Det er på høy tid å se seg selv grundig i speilet

Har vi glemt at Forsvaret er en militær organisasjon? Det spørsmålet stilte Forsvarets sjefssersjant Rune Wenneberg og spesialrådgiver for kultur i Forsvarsstaben, Hanne Eggen Røislien, i en Aftenposten-kronikk 2. april. Mitt svar på spørsmålet er et rungende nei. Det er nettopp det faktum at Forsvaret er en militær organisasjon - statens ypperste maktmiddel - som gjør at reaksjonene på varslingssakene som er avdekket det siste året er så sterke.

Forsvaret nyter i utgangspunktet høy tillit, og alle dere som går med det norske flagget på skulderen har en helt særegen posisjon i samfunnet. Standardene og forventningene til dere er mye høyere enn for mange andre yrkesgrupper. Nettopp derfor blir reaksjonene mye sterkere når det begås kritikkverdige handlinger og disse ikke blir møtt med konsekvenser av betydning. Disse sakene har ikke bare avdekket uakseptabel adferd blant forsvarsansatte, men også en organisasjon som ikke har klart å håndtere problemene på en tilfredsstillende måte.

Samfunnet kjenner Forsvaret som en lukket, strengt hierarkisk organisasjon med en sterk kommandostruktur. Derfor fremstår det ekstra besynderlig når alvorlige, kritikkverdige hendelser som ville ført til strenge personalmessige reaksjoner annetsteds, får bagatellmessige konsekvenser i Forsvaret. Vi hadde alle forventet mer handlekraft, og at Forsvaret ville brukt flere verktøy fra sin juridiske verktøykasse.

Spesielt NRK, men også en rekke andre medier, har brakt ut i offentligheten en rekke alvorlige varslingssaker om trakassering og misbruk, hvor kvinner er blitt skviset ut, mens menn er blitt løftet oppover i systemet. Vi har sett eksempler på sexpress, overgrep, voldtekt, og andre stygge saker som omhandler maktmisbruk. Stadige eksempler på destruktiv ledelse, svak forvaltningspraksis og juridisk handlingsrom som ikke blir benyttet, mangelfull saksbehandling, håpløs varslerhåndtering, militær eksepsjonalisme, arroganse, manglende selvinnsikt og liten forståelse av egen maktposisjon er alle faktorer som får mange i det sivile samfunnet til å se rødt.

Reality-serien «Klar til strid» på NRK skaper debatt om kultur i Forsvaret. Men dette handler ikke bare om «ungdomskultur» – kulturutfordringene gjennomsyrer åpenbart alle nivåer i organisasjonen. Vi må se oss selv i speilet og gjøre endringer. Jeg er glad for at forsvarssjefen har satt i verk en rekke tiltak – takket være at media har tatt tak i sakene og at så mange varslere har stått frem med sine opplevelser. Tiden vil vise om tiltakene er tilstrekkelige. I tillegg trenger Forsvaret samtliges innsats for å få bukt med problemene.

Derfor er det er synd at alt for mange i Forsvaret legger opp til en dikotomi mellom «kritikere» og «støttespillere». For det er nemlig ingen motsetning mellom det å være kritiker og det å ønske Forsvaret vårt og alle de fantastiske menneskene som jobber der alt godt. Å få bukt med ukultur vil bedre både forsvarsviljen og -evnen. Det ville vært et uansvarlig svik å ikke kritisere at kolleger har begått grov urett mot andre kolleger, og at sjefer ikke har hatt respekt, ansvar og mot nok til å utøve nulltoleranse i praksis. Det er ikke vi kritikerne som er «den indre fienden».

Det er på høy tid at samtlige i Forsvaret ser seg selv i speilet og tenker grundig igjennom om en selv kan være en del av problemet. Vær heller en del av løsningen. Et fint sted å starte kan være å høylytt støtte og applaudere de som har vist respekt, ansvar og mot i praksis ved å varsle om urett, fremfor å sutre over såret profesjonsstolthet og surmule over at ikke media skriver mer om alt som er bra med Forsvaret.

Vær så god og sett i gang – på forsiden av vårt siste magasin finner du et speil.