Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å forbedre brukeropplevelsen og optimalisere vår nettside. Ved å bruke nettstedet godtar du vår bruk av denne informasjonen. Les mer om dette i vår personvernerklæring

 

 

forum_2537_meldtefraomovergrepkforum_2537_meldtefraomovergrepkhttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=10219Illustrasjonsfoto: Torgeir Haugaard. /forum-media/PubImages/20110920th_ 158.jpg

– Det nytter å si fra!

– Jeg meldte fra om overgrep. Forsvarets håndtering var et eksempel til etterfølgelse, skriver «kvinnelig menig».

Det siste året har det vært mange saker om seksuell trakassering og overgrep i Forsvaret i media, og Forsvaret har fått mye kritikk for hvordan de har håndtert disse. Forsvarets forum publiserte blant annet artikkelen «Bryter tausheten», hvor fire kvinner snakker ut om seksuell trakassering og overgrep de har opplevd i Forsvaret. Det står innledningsvis at kvinner lenge har tiet om seksuell trakassering og motarbeidelse. Fellesnevneren for de fire kvinnene er at de enten har latt være å varsle om hendelsene de forteller om eller er misfornøyde med måten forsvaret har håndtert saker de har varslet om. Etter å ha lest artikkelen er det lett å få inntrykk av at det ikke nytter å varsle om seksuell trakassering eller overgrep. Dette står i sterk kontrast til hva jeg selv opplevde da jeg tok valget om å melde ifra om overgrepet jeg nylig ble utsatt for. En håndtering som i alle ledd har vært et eksempel til etterfølgelse.

Fryktet håndteringen

Tidligere i år var jeg på velferdstur i regi av Forsvaret. Jeg ble voldtatt av en medsoldat i min egen tropp. Vi kom tilbake til leir sent på kvelden dagen etter og tidlig neste morgen skulle vi på perm.

Min første reaksjon var at jeg bare ville glemme det som hadde skjedd. Jeg var i sjokk og prøvde å fortrenge. Jeg ville late som det ikke hadde skjedd. Jeg ville at livet mitt skulle være normalt. Likevel tenkte jeg på det som hadde skjedd absolutt hele tiden. Jeg var i tvil om hva jeg skulle gjøre, og jeg ønsket ikke å varsle om det som hadde skjedd, først og fremst fordi jeg hadde lest mye negativt om hvordan Forsvaret håndterer saker som min.

Jeg var redd for at jeg ikke skulle bli trodd og redd for at det skulle oppstå masse rykter som jeg ikke hadde kontroll over.

Jeg var redd for at jeg ikke skulle bli trodd og redd for at det skulle oppstå masse rykter som jeg ikke hadde kontroll over

Jeg var bekymret for at alt skulle eksplodere, at jeg mistet kontrollen og at ledelsen ikke ville klare å stoppe rykter, sladder og spekulasjoner. Jeg sa derfor heller ingen ting til mine foreldre da jeg kom hjem og prøvde å overbevise meg selv om at dette bare hadde vært en vond drøm. Hemmeligheten ble for tung for meg å bære på alene, og etter noen dager snakket jeg med kjæresten min om hva som hadde skjedd og etter hvert mine nærmeste venninner. Siste kvelden før jeg skulle tilbake til leir, sa jeg også fra til moren min. Vi reiste til morfar som har vært yrkesmilitær for å be om råd. Han var tydelig på at det beste for meg – i hvert fall på sikt – var å varsle. Jeg skjønte at jeg ikke hadde noe valg. For å gjøre det lettere for meg når jeg skulle varsle, skrev vi et kort brev med beskrivelse av hva som hadde skjedd og forutsetninger for at jeg kunne fullføre førstegangstjenesten.

Lokale sjefer tok ansvar

Dagen etter dro jeg til leiren, og jeg var veldig redd. Jeg gruet meg for å varsle. Samtidig visste jeg at jeg ikke kunne fortsette å bo på samme rom og at jeg ikke hadde noe valg. Jeg var veldig bekymret for om og hvordan ledelsen ville eller kunne løse dette. Jeg var livredd for hva som skulle skje og hvordan jeg ville bli møtt. Jeg ba om et møte med daghavende befal. Jeg ga ham brevet mitt som han leste. Han tilkalte etter hvert min kvinnelige troppssjef og deretter kompanisjefen. Jeg fikk bo på alenerom de første nettene og for å unngå at rykter eller spekulasjoner skulle oppstå, forklarte de at jeg var syk. For ikke å vekke mistanke, sørget troppssjefen min også for at jeg fikk hentet klærne mine fra rommet når ingen andre var til stede. Dagen etter kom både troppssjef og kompanisjef på rommet mitt og fortalte at de hadde hatt møte med bataljonssjef og at han var informert. På grunn av sakens alvor ville også brigadesjefen og forsvarssjefen bli orientert. De ville likevel ha min bekreftelse på at det var greit for meg og fortalte ingen om saken uten mitt samtykke. Vi snakket så om bytte av tropp, fordi jeg var i samme tropp som personen som voldtok meg. Jeg ønsket å bytte og ble flyttet over til samme tropp som kjæresten min, etter anbefaling fra kompanisjefen. De hadde ordnet tid for samtale med presten og det var godt å få snakket ut med en som har taushetsplikt og som ikke kunne fortelle noe videre. Resten av dagen gikk med til å ordne andre praktiske ting.

Til politiet

Jeg ble kjørt til politistasjonen dagen etter hvor jeg ga min forklaring og anmeldte voldtekten. Det varte lenge, og det var vondt å skulle snakke gjennom alle detaljene fra kvelden. Spørsmålene var detaljerte og eksplisitte. Jeg forstår selvfølgelig at det er nødvendig for etterforskningen, men det var likevel en påkjenning. Da jeg kom tilbake fortalte min gamle troppssjef at ny tropp var informert om at jeg skulle overføres og at enkelte hadde vært negative til dette fordi jeg var kjæreste med en i troppen. Jeg forsto hvorfor enkelte følte det slik, men jeg ble likevel lei meg. Det var en tilleggsbelastning å ikke føle meg velkommen eller ønsket. Jeg hadde heller ikke mulighet til å gi den egentlige grunnen til troppsbytte fordi jeg hadde fått klar instruks fra politiet om ikke å snakke med noen før den mistenkte hadde avgitt sin forklaring.

Jeg dro tilbake til politistasjonen dagen etter og skulle lese gjennom og signere på min forklaring. Samtidig som jeg var der fikk jeg vite at han som voldtok meg var på vei inn til avhør. De ordnet det slik at vi ikke møtte på hverandre i gangen.

Jeg ble lettet for å høre dette fordi jeg nå kunne fortelle mine aller nærmeste venninner hva som egentlig hadde skjedd. Da jeg kom tilbake til leir hadde jeg et møte med kompanisjef og troppssjef. De fortalte at de skulle ha et møte med min gamle og nye tropp for å stanse misnøye, spekulasjoner og ryktespredning. Noen hadde oppdaget meg på snapmap dagen før og visste at jeg hadde vært på politistasjonen. Kompanisjefen fortalte meg hva han hadde tenkt til å si og spurte om jeg var komfortabel med dette.

Troppen ble informert

I møtet med ny og gammel tropp informerte kompanisjefen kort om at det var en sak pågående mellom meg og mistenkte og at det ikke under noen omstendighet skulle versere rykter eller spekulasjoner på hva som har skjedd. Ingen fikk lov til å spørre meg eller den andre personen om hva som hadde skjedd og hvis så skjedde, ville han kalle inn hver eneste en til en samtale under fire øyne. Han var også tydelig på alle skulle behandle meg og den andre med respekt og at min nye tropp skulle ta meg godt imot. Etter møtet, opplevde jeg en øyeblikkelig endring fra min nye tropp. De tok meg godt imot og stilte ingen spørsmål. Jeg fikk senere vite at den mistenkte selv hadde valgt å reise hjem på ubestemt tid.

I løpet av helgen flyttet jeg inn på nytt rom med den nye troppen. De var veldig åpne og hyggelige, og min første uke sammen med dem gikk veldig bra. De var inkluderende og lærte meg nye ting. Likevel fikk jeg altfor lite søvn. Jeg hadde mareritt hver natt om hendelsen og etter hvert begynte jeg å drømme at det samme skjedde, på forskjellige steder i leir. Jeg var sliten og hadde ikke mye å gi på dagtid. Til slutt kjente jeg at jeg trengte en pause. Jeg snakket med mitt befal og uten videre diskusjon fikk jeg umiddelbart permisjon for å kunne samle krefter hjemme hos familien.

Møtt med respekt

Måten Forsvaret har håndtert min sak kunne slik jeg ser det ikke vært bedre. Det som skjedde, har skjedd og ingen kan få det ugjort. At dette skjedde i tjeneste på en tur i regi av Forsvaret, kan på ingen måte tilskrives Forsvaret eller en ukultur i Forsvaret. De er de samme gutta som avtjener førstegangstjeneste som de vi gikk på skole med. Også utenfor Forsvaret skjer det overgrep og trakassering, og Forsvaret kunne i min situasjon ikke gjort noe for å beskytte meg.

Måten Forsvaret har håndtert min sak kunne slik jeg ser det ikke vært bedre

Når det likevel skjedde, har alle ledd i ledelsen opptrådt forbilledlig. Jeg har blitt møtt med respekt, profesjonalitet, forståelse og medmenneskelighet. Jeg har hele tiden blitt involvert i beslutninger, og de har ikke foretatt noe uten mitt forutgående samtykke. Jeg har fått praktisk hjelp, veiledning og støtte til transport, avtaler med prest og psykolog. Sist men ikke minst, jeg har fremdeles fått lov og mulighet til å være soldat og fått de samme kravene som alle andre. Jeg har fått lov til å yte ut fra egne rammer og har ikke blitt behandlet som et offer. Antakelig hadde det vært enklere for Forsvaret om jeg dimmet, men ingen har på noe tidspunkt foreslått det. Det har gjort det enklere for meg å gå tilbake i tjeneste, som også var det jeg ønsket.

Da jeg tok den vanskelige samtalen om hva som hadde skjedd, ble jeg møtt med full tillit og stor forståelse. Ingen stilte ubehagelige spørsmål eller ga uttrykk for tvil. Det som likevel imponerer meg mest er hvordan Forsvaret har klart å balansere. De har klart å ta vare på oss begge og evnet å opptre upartisk. De har flere ganger gitt uttrykk for at det er viktig at begge får den støtten de trenger. At denne situasjonen har blitt håndtert så godt, gjør det lettere for meg å bearbeide følelser på egen hånd. Jeg legger ikke skjul på at det har vært og fremdeles er tøft, og jeg har tunge dager og netter, men jeg er helt sikker på at mye takket være Forsvarets sakshåndtering, så vil sen-effektene bli mindre.

– Meld fra!

Kanskje jeg har vært ekstraordinært heldig med det miljøet jeg har hatt rundt meg, men utfra det jeg hører fra andre leirer så tror jeg ikke det. I Forsvarets forums artikkel og andre presseoppslag har forsvaret fått kritikk for manglende varslingsrutiner og mangelfull håndtering av varslingssaker. I vår bataljon har vi hatt flere møter om varslingskanaler, håndtering og om seksuell trakassering og overgrep etter at artikkelen ble utgitt. Befalet har vært helt tydelige på grenser og at alle former for trakassering og overgrep er uakseptabelt. Samlet har vi fått en tydelig oppfordring til å melde fra om noe skulle skje. 

Befalet har vært helt tydelige på grenser og at alle former for trakassering og overgrep er uakseptabelt

Jeg ønsker å bruke min vonde opplevelse til å formidle at det er viktig og riktig å si ifra. Seksuell trakassering og overgrep vil alltid være vondt, men blant annet på grunn av Forsvaret som støttespiller, sitter jeg igjen med en ro på at det kommer til å gå bra med meg på sikt. Helt ærlig tror jeg det hadde vært vanskeligere for meg om dette hadde skjedd i det sivile, uten det støtteapparatet jeg har hatt rundt meg når det var som aller verst.

Jeg håper med dette på et mer nyansert mediebilde slik at flere som har opplevd eller opplever overgrep får tillit til at det er trygt å si ifra. Det nytter nemlig!

***

Publisert 6. september 2019 10:14.. Sist oppdatert 6. september 2019 14:03.

 

 

forum_2537_meldtefraomovergrepkforum_1734_jegerjenteogstortriv/jeg-er-jente-og-stortrives-i-forsvaret/forum-media/PubImages/Mittforsvar-Nett-4.jpgJeg er jente og stortrives i ForsvaretSkal du i Forsvaret? Ja, da må du akseptere «guttastemning», skriver Oda Løvseth. forum_2537_meldtefraomovergrepkhttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=6202
forum_2537_meldtefraomovergrepkforum_1737_–jegharaldriblitther/–-jeg-har-aldri-blitt-herset-med-som-kvinne/forum-media/PubImages/Kvinner%20i%20Forsvaret.jpg– Jeg har aldri blitt herset med fordi jeg er kvinneDebatten rundt mobbing og seksuell trakassering i Forsvaret har vært ensidig og har gitt et bilde av en ukultur. Det bildet er feil, skriver visekorporal Hanne Konstad.forum_2537_meldtefraomovergrepkhttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=6203
forum_2537_meldtefraomovergrepkforum_1322_kvinnerfortelleromse/kvinner-forteller-om-seksuell-trakassering-i-det-norske-forsvaret/forum-media/PubImages/Mittforsvar-Nett-13.jpgKvinner forteller om trakasseringLenge har de tiet om seksuell trakassering og motarbeidelse. Nå snakker kvinnene ut.forum_2537_meldtefraomovergrepkhttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=6204