Denne artikkelen er over fem år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
17 toppsjefer stirrer taust ut i rommet.
Autoriteter. Alle menn, i stive skjortekrager. De
eldste ser mest alvorstyngede ut, mens sjefene
av nyere dato drister seg til et lite smil.
Annonse
Foran
denne flokken sitter Tonje Skinnarland i et
hjørne av kontoret sitt på Rygge. Ansiktene i
glass og ramme på veggen er alle de tidligere
sjefene for Luftforsvaret. Hun skiller seg ut på flere måter fra mennene
hun har i ryggen.
For det første har hun feltuniform på seg i dag. Det mest opplagte er at hun
er kvinne. Men det er noe mer.
For første gang i historien har det norske Luftforsvaret en sjef
som ikke er pilot.
– Det var jo bare et tidsspørsmål før første barriere ble brutt – før eller siden måtte en kvinne få
sjefsjobben.
– Den andre barrieren er dypt kulturell, at
luftforsvarsjefen skal være pilot. Jeg var veldig
spent på reaksjonene da jeg søkte. Men jeg har
bare fått gode tilbakemeldinger. Tiden var nok
moden.
I Luftforsvaret har flygerne alltid, spesielt
kampflypilotene, vært øverst i hierarkiet.
Skinnarland mener avgjørelsen om å utnevne
henne til sjef sender viktige signaler ut i hele
Forsvaret.
– Da viser man at rekruttering skal skje
utover bare én liten gruppe, at det er summen
av kompetanse, erfaring og personlige egenskaper som skal telle.
– Tyngdepunktet i et hvert luftforsvar er flygning, så det er ikke unaturlig at de aller fleste
sjefene har pilotbakgrunn. Men det bør ikke
være en selvfølge.
Ifølge Tonje Skinnarland er hun første kvinne i
verden som har blitt sjef for et lands luftforsvar.
– I starten var det uvant for mine internasjonale kollegaer, men jeg blir veldig godt mottatt. De har blitt vant til meg.
Den rette til å lede Luftforsvaret
En kald vinterdag på Rygge, i februar 2017,
skjer det historiske øyeblikket. Tonje Skinnarland er allerede god og varm i trøya, eller
den gråblå uniformen, om du vil. Det skinner
i gull fra beltespennen rundt livet til de to
stjernene på jakkeslaget.
Hun har siden oktober 2016 fungert som sjef for Luftforsvaret,
det som tidligere het generalinspektør, etter
at Per Egil Rygg brått gikk bort. Hun var hans
nestkommanderende. Nå skal hun overta
sjefsstillingen permanent. Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen forretter innsettelsesseremonien.
«Enkelt, men høytidelig», som man
sier i Forsvaret.
Han sier Tonje Skinnarland er den rette til
å lede Luftforsvaret gjennom den krevende
endringsfasen forsvarsgrenen er i, med sin
meget relevante og brede erfaring.
– Jeg hadde fått vist at jeg kunne gjøre jobben
sammen med lederteamet rundt meg. Jeg regner
med at det var en fordel da jeg søkte, sier luftsjefen da hun tenker tilbake.
Ville forme sin egen karriere
Kontroll og varsling er hennes fagfelt. Hun
har vært jagerflykontrollør og luftvingsjef, for å
nevne noe.
– Fra tidlig i karrieren har jeg opplevd å bli
sett og verdsatt. Blitt oppmuntret til å søke nye
utfordringer og fått støtte på veien.
– Har du ønsket å forme din egen karriere?
– Ja, jeg har vært opptatt av å velge de utfordringene som har vært riktige for meg, og der-
med fått den erfaringen som er nødvendig for å stige i gradene. Det handler alltid om å gjøre
en god jobb der man er. Sjefene mine har sett og
anerkjent det jeg har gjort.
– Er du bevisst på at du er et forbilde for kvinner
som kommer etter, som trenger å se at noen bryter
barrierer?
– Ja, det er jeg, det har på en måte «vokst på
meg». Ikke minst fordi jeg selv har erfart at jeg
hadde behov for rollemodeller som har vært
synlige, og som har gitt av seg sjøl. Mange flinke
damer har gått opp løypa foran meg.
– Dessverre var det en del flinke kvinner som
sluttet på begynnelsen av 2000-tallet da Forsvaret nedbemannet med gode sluttpakker. Plutselig var jeg en av få på mitt karrierenivå. Akkurat
nå er kvinneprosenten i toppledelsen ikke så
verst – der har vi omtrent «to fulle hender» med
gull på skuldrene.
Hun teller opp navnene på kvinnelige topplederkollegakr i Forsvaret.
På mellomledernivå er
ikke kjønnsbalansen like god.
– I hele min tid har Forsvaret jobbet med
handlingsplaner og tiltak, likevel går kvinneandelen veldig langsomt oppover. Rekrutteringen
er ikke største problemet, spesielt ikke nå som
allmenn verneplikt er innført – hovedutfordringen er å holde på kvinnene gjennom midtkarrieren.
– Vi trenger fortsatt målrettet arbeid for å få
opp kvinneandelen.
Tonje Skinnarland har forflyttet seg til skrivebordet. Mange øyne følger med på henne: Akkurat
her, i denne posisjonen, er det kong Harald som
skuer ned fra veggen.
De har møtt hverandre en
del ganger, siden hun var hans overadjutant for
noen år siden. Nå oppdaterer hun, som de andre
styrkesjefene, den øverste krigsherren regelmessig om status i egen forsvarsgren.
Full kalender
Kontoret er fylt av fly i alle former og fasonger.
Og en falk, det vil si Luftforsvarets symbol, vokter
reolen bak henne. Denne falken er en utstoppet
utgave med stort vingespenn. Gitt i gave til en
tidligere sjef på 1950-tallet, men fjærdrakten er
fortsatt fin.
Ermene på feltuniformen er rullet opp, hun tar
seg til overarmene.
– Jeg er litt øm, fikk vaksiner i dag. Skal snart
til Mali for å besøke styrkene våre, det gleder jeg
meg til.
Skinnarland forteller at hun er mye på reise i
inn- og utland. Siste utenlandstur var til Salzburg
for møte med alle europeiske luftforsvarsjefer.
– Når kom du tilbake derfra?
– Ja det var det da ... Der har jeg altså en utfordring, å huske hvor jeg var i forgårs, i forrige uke
eller planene for neste uke. Det går veldig fra det
ene til det andre, på femminutten.
Hun tenker seg om, må telle tilbake og ler litt av
at dagene går litt i hverandre.
– Kalenderen er full, ja. Derfor er det bra at
når man blir sjef på dette nivået, så har man både
militærassistent, adjutant og sjåfør. Helt nødvendig, sier Skinnarland og poengterer at den mest
effektive «kontorplassen» er i bilen.
– I baksetet, på den timeslange bilturen til og
fra Oslo, da får jeg gjort mye. Sjåførene våre er
superprofesjonelle. Man kan ta viktige samtaler
uten at de skal høre etter, de er veldig nøye selektert til stillingen. Jeg blir ikke bilsjuk uansett,
altså, men når man skal jobbe i bilen, er det en fordel med helproff sjåfør som kjører rolig og
stabilt.
– Forsvaret vårt er lite og alle gjør «alt». Det
var en tilvenning plutselig å ha så mye hjelp.
Men det tar ikke lang tid før man omtrent blir
hjelpeløs uten denne hjelpen! Jeg pleier å spøke
med at når jeg en sjelden gang reiser alene, så
burde jeg ha en sånn «reiser alene»-lapp i snor
rundt halsen.
Luftmakt starter og stopper på bakken, pleier
Tonje Skinnarland å si. Luftoperasjoner er avhengig av et bredt spekter av funksjoner for å virke –
alle er like viktige. Hun kan ikke fullrose de som
er inne til førstegangstjenesten, nok.
– De er motiverte og reflekterte – en avgjørende del av vår operative evne.
Alfa eller bravo?
Som vanlig når kontordagen på Rygge er over,
setter hun seg selv bak rattet, og vi får følge med i
den svarte Mercedesen. Vi passerer bondegårdene
og de gule rapsåkrene som er nærmeste nabo til flystasjonen. Rundt et kvarter tar kjøreturen,
hjem til et passe stort hus i Moss. Hjertekrans på ytterdøren. I gangen, på den ene siden av
det store speilet, henger babybilder av datteren
Synne.
På motsatt side er ekteparets to avdøde
redningshunder, en schæfer og en golden retriever, foreviget i glass og ramme. Med to offiserer
som eiere, var det nærliggende å finne hundenavn i det fonetiske alfabetet: Charlie og Delta.
– Vi er ikke helt enige om hvem som er Alfa og
Bravo av oss to – ifølge Tonje er det hun som er
Alfa, kommenterer far i huset, John-Arild, med et
lite smil.
Han er nettopp kommet fra jobben sin i
Forsvarsdepartementet.
Mor og datter avslører at de gjerne vil ha en ny
hund.
– John-Arild mener at livsstilen vår er for travel. Han har nok rett. Det er bra at noen i huset er
fornuftige, sier Tonje.
Oppstilling med stor mage
Vi spoler vel ti år tilbake, til forrige gang Forsvarets forum besøkte den gule eneboligen i Moss.
Tonje Skinnarland i sofaen med spedbarnet
Synne på fanget. En ekte «Nato-unge» – akkurat
slik som moren sin – faren var offiser og Tonje
flyttet land og strand rundt som barn og ungdom.
Forskjellen er at Synne til nå ikke har måttet flytte
i det hele tatt.
– Vi har klart å ordne oss slik i alle disse
årene at begge har hatt jobber med bare dagpendling, sier Tonje Skinnarland og forteller at
hun og John-Arild har holdt sammen i 26 år, og
at de møttes på Luftkrigsskolen.
Sist vi var hjemme hos familien, var hun i
barselpermisjon, men på vei inn i en tilværelse
som dagpendler mellom Moss og sjefsjobben på
Mågerø.
– Jeg ble innsatt som sjef bare en måned før
fødsel – oppstilling med stor mage. Det var et
kraftfullt symbol på at svangerskap ikke er til
hinder for karriere.
Hun snakker mest om muligheter, mener
fremtiden for Luftforsvaret er lys. I 2025
kommer Norge til å ha et av verdens mest
moderne luftforsvar. Frem til da skal nye fly,
helikoptre og bakkesystemer verdt over 100
milliarder fases inn.
Trygg på at F-35 vil levere
For å få full effekt av
investeringene skal personellet styrke kompetansen sin.
Luftforsvaret gjennom samme
brilleglass som sjefen. På Andøya har det nærmest blåst orkan i kastene i debatten om nedleggelse av flystasjonen.
NH-90-helikoptrene
er blitt mest kjent for å være forsinket i leveransen. Kampen om hvor Bell-helikoptrene
skal benyttes, har vært knallhard, ikke minst
på Stortinget.
– Reell operativ evne krever at vi har nok
personell, med rett kompetanse, som er øvd og
trent, tilgjengelig materiell, robuste vedlikeholds- og forsyningsløsninger og godt beskyttede og understøttede baser.
– At vi har betydelige gap i denne evnen i
dag, er en kjensgjerning. Mitt fokus i daglig
styring og inn mot Fagmilitært råd, er å få det vi
har, og skal få, til å virke.
Om nødvendig rykker luftforsvarssjefen ut i
avisspaltene og korrigerer hvis hun tenker kritikernes påstander er for dystre. Som når hun
mener debatten om de nye kampflyene bør korrigeres. Forventningene til hva F-35 kan prestere,
er mildt sagt enorme.
Med milliardinvesteringer
følger automatisk både krav og kritikk. Hun
mener F-35 vil bli den enkeltkapasiteten med
størst betydning for Forsvaret. Og nei, hun er
ikke redd for at disse flyene vil bli stående på bakken. Det jobbes hardt for å sikre at Luftforsvaret
skal ha nok piloter, teknikere og annen nødvendig kompetanse i overskuelig fremtid for å få full
effekt av Norges største investering.
– Jeg kjenner meg trygg på at F-35 kommer
til å levere.
– Det er veldig spennende og motiverende
med nytt materiell. Men det er krevende å lede
Luftforsvaret i overgangsfasen med operative
leveranser på aldrende materiell. Samtidig som
vi innfaser nytt med marginalt tilgjengelig personell og kompetanse. Jeg er bekymret for det
jeg vil betegne som et kompetanseunderskudd i
Forsvaret i dag.
At det er gjort riktige og viktige vedtak om
struktur og baser for fremtiden, er sjefen sikker på.Hun forsvinner opp i andre etasje. Få minutter
etter er hun tilbake, i helsvart: Forsvarets uniform er byttet ut med håndballtreneruniformen. Vi bytter likeså godt bil i tillegg:
– Egentlig liker jeg el-bilen best. Den skulle
være familiens nummer to-bil, men blir i praksis mest brukt.
Toppsjef og håndballtrener
Energiske jentestemmer. Hestehaler. Inne i
håndballhallen vrimler allerede de unge håndballspillerne på Herulfs jenter 11 lag rundt. Nå
er luftforsvarssjefen trener og mor til Synne.
Men datteren får ikke særbehandling på banen,
hun må pent innrette seg etter samme instrukser som de andre jentene.
Innimellom får treneren tid til å sette seg på
sidelinjen og fortsette intervjuet.
– Jeg blir mer sliten av en time med et tjuetalls 11-åringer på håndballtrening enn en dag
på jobben. Men det er veldig givende!
Hun forteller at hun prøver å skjerme treningene så godt hun kan, og at fordelen med å være
toppsjef, når man er den som bestemmer og
legger planene, er at man tross alt har en del
fleksibilitet. Kampene i helgene og turneringer
får hun nesten alltid med seg.
– Håndballen er en fin mulighet til å få tilbringe
mer tid med datteren min og følge henne opp. I
tillegg får jeg bidratt til lokalmiljøet.
– Før var jeg hovedtrener for laget, men siden
jeg bare får med meg rundt halvparten av treningene, er jeg hjelpetrener nå.
– Får du oftere spørsmål om hvordan du kan kombinere karriere og familie siden du er kvinne?
– Ja, det tror jeg. Mannlige ledere får nok ikke
like ofte det spørsmålet. Men jeg tolker det som
omsorg, sier Skinnarland før hun brått må løpe
for å sjekke en av spillerne som har lagt seg ned
på sidelinjen.
Hun kontrollerer om jenta er skadet. Heldigvis viste det seg å være falsk alarm.