Portrett:

Lukket avdeling

Spesialstyrkesjef Torgeir Gråtrud (55) mener åpenhet generelt er et gode. Også for Forsvarets mest lukkede avdelinger.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over seks år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Vi er på Gråtrud-familiens fristed, foran oss åpner Drøbaksundet seg opp i alle retninger.

– Dette var kona mi sitt prosjekt. Hun planla hytta og fikk satt i gang byggingen da jeg var på en av mine turer til Afghanistan.

På grunn av sin strategiske plassering der Oslofjorden er på det smaleste, var dette en gang et viktig sted på Hurum. Det gikk fergetrafikk over fjorden til Drøbak, der Oscarsborg festning ligger, derfra bevoktet det norske forsvaret hele området. Den tyske krysseren Blücher ble senket nettopp i dette sundet 9. april 1940 i det tyske overfallet på Norge. Forsinkelsen av invasjonen ga det norske kongehuset, regjering og storting tid til å evakuere.


Torgeir Gråtrud liker å trekke linjer tilbake til andre verdenskrig. Kompani Linge, Shetlands-gjengen. Gunnar Sønsteby og de andre heltene fra krigen la et grunnlag.

– Metodene og tankegangen kan sammenlignes med det vi gjør i dagens operasjoner, fastslår han.

Moderne spesialstyrker skal også alltid være i forkant, legge grunnlaget for dem som kommer etter. Om mulig slå ut en motstander raskt og effektivt slik at det ikke er behov for større militære styrker. Den enkeltes innbitte vilje til å løse oppdrag, uavhengig av forutsetninger. Spesialsoldater kaller dette jegerånden.

Feltuniformsjakken er for anledningen byttet ut med fleece. Vi sitter i grillhytta, som han fikk i 45-årsgave av kona Hanne og de tre voksne sønnene. Ett rom, som akkurat har plass til bålpanne i midten og sitteplasser i en sirkel rundt. Far sjøl liker å slenge en blodig biff på grillen når han er her, eller aller helst fersk fisk, gjerne egen fangst. Nå legger han på kubber og fyrer opp til ære for oss, undertegnede og Gråtruds nærmeste rådgiver. Det knitrer og spraker i flammene som vi sitter tett inntil. Oransje og rødt blir til gult og hvitt i midten, der ilden er varmest.

Den enkeltes innbitte vilje til å løse oppdrag, uavhengig av forutsetninger. Spesialsoldater kaller dette jegerånden.

Gråtrud gløder for jobben sin. Som spesialsoldat må man brenne intenst, men ikke så altoppslukende at man brenner seg ut. «Et kontrollert adrenalinsug» – noen beskriver militære kamper slik. Spesialstyrkesjefen medgir at han kan bli rastløs. Men ifølge dem som kjenner ham, er han samtidig god på å skifte takt, å gå inn i hjemmesfæren uten å dra med seg jobbproblematikk. Han har til og med lært kona å bli flinkere til å koble av fra sin sivile jobb.
– Jeg har prøvd å være bevisst på å følge opp sønnene mine i oppveksten, blant annet som fotballtrener og på turer ut i naturen. For å ha denne typen jobb er det viktig å ha en sivil identitet og et liv utenfor Forsvaret. Være tilstede, også mentalt, for familie og venner. Man fungerer dårlig i Afghanistan hvis privatlivet skranter.


Åpen er et ord som går igjen for å beskrive Torgeir Gråtrud. Det kan synes som et paradoks, for tradisjonelt sett har spesialstyrkene hatt ord på seg for å være svært lukket. Ja, det kan sies å være en ryggmargsrefleks hos offiserer, i hvert fall hos dem som har opplevd den kalde krigen, å holde tett. Både Marinejegerkommandoen (MJK) og Forsvarets spesialkommando (FSK) var svært myteomspunnet og nærmest ukjent for den jevne nordmann. Men i en tid der det er kamp om ressursene, så Gråtrud verdien av å åpne opp da han ble sjef i 2004. Helt åpent vil det jo riktig nok aldri bli. Operasjonssikkerheten står høyt. Men prisen for at virksomheten blir for lukket, er manglende kunnskap om det de bidrar med, hos befolkningen og beslutningstakere.

– For å få oppslutning er det jo viktig med en viss kjennskap til det vi driver med. Dessuten trenger den enkelte soldat å få anerkjennelse for innsatsen sin. Det er viktig at noen står frem og forteller historien sin.


En enorm frihetsfølelse. Intenst. Vanedannende. Fallskjermhopping beskrives gjerne sånn. Noen vil mene at å hoppe ut fra et fly, flere tusen meter over bakken, strider mot menneskets naturlige ønske om å leve. Å suse mot bakken i 200 kilometer i timen, i et 60 sekunders fritt fall, er uansett ekstremt. Torgeir Gråtrud likte det intense suget i magen fra første stund. Følelsen av å kunne svømme i løse lufta. Den milevide utsikten over vakker natur, som man nesten ikke kan få på noen annen måte. Han var solgt.

– Etter rundt 3000 hopp sluttet jeg å telle. 

– For å få oppslutning er det jo viktig med en viss kjennskap til det vi driver med. 

Gråtrud var så god at han med laget sitt vant et sivilt norgesmesterskap. Og ble
nordisk mester i militær sammenheng.
– Det var stas å slå finnene, de var veldig gode. 

Fallskjermhopping er en viktig del av spesiasoldatenes hverdag. Gråtrud fant ut at han likte alle deler av jobben.
– Det var ikke sånn at jeg i oppveksten drømte om å bli spesialsoldat. Jeg hadde vært noen år i Forsvaret før den tanken kom.

Utenlandstjenesten startet med FN i Libanon. Senere til Balkan og Afghanistan som spesialsoldat. Samt en rekke andre land, det vil si der Forsvaret har vært de siste 30 årene. Han hadde en rekke stillinger i FSK før han tok over som sjef. Fra 2009 har han sittet i øverste ledelse for spesialoperasjonene, bare avbrutt av Nato-tjeneste i Nederland og vel et år i Etterretningstjenesten.


Små skyer av røyk fyller hytta, trenger seg inn i nesene våre. Gråtrud fyller på med ved, forhindrer flammene i å dø ut. Gnistene spruter og spretter mot oss, men slukner før de får ta tak. 

Han forteller om et av de mest dramatiske øyeblikkene i familiens liv. Det er en januarmorgen i 2012. De blir oppringt fra Forsvaret, han og kona. For en gangs skyld er han hjemme i huset på Jessheim. De har ingen spesielle planer denne helgen, bare å slappe av. Hanne griper telefonen først og gir den til mannen sin. Han tenker med én gang at nå er det alvor, ingen ringer fra dette nummeret tidlig en lørdag med gode nyheter. Offiseren i andre enden har ennå ikke så mange detaljer å fortelle, men dette er klart: Et pansret kjøretøy med fire norske soldater har kjørt på en veibombe. Sønnen deres, Anders, satt bak rattet i den fremste Dingoen. Et 13 tonns kjøretøy spesialbygd for å motstå veibomber. I tre–fire timer må de streve med uvissheten.
– Da reagerte jeg som far. All verdens militær trening kan ikke beskytte deg mot følelsene du må takle i en sånn situasjon.

Militær bakgrunn kan være både en forbannelse og en velsignelse. Torgeir Gråtrud kjenner så alt for godt til hvordan åstedet for en bilbombe ser ut, de dårlige oddsene for å komme fra noe slikt med liv og helse i behold. Samtidig vet han hvor han skal ringe for å få mer informasjon. 
– Jeg fikk vite at et medevac-helikopter var på vei til sykehuset i Mazar-e Sharif.

Men fortsatt vet ingen i Norge hvilken tilstand de fire soldatene er i. Etter en del timer får de vite at ingen er alvorlig skadet.
Bilen Anders satt i, var del av en kolonne på tre pansrede biler, to Dingoer og en Iveco, med i alt 11 norske soldater. De hadde akkurat avlevert masse utstyr til en jenteskole i en landsby rundt sju mil nord for Meymaneh. Soldatene var del av mentoreringsbidraget bestående av norske soldater og politifolk som trente opp den lokale, afghanske politistyrken.

Han er takknemlig for at sønnen overlevde uten varige mén. Fem ganger tidligere har han opplevd å miste noen, som sjef eller kollega.
– Det er sjølsagt det verste med jobben. Ikke minst å måtte være forberedt på at det trolig vil skje igjen.

Samme år, 8. mai 2012, blir Torgeir Gråtrud tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren «for på fremragende måte å ha utvist personlig tapperhet og ledelse under kamp i internasjonale operasjoner i Afghanistan i 2005 og 2007.» Han ble med det den første mottakeren for denne medaljen etter andre verdenskrig.
– En stor ære. Men, som jeg pleier å si, det er alltid mange mennesker bak den som får medalje, som også fortjener heder.
To år senere blir sønnen Anders dekorert, han får Forsvarets medalje for sårede i strid.


En god spesialsoldat er både individualist og lagspiller, mener Gråtrud. Lagspiller fordi i jobben går gruppens behov og felles mål foran. Man er avhengig av hverandre for å løse oppdraget, må kommunisere friksjonsfritt og stole blindt på at hver og én gjør sin del. Samtidig oppfordres operatørene i FSK og MJK – kanskje mer enn noen andre i Forsvaret – til å tenke kreativt rundt oppgaveløsning. Den tenkningen skal igjen komme gruppen til gode 

En god spesialsoldat er både individualist og lagspiller

Det hveser og freser i bålet foran oss. Ildtunger vokser seg store og truer nesten med å ta tak i jakkeermene. Kaster lange skygger på panelveggene.

Sjefen for spesialstyrkene er fortsatt fersk i stillingen, han tiltrådte i september. Han vil være en hands on-leder.
– Til nå har jeg prioritert å dra ut til avdelingene og har allerede vært et par ganger hos både MJK og FSK. Og en tur i Afghanistan. Det er viktig at jeg kommer med et budskap til personellet. At jeg setter meg inn i hvordan spesialstyrkene fungerer i dag. De som kjenner Gråtrud sier at han er genuint interessert i menneskene rundt seg. At alle skal få sagt sitt før beslutninger tas. Han går ofte aller først til de på lavest nivå. Lytter. Lodder stemningen i gruppen.

Det er ikke vanskelig å skjønne soldater som sier det er en sterk opplevelse å komme seg velberget ut av en trefning med fienden. Men det er ikke å ta liv Gråtrud fremhever av sterke minner fra en lang tjeneste.
– Å være med på å redde en 15 år gammel, fattig jente fra å dø i setefødsel. Slike situa- sjoner kan gjøre meg skikkelig glad. Det er meningsfylt.

Han var sammen med avdelingen sin i Afghanistan, på grensen til Pakistan, da de plutselig havnet oppi den dramatiske setefødselen, barnet kom ut feil vei.
– Hadde vi ikke vært der, ville trolig både mor og barn dødd. Det var ikke gitt at ektemannen, han var i 40-årene, skulle overlate henne til oss – noen fremmede menn, som i afghanske øyne er «urene». Men han tok en klok avgjørelse da han lot vår medic hjelpe.

Torgeir Gråtrud er opprinnelig odelsgutt og vokste opp på en gård i Hurdal. Forsvaret
har lange tradisjoner for å rekruttere fra Distrikts-Norge. Kanskje fordi gårdsgutter – og etter hvert -jenter – er vant til å ta i et tak. Fysisk kroppsarbeid bygger muskler på naturlig vis. Kanskje er den jordnære oppveksten, som han selv kaller det, en fordel hvis man skal bli en god soldat.

– Å være med på å redde en 15 år gammel, fattig jente fra å dø i setefødsel. Slike situasjoner kan gjøre meg skikkelig glad. Det er meningsfylt.

Elva som rant forbi gården, er et godt barndomsminne. Den virket som en magnet på en eventyrlysten smårolling.
– Fra jeg var tre-fire år gammel begynte jeg å gå ned til elva, uten lov i starten. Gleden ved å fiske ble vekket.

Fortsatt er fisking en stor lidenskap. Han har til og med vært på fisketur i Afghanistan – med andre militære som holdt vakt. Da fikk han røye og et par-tre karper.
– Det beste er å ta med seg telt og fiskestang til fjells, prøve å få røye på kroken. Da slapper jeg helt av og sorterer tankene.

«Å være i kontakt med følelsene sine», er ikke et begrep man først og fremst assosierer med spesialsoldater. Men nettopp de blir innstendig oppfordret til å forstå hvordan de er skrudd sammen, kjenne sine styrker og svakheter. Ikke minst regulere følelser og reaksjoner så godt det er mulig ut fra situasjonen. Er man ikke på et godt sted mentalt, kan det øke faren i en skarp situasjon – i verste fall bli fatalt, både for en sjøl og laget. Man kan trene seg opp til et nivå der man takler å gå ganske uberørt inn og ut av kamphandlinger. Hvis ikke spesialsoldater greier det, holder de ikke lenge i jobben. Det vil si, helt uberørt blir de aldri – de er tross alt mennesker, ikke maskiner.

Er man ikke på et godt sted mentalt, kan det øke faren i en skarp situasjon – i verste fall bli fatalt, både for en sjøl og laget. 

Gråtrud mener man ikke kan venne hjernen helt til krig.
– Nei, vi øver så langt det er mulig på scenarioer, gapet mellom øvelser og virkelighet skal være minst mulig. Men hundre prosent forberedt på ekte stridssituasjoner blir man aldri. 

Spesialstyrkesjef Torgeir Gråtrud (55) mener åpenhet generelt er et gode. Også for Forsvarets mest lukkede avdelinger.
– Han er genuint opptatt av mennesker, sier de som kjenner Torgeir Gråtrud.
Inn for presisjonslanding på Trandum.
Sammen med barna på isfiske på fjellet på 90-tallet.
Sammen med fallskjermjegernes maskot.
– Jeg har prøvd å være bevisst på å følge opp sønnene mine, blant annet på turer ut i naturen.
Noen vil mene at å hoppe ut fra et fly, flere tusen meter over bakken, strider mot menneskets naturlige ønske om å leve.
Grillhytta fikk han i 45-årsgave av kona og de tre sønnene.
Spesialstyrkesjefen mener man ikke kan venne hjernen helt til krig.
Powered by Labrador CMS