Hva skjedde med respekt, ansvar og mot, gutta?

De siste årene har Forsvaret gjennomgått en stor omveltning, fra et veldig «manne-yrke», til et yrke hvor andelen kvinner og menn begynner å jevne seg ut. Det tidligere mannsdominerte yrket nærmer seg nå en helt ny hverdag, der kvinnene tar mye større plass enn tidligere.

«Gutta-stemningen» og «Krigerkulturen» er truet.

Jeg skriver dette først og fremst med bakgrunn i sakene fra mediene den siste tiden, om overgrep og trakassering i Forsvaret. «Mørketall om trakassering», «Forsvaret vet ikke hvordan de skal håndtere dette». Forsvarets forum publiserte både i bladet og på nett i desember 2018 artikler om kvinnene som «bryter tausheten». Jeg kjente jeg ble helt paff da jeg leste dem.

At jeg satt med dette inntrykket da jeg jobbet i Forsvaret, er det ingen tvil om. Men alt dette som nå kommer frem i mediene, gjør meg sjokkert og forbannet. Ikke på Forsvaret, men på de som tar seg disse frihetene. Hvem tror de at de er?

En annen ting jeg setter spørsmålstegn ved, er at store deler av andelen som trakasserer er ansatte, befal og offiserer. Er det ikke dere som skal stå foran vernepliktige soldater og lære dem om profesjonen Forsvaret, vise respekt for hverandre og videreformidle hva som er gode holdninger?

Hørt om bondevett?

Jeg kjenner jeg får en klump langt nede i magen i skrivende stund. Er ikke dette selekterte mennesker? Er ikke dere i Forsvaret av samme årsak som kvinnene? Har dere hørt om sunt og godt bondevett? Det er vel bare jeg som tenker litt gammeldags. En ting er sikkert og visst: Offiseren som opptrer slik på fritiden og jobb, høster null respekt fra denne sersjanten.

Hvorfor mener jeg noe om dette? Jo, jeg har selv en bakgrunn fra Forsvaret. Jeg har sett mye av dette selv. Jeg har hørt kollegaer snakke om hva de skal gjøre med jenter de treffer. Jeg har både sett og hørt om overtramp som ikke hører hjemme noen plass. Jeg har sett menn klenge seg over andre kvinnelige kollegaer, og sett frykten i øyne på vedkommende som helst ville vært en helt annen plass. Jeg har deltatt på julebord og avdelingsfester, der godt etablerte menn vil ha med et ungt «trofé» hjem for kvelden. Jeg er nå ute i permisjon og opplever alt fra utsiden, men likevel føler jeg at dette treffer meg, det gir meg en ripe i lakken som mann fra Forsvaret.

Hvem faen tror disse mannfolka at de er? Alt fra unge visekorporaler til eldre offiserer tror at de bare kan si og gjøre hva de vil overfor kvinnene, deres kollegaer. Det er enkelt, bare kjøpe en øl og ta et godt tak rundt henne.

«Hvis jeg følger etter henne lenge nok i kveld, så blir det «napp», og hun blir med meg hjem. Kanskje det hjelper å klaske henne på rumpa?»

«Jeg vet hun har type, men han er ikke med i kveld, og da er det jo fritt frem. Hun er nå å regne som singel.»

Hvorfor sier jeg det på denne måten? Jo, fordi det er slik det er. Jeg har sett det, jeg har hørt det fra venner, kollegaer og bekjente. Jeg er 25 år, og jeg har vokst opp med å dyrke visse verdier og holdninger. Du kan spøke og ha det gøy, men du skal respektere andre mennesker. For meg er det enkelt, det ligger i blodet. Er det virkelig så forbanna vanskelig?

Et NEI betyr et NEI.

På barneskolen lærer man om «Den gylne regel», i arbeidslivet lærer man om yrkesetikk. Hva betyr egentlig etikk for disse menneskene som gjør slike handlinger? Jeg lurer på hva de egentlig gjør i det moderne samfunnet med det kvinnesynet de har. Hadde det vært opp til meg, hadde de mistet jobben på flekken. Innlever utstyr, takk for nå, de har ingenting i Forsvaret å gjøre. Rykk tilbake til barneskolen, og lær grunnleggende verdier på nytt.

Hva skjedde med respekt, ansvar og mot, gutta? Dette sier jeg til deg som nylig har blitt tørr bak ørene, der du sitter i messen en fredagskveld. Ung ansatt, som nylig har vervet deg. Du er sjefen, ikke sant? Du ser på deg selv som en «Pikenes Jens», og hvis du vil ha hun «digge» fra nabotroppen i kveld, så skal du det. Hun har kjæreste, og viser deg et tydelig tegn på at hun ikke er interessert. Hun sier til deg i klartekst at du skal gå bort. Men hva gjør du? At hun har kjæreste er jo bare en utfordring for deg. Du tar en arm rundt henne, kanskje stryker litt på henne.

Hvordan tror du hun føler seg nå? Tror du virkelig at dette er komfortabelt for henne? Tror du hun vil dra tilbake i messen etter dette? Tror du hun har en hyggelig samtale med kjæresten sin etterpå der hun sier at hun er redd deg, og at hun føler seg krenket?

Jeg tror hun har det veldig kjipt. Kjæresten som ikke er der, føler seg nok relativt hjelpeløs. Dette er situasjonen du har skapt, ved å være tjukk i hodet.

Dette gjelder ikke bare de unge gutta.

Julebord er en slager. Det er alltid nyss om en hendelse etter et julebord. Eller hva, «eldre offiser med barn og kone?». Kone, barn og hus er sørpå, mens du avtjener din plikt i nord. Hvorfor skal ikke du få lov å slå deg litt løs på julebord? Jøss, se hvem det er som er servitører denne kvelden. Det er jo frivillige unge sersjanter fra en annen bataljon. Du drikker på deg den gamle sjarmen og selvtilliten, og du avgir kommentarer om utseende hennes. Du tar til deg motet og klyper henne litt i rumpa. Hvordan tror du hun tar dette? Hva tror du om maktforholdet her? I ditt hode er dette flørting, da tenker du at det vel er lov. La meg si deg en ting: Det er overhodet ikke greit, og du burde gå i deg selv og tenke over hvis noen gjorde dette mot dine barn!

Selv er jeg gift. Jeg er pendler. Min kone jobber også i Forsvaret.

Opplever hun krenkende tilfeller? Ja, helt klart. Min store problemstilling er: Hva skal jeg si og gjøre når hun ringer meg og forteller om dette? Når hun forteller meg at «jeg vil ikke i messen lenger», «det er alltid en hendelse». Ikke nok med at dette er messen i Forsvaret, men det er jo også den sosiale samleplassen i vårt nærmiljø. Vi er forsvarsfolk, vi samles der etter endt uke, tar en øl og har det fint sammen. Men når min kone drar dit uten meg, så er det tydeligvis et frikort for å «prøve seg» på henne. Hun har ring på fingeren, men jeg er ikke der. Hun er da helt klart singel, er hun ikke?

Vær litt mann!

Dette handler om samhold, vi skal alle være en del av et fellesskap. Vi skal være enheter, og mennesker sammen, mann som kvinne, og vi jobber alle mot det samme målet. Men holdningene til disse gutta – ja, jeg sier gutta, fordi jeg snakker ikke om mannfolk her, men gutter. Dere gutter, dere skaper inn- og utgruppekulturer i Forsvaret, i for eksempel messen. Det er «oss» som vil og tør dra i messen, være sosiale og ha det fint med venner og kollegaer. Og vi har «dem» som ikke tør eller vil dra i messen, i frykt for å bli trakassert eller krenket. Vær litt mann, ta deg sammen og tenk deg om før du foretar deg noe.

Hvordan kan du ha nerver til å stå foran de førstegangstjenestegjørende på mandag å snakke om respekt, ansvar og mot, når du ikke evner å etterleve det selv? Hvordan kan du som sjef irettesette´vernepliktige for upassende oppførsel og seksuell omgang på kaserner, når du selv ikke klarer å oppføre deg?

Hvorfor skal kvinnene behandles på denne måten, gutta? Jeg lurer på hvor har det blitt av den mannen som setter pris på damene, åpner dører og viser dem sin fulle og hele respekt. Vi snakker her om våre kolleger, kvinnene, som på lik linje med deg har valgt yrket som handler om å beskytte dette landet. Og de skal vises den samme verdigheten, og de skal kunne gå på jobben eller dra i messen uten å måtte føle seg trakassert.

Kvinnene i Forsvaret ønsker, på lik linje med oss gutta, å beskytte vårt land og de verdiene dette landet står for. De verdier vi alle i Forsvaret en gang stod for.

Gutter: Ta en titt i speilet. Deretter skal dere vise damene som er med på å beskytte dette landet, den respekten de fortjener. En mann som trakasserer, krenker og gjør overgrep mot kvinner, er ikke en mann. Skam dere!