absurd, tatt i betraktning at EU har vedtatt flere sanksjonspakker mot Russland, som Norge følger, blant annet skulle ramme gassproduksjonen. En flåte av omdøpte, tidligere russiske LNG-skip har de siste par årene seilt fra produksjonsanlegg på Jamalhalvøya i Sibir, langs norskekysten og med anløp i norske havner (ifølge «High North News», som har fulgt denne trafikken nøye).

Tilbake til samarbeidsavtalen med USA.

Den meritterte økonomen J. K. Galbraith beskrev og dokumenterte fenomenet «The conventional wisdom», som er overførbart til mange profesjoner – også politikkområdet. Den alminnelige kunnskap som Gaibraith beskriver – «sånn er det – og det er det nemlig bred enighet om» – kan sitte så sterkt i etablerte miljøer at det fortrenger ny kunnskap og innsikt. 

Det kan sågar føre til stigmatisering av fagfolk og politikere som hevder noe annet – den nye kunnskap og innsikt.

Det går an å vinne frem overfor USA – andre stormakter i Nato og EU også – mer enn det våre myndigheter gjør. Vi har «leverage», som amerikanerne vil si, ikke minst med det vi leverer til dem av etterretningsinformasjon fra installasjoner på land og til sjøs i Nordområdet. 

Særlig stor interesse har USA av telemetriske data, som vi «støvsuger» i regionen, da de gir innsikt i de strategiske, kjernefysiske kapasiteter på russisk side.

I tillegg kommer den imponerende innsats norske spesialstyrker inkludert etterretningsenheter, har gjort og gjør i internasjonale operasjoner, som oftest under USAs ledelse. De er antagelig verdens beste, fordi de forener den ypperste profesjonalitet som soldater med høy moralsk standard, og er et forbilde for andre der de opererer.

Overfor EU og hele det europeiske kontinentet er Norge som viktig leverandør av energi i en posisjon som selvsagt kan utnyttes til å fremme norske, nasjonale interesser i større grad enn vi gjør. Og det samme kan sies om den enorme pengebingen vi har skapt i Oljefondet. 

Disse finansielle musklene kunne, i større grad enn det som gjøres, vært utnyttet i påvirkning av alt fra internasjonal finans-policy til å stille krav til investeringsobjekters ledelse om arbeideres rettigheter og klimahensyn.

Det er ikke behov for en avtale med USA for å gjøre dette – jeg hadde nær sagt tvert imot. USAs profil internasjonalt på disse områdene er ikke akkurat noe å skryte av.

Fra 20. januar neste år kan det sitte en person i Det hvite hus i Washington DC som ikke legger skjul på at han vil «Make America Great Again», som innebærer en knallhard handelspolitikk, med selektive tollsatser for å beskytte amerikanske arbeidsplasser, parallelt med skattestimulanser og rentepolitikk som kan hjelpe industrien. 

Klimaendringer som i økende grad herjer i amerikanske stater avholder ikke Donald Trump fra å ville fjerne restriksjoner på oljeproduksjon. Et mer isolasjonistisk USA vil klare seg bedre enn de fleste land med egne ressurser og et kjempestort hjemmemarked. 

Det amerikanerne mangler hjemme, kjøper de ute, selvsagt – og må betale det det koster. Trenger de det sårt, som de mineraler som Kina kunne tenkes å holde tilbake som «våpen» i en handelskrig med USA, betaler de gjerne en høy pris også. Markedskrefter er noe amerikanere forstår å forholde seg til.

Så, hvorfor i all verden skal vi gi USA en særskilt posisjon i adgang til de viktige mineraler som er kartlagt på (egentlig under) norsk jord, og på norsk havbunn?

I 2022 ble en gigantisk subsidieringspakke bevilget til «grønn omstilling» av industrien i USA (Inflation Reduction Act), som sugde til seg investeringer og kompetanse fra europeisk industri, også fra Norge. For Tyskland fikk det dramatiske virkninger. Og så skal vi svare med å krype tilbake med en gavepakke?

Det er som om det sitter i genene hos svært mange norske politikere, og hos byråkrater i statsapparatet og i de store næringsorganisasjonene, å se til USA før de ser til de muligheter som ligger nærmere – som i Norden. 

I Sverige er det også påvist store forekomster av de samme sjeldne mineraler som i Telemark, og Sverige er en industrinasjon av stort format. Det formelig roper vinn-vinn.

At det ligger store mengder av det radioaktive stoffet thorium innimellom de mineralene som navngis, blir det ikke snakket eller skrevet så mye om. Ordet «radioaktivt» skremmer jo mange. 

I virkeligheten er thorium ufarlig når stoffet håndteres riktig, og en fantastisk energikilde om det kan utvinnes og utvikles til bruk i såkalte saltsmeltereaktorer. Det kan gjøres forurensningsfritt og sikkert, og kan lages i små enheter som for eksempel til fremdriftsmaskineri for skip og energikilder for militære enheter og anlegg utenfor etablert energiinfrastruktur. Applikasjonene er legio (et uendelig høyt antall, red.anm).

Det er ikke økonomisk regningssvarende å utvinne thorium isolert – det må gjøres parallelt med utvinning av de sjeldne mineralene som ligger i jorden på samme sted.

Det kreves et konglomerat av kompetanse og store finansielle ressurser, og det har vi, sammen med våre nordiske naboer. For å komme raskt i gang med forberedelser av produksjon den dagen utvinningen starter, kan thorium kjøpes fra lagre i andre land, som for eksempel Frankrike – til markedspris (!).

Det er et eventyr vi står overfor. Klokt håndtert kan det nå skapes en ny bærebjelke i norsk økonomi, som kan sikre vår samfunnsform og velferdsstat for kommende generasjoner. 

Det kreves langsiktighet og strategisk tenkning og tilnærming, og til modig satsning «under streken» i statsbudsjettene fremover. Det andre kaller strategisk lånefinansiering, må vi gjøre ved uttak fra Oljefondet. Stortinget har nemlig bestemt at så lenge det er penger i fondet kan det ikke lånes fra andre kilder. 

Med de gode utsikter det er til enorm verdiskapning, og derved avkastning, vil en regjering ved slik bruk av Oljefondet tilfredsstille kravet til bevilgninger «under streken», og samtidig kunne hevde at det er den beste måte man kan sikre fremtidige generasjoners materielle trygghet på (generasjonsaspektet ligger til grunn for etablering og forvaltning av Statens pensjonsfond utland).

Den avtalen som ble undertegnet 30. september er en intensjonsavtale, og er av en så omfattende og alvorlig karakter at den må legges frem for Stortinget, i en eller annen form. Den omtales jo av statsråder som historisk. 

Så får vi se da, om Galbraiths «conventional wisdom» gjør seg gjeldende, med stortingsrepresentanter som står der som husmenn med lua i hånden. 

Tenk om mange nok kunne sette ned foten, og si: Nå er det på tide at vi setter Norge først! – og at vi gjør det sammen med naboer som vi deler samfunnsform og verdier med, og som vi kan stole på selv om regjeringer skifter.

Det statsbudsjett som ble lagt frem 7. oktober tar en større jafs av «generasjonsfondet» enn noen gang, og gir til det som går i gamle spor – likt og ulikt, uten prioritering – med unntak av forsvar og beredskap, hvor det har skjedd en brå oppvåkning, som krig gjerne forårsaker (pandemier også, når vi ser tilbake på hvor uforberedt helsevesenet vårt var da Covid 19 slo til i februar/mars 2020). 

Det vi burde sett, er omstillinger og langsiktige og strategiske satsninger, både over og under streken, innen forskning og i form av konkrete stimulanser, som er nødvendig for å gjøre samfunnet mer robust i møte med utfordringer som vi vet kommer – ja, som vi allerede ser flere av, rett i kvitøyet – og sørge for den teknologi, de applikasjoner og den kompetanse som kreves for å utnytte muligheter som byr seg, naturgitte og andre.