Svekket sikkerhetskultur

I kjølvannet av det som er kjent som Sandberg-saken har det kommet opp flere interessante problemstillinger. En av disse er feiringen av den iranske nasjonaldagen i lokaler som Forsvarsdepartementet disponerer ved Akershus festning.

Som så mange andre sider ved denne saken er også dette aspektet verdt en diskusjon, men diskusjonen er best foretatt på en sivilisert og nøktern måte. 

Den aller største skaden som er gjort er det man kommuniserer ved å ikke følge retningslinjer, og når man velger å leie ut lokaler til aktører som av andre statlige etater er definert som en trussel mot rikets sikkerhet.

Sandberg hadde i forkant stiftet kjennskap med Iran ved å delta på feiring av persisk nyttår og av den iranske nasjonaldagen.

Den iranske nasjonaldagen er en feiring av den islamske revolusjonen i Iran. Da Khomeini seiret over sjahen. Dagen kalles for 22. Bahman. Tallene er datoen, etterfulgt av navnet på den 11. måneden i den persiske kalenderen.

Istedenfor fargerike ballonger som farer til himmels brennes amerikanske, britiske og israelske flagg.

Om noen skulle fare med den misforståelse å tro at 22. Bahman er en litt større utgave av 17. mai hvor rødt, hvitt og blått er erstatt med grønt, hvitt og rødt, må jeg skuffe dere.

På denne dagen er det ikke mye å se til ballonger. Pølser og is til man får magesjau er også en mangelvare. Munter korpsmusikk etterfulgt av glade barn med flagg i hendene, er heller ikke å se.

Barnetog erstattes av militærparader og oppvisninger. Pølse i brød er erstattet av missilene i militærparaden. Istedenfor fargerike ballonger som farer til himmels, brennes amerikanske, britiske og israelske flagg. Korpsmusikken er erstatt av revolusjonshymner, og en av disse har følgende refreng: «22. Bahman, 22. Bahman vår frihetsdag, fiendes nederlag.» Fiendene er som nevnt USA, Storbritannia og Israel. Som seg hør og bør i et demokratisk-diktatur må man ha med seg litt «1984-stemning» når man synger dette refrenget.

Festnings-feiring. Dette er altså den iranske nasjonaldagen som ble feiret ved en av det kongelige norske Forsvarsdepartements lokaler på Akershus festning.

Det er i og for seg grunneiers rett til å bestemme hvem den ønsker å leie ut til, og det er en fornuftig tilnærming godt tilpasset et liberalt demokrati. Utfordringen oppstår når grunneier, i dette tilfelle det kongelige norske Forsvarsdepartement, leier ut til representantene fra en stat som i flere trusselvurderinger i de senere år har blitt ansett som en like alvorlig trussel som Russland og Kina.

Det er lite sannsynlig at iranere skulle ha installert massevis av overvåkningsutstyr i lokalene de leide. Dersom de hadde valgt å gjøre noe slikt ville det mest sannsynlig raskt blitt oppdaget. Iran har i og for seg heller ikke så store interesser tilknyttet aktivitetene som finner sted ved festningen. 

Det er lite sannsynlig at iranere skulle ha installert massevis av overvåkningsutstyr i lokalene de leide.

Man må også legge til grunn at det er foretatt grunnleggende vurderinger av sikkerheten, og at resultatet av disse vurderingene resulterte i utleie til den islamske republikken Irans ambassade.

Det mest spennende i denne saken er ikke utleie av lokalene til den iranske ambassaden isolert sett. Det som derimot er av stor interesse er å se på helheten i denne saken. Altså Sandbergs Iran-reise, tjenestemobilen som ble med på turen, manglende varsling til Statsministerens kontor og til slutt utleie av lokaler til feiring av den iranske nasjonaldagen.

Svekket «kultur». Alle disse sakene og forholdene kan ses i sammenheng med en og samme ting, nemlig det som omtales som sikkerhetskultur. 

Når man skal bygge en troverdig og god sikkerhetskultur er tonen fra toppen avgjørende. Ledelsen skal alltid være de som går foran med et godt eksempel. De skal ikke bare fronte regler og rutiner, men de skal også praktisere disse. «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør» er en lite klok tilnærming. Ved tvil vil som oftest de som er lavere i systemet se til ledelsen for å få bekreftelse på hva som gangbar mynt.

Vi kommer nok ikke nærmere toppen av norsk offentlighet enn ministere og departement. Dermed er det ekstremt uheldig for utvikling og vedlikehold av sikkerhetskultur at norske beslutningstakere på toppen av hierarkiet velger å sette seg selv over godt funderte regler og rutiner.

Når man skal bygge en troverdig og god sikkerhetskultur er tonen fra toppen avgjørende.

Det samme kan man si om Forsvarsdepartements utleie av lokaler til den iranske ambassaden, altså representantene for en stat som sikkerhetstjenestene anser som en trussel mot rikets sikkerhet.

Ubevisst bidrar denne handlingen til en dobbeltkommunikasjon, i neste ledd kan en slik tilnærming bidra til å svekke troverdigheten av de vurderinger som er gjennomført av sikkerhetstjenestene. Dermed kan man stå igjen med en følelse av at det kanskje ikke er så farlig om man ser bort ifra de tidskrevende analysene som er gjennomført av profesjonelle etterretningsfolk.

Dårlig tilstand. Det aller største offeret i Sandberg-saken er ikke tap av statshemmeligheter, gradert informasjon og personlige bilder. Det er sikkerhetskulturen, en kultur som ser ut til å være i betydelig dårligere tilstand enn det jeg trodde.

Det positive er at disse hendelsene nå er oppdaget. Det kan føre til at det blir iverksatt tiltak for å forbedre tilstanden. Vi får håpe at færre minister-mobiler får lufteturer til fjerne himmelstrøk, og at vi unngår fremtidig dobbeltkommunikasjon. Selv om jeg har mine tvil all den tid mennesker er involvert, så slutter jeg ikke å håpe