I utkanten av et skogholt i en usannsynlig vakker dal på kanten av Hardangervidda, prøver kadett Frederik Nårstad å etablere leirplassen sin for natten. Det er ti minusgrader og snø opp til knærne.

Den norske fjellheimen i midten av januar kan være tøff nok selv om du har vært ute en vinternatt før. Snart er dagslyset borte. Nårstad må få i gang bålet sitt.

Sammen med de 23 andre deltagerne på overlevelseskurset har sørlendingen brukt mesteparten av dagen på å gå over fjellet til kursområdet rett under tregrensen. Seks kilometer i luftlinje på truger de hadde laget av bjørkekvister, pinner og fallskjermline.

– Trugene fungerte overraskende bra. Det var bare det at hælbindingen sklei av noen ganger, men da var det bare å knyte på nytt, sier Nårstad til Forsvarets forum.

Nårstads plan videre i livet er å utdanne seg til pilot på redningshelikopter.

– Den jobben ser jeg veldig frem til, og det er greit å lære litt om overlevelse.

Men først må han skaffe ved til bålet sitt, sanke granbar og rigge opp fjellduken som gapahuk. Når alt det er gjort kan han kose seg med sin utdelte feltrasjon, hvis det fortsatt er liv i bålet.

Nyingbål og barseng

Kursdeltagerne har rigget seg til med fjellduk eller fallskjerm over et område på omkring en kvadratkilometer, ute av syne for hverandre.

I nærheten av hver leir er det en pinne med nummeret på deltageren slik at instruktørene kan finne dem på sine runder. De gir tips og innspill på alt fra ulike tresorters egenskaper til væskeinntak og vindretning.

Stabssersjant og hovedinstruktør Torkel Bratland anbefaler å legge et par døde bjørkestokker i bunnen av bålet, og fyre på med furu og tørre grankvister. Under liggeunderlaget er det smart å ha en barseng. Gran er best fordi nålene sitter tettest.

– Markkulda, den stjeler mye varme, sier han til Nårstad, som nå jobber intenst med å finne mer ved.

Bratland sier at båltypen som gir mest varmeeffekt for kroppen er et nyingbål. Det er avlangt og kan brenne hele natten hvis det er bygget opp riktig.

– Det krever også mest ressurser. Du må ha tre stokker i bunnen. Da får du varme i hele kroppslengden.

– Hva synes du om plasseringen han har valgt i terrenget?

– Den er god. På kurset skal vi lære dem å overleve i tillegg til at de skal være i stand til å signalisere til omverdenen. Det er smart at han ligger ved et åpent område fordi han kan sende et signal, enten med røykgenerator eller den oransje delen av fallskjermen, sier Bratland.

Han legger til at det også kan være lurt å slå leir i nærheten av en bekk, selv om den skulle være dekket av to meter snø, fordi smelting av snø er så energikrevende.

Hvis det er skikkelig ruskevær er rådet fra Bratland å trekke seg litt lenger inn i skogen, og rigge seg til under flere grantrær som står tett sammen. Skjørtet av dem vil gi god beskyttelse.

– Man bør utnytte så mye som mulig det naturen allerede har laget, sier Bratland.

Samtidig lønner deg seg ikke å fyre bål rett under et tre med greiner full av snø. Da vil snøen snart bli til regn.

Skrøner rundt bålpanna

På en flat klaring i høyfjellsskogen, mellom to beltevogner og en svær stabel med sånne vedsekker man ser utenfor bensinstasjoner, har lederne satt opp et lunt lagstelt til seg selv.

Mens deltagerne med frosne fingre og rumlende mager prøver å optimalisere sine ensomme leirplasser i ly for iskalde fjellvinden, står lederne fra Norge, USA og Canada stoisk rundt bålpanna og jafser hamburgere, pølser og filet mignon med hvitløkssmør.

Kurset har nemlig fått rester fra forbundet Veteran møter veteran sin grillfest på Rauland. De svære pappeskene med feltrasjoner får dermed ligge i fred. Under en klar stjernehimmel og omkranset av snøtunge trær lirer lederne av seg fargerike anekdoter om sine liv i uniform mens de stirrer inn i bålet.

En av de utenlandske lederne forteller om en gang han som fersk soldat hadde kommet sent til en brifing. Han fikk da valget mellom å motta et hardt knyttneveslag i brystet foran hele bataljonen, eller gjøre masse papirarbeid. Han valgte det første.

Piloten som frøs i hjel

Imidlertid involverer ikke dette kurset en eneste fiende. Her handler det om at man skal overleve på egenhånd i snø og kulde. Og da er man sin egen beste venn eller verste fiende, alt ettersom hvor flink man er til å holde varmen i kroppen og humøret oppe.

– Historien til kurset startet i 1964 da en belgisk jagerflyger skjøt seg ut over Finse. Han overlevde utskytningen, men frøs ihjel før redningsmannskaper fant ham.

Etter belgierens tragiske skjebne kom det en forespørsel fra Nato om Norge kunne holde vinterkurs for jagerflygere. Over tid har det utviklet seg til å inneholde også andre kategorier, med både flygere fra andre maskiner og besetningsmedlemmer. Bratland har vært instruktør på slike kurs ti ganger siden 2014.

– Vi har flyttet oss mot tettvokste skogområder der det er god tilgang på ressurser. Vi ønsker å ha kurset høyt til fjells og på denne tiden av året på grunn av temperaturen og trygge snøforhold, forklarer Bratland.

I tillegg bruker de Rjukan og Vemork som historisk bakteppe, med blant annet rappellering fra Vemork-brua og klatring i via ferrata på Gaustatoppen. Man er tross alt i området til de sagnomsuste tungtvannssabotørene.

Drama ved bålet

Litt over halvparten av det syv dager lange kurset består av teori og gruppearbeid på Rauland høgfjellshotell: Hvordan kle på seg, lage bål og gapahuk, forebygge kuldeskader, unngå snøskred, lage røyksignaler, og komme seg opp etter å ha gått gjennom isen.

Alt koker ned til å klare seg med det lille pilotene har i setepakka ved et reellt havari.

Deltagerne tilbringer bare to netter ute i felt, men dette viser seg å være absolutt tøft nok for alle.

Forsvarets forum går flere runder med instruktørene for å sjekke den enkelte deltagers improviserte leirsteder. Mange ikke har fått med seg at effektiv vedsanking handler om å brekke av døde stokker fremfor å sage friske trær.

Mørket har senket seg for alvor. Det er kaldere. Nå er det avgjørende å ha et skikkelig bål og ly for vinden for å kunne sove ute. Frederik Nårstad har bål og fjellduk rigget, men plutselig velter det kokende vannet hans og bålet slukker.

Heldigvis er bålet hans snart i gang igjen. I likhet med andre de deltagere må han ta av seg støvlene så instruktøren får sjekket at føttene ikke har tegn til kuldeskader, en såkalt SIBIR-sjekk. Alle på kurset har fotposer over støvlene. Han får tommel opp og beskjed om samle mer tørr ved.

Hundre meter bortenfor har annen nordmann laget gapahuk av fallskjermen sin som delvis blafrer i vinden. Det har blåst opp skikkelig. Instruktøren sier han bør ha en haug med små tørre kvister inni gapahuken som han kan hive på hvis snøføyka plutselig slukker bålet.

– Det tar tid å lage bål

Samme kveld i 22-tiden er Forsvarets forum innom gapahuken til Anders Johannsen, en Sea Hawk-flyger fra Danmark. Han sier at trugemarsjen har vært det klart vanskeligste på kurset.

– Det var en fantastisk tur også. Trugene er ikke komfortable, men jeg er overrasket over hvor bra de virker.

– Hva er de viktigste ferdighetene du tar med deg?

– Å forstå at alt er på naturens premisser. Det tar tid å lage et bål, sier dansken, og legger til at han er svært imponert over instruktørene.

Pilotene fra Nederland og Spania ser ut til å ha det ekstra tøft på kurset. Men det er også noen skandinaver som sliter.

Overlevelse ser gjerne litt enklere ut på tv enn det faktisk er. Når Lars Monsen koser seg foran bålet mens ørreten freser i panna og teltet står klart i bakgrunnen, har NRK gjerne klippet bort den timen han brukte på å sanke ved.

Bratland forteller hvorfor noen av deltagerne på kurset gjør elementære feil som å sage friske trær i stedet for å bruke døde stammer.

–Erfaringsnivået deres om vinterforhold er lavt når de kommer hit. Primærjobben deres er å være piloter. De er ikke er så godt vant med snø, sier Bratland, som likevel regner med at alle består.

–Det handler om at de klarer å overleve og gjøre de riktige tingene ute i terrenget i dette området. Og at de klarer å henge med på marsjene og bygge snøhulene de skal bo i.

–Hva er de vanligste feilene som gjøres i Forsvaret når det gjelder kuldeskader og farlige situasjoner med vinter?

–Kontrollnivået, at man ikke tar problemene tidlig nok, både med bar hud og harde værforhold. Ekstremiteter: Hender, føtter og ansikt.

Han stiller også et retorisk spørsmål om utdanningsnivået.

– Hvor utlært er vi på vintertjeneste i Norge når vi har kriget i varmere strøk i 20 år? Det er noe flere avdelinger i det siste har tatt tak i. Nå har vi avsluttet oppdraget i Afghanistan og fått mer fokus på Norge og vinter.

Bratland mener likevel at Forsvaret er i verdensklasse når det gjelder overlevelse i vinterforhold.

– Terskelen for å takle snø og lav temperatur har du kjent på hele livet. Du er vant til å leke i snø og bli kald.

– Har du opplevd noe mer oppmerksomhet rundt din kompetanse etter den hevede beredskapen?

–Vi kjører den kursaktiviteten vi normalt gjør. Den eneste forskjellen er at jeg har vært med på et ekstrakurs der vi har utdannet utenlandske instruktører innen kaldværs overlevelse. Vi har veldig lange søkerlister på kursene våre hvert år. Og de er åpne for Nato medlemsland, sier Bratland.

En ekte snøhule

Den nest siste kursdagen starter åtte blank på morgenkvisten med at deltagerne i grupper på tre eller fire deltagere skal bygge hvert sitt «Quinzee shelter». I ellevetiden på kvelden er en gruppe på fire jagerflypiloter ferdige med snøhulen sin og koser seg ved sin bålalkove noen meter utenfor. Julius, en nederlandsk F-16-pilot med kallenavn Juul, sier at han er svært fornøyd med kurset og undervisningsmetoden.

– Det tok oss halvannen time å bygge snøhaugen. Etter vi lot det sette seg i tre timer brukte vi to timer på å grave ut soverommet, sier han.

Han sier at det viktigste han lærte var å ta kontroll på kroppstemperaturen.

– Pass på at du ikke svetter unødvendig og bruk flere lag for å justere. I tillegg må du hele tiden tenkte på å drikke nok vann og at du har ved til bålet, advarer nederlenderen.

– Enormt varmetap når man er våt

Jørgen Melau har en doktorgrad som i korte trekk handler om hvordan svømming i kaldt vann påvirker kroppen.

– Vi som jobber med kuldeforskning er mer og mer opptatt av overgangene over og under null, sier Melau til Forsvarets forum.

Han sier at når det er 20 minusgrader er man bedre forberedt på hvordan vi skal kle på seg Men når det er rundt null grader er man ikke i like stor grad kledd for den temperaturen. Melau er ofte ute på øvelser i kaldt vær med spesialsoldater, men han vil ikke snakke offentlig om dette.

Han understeker at det beste er å ha et sett tørt ullundertøy i en vanntett pose i sekken.

– Hva med å gå klærne tørre?

– Det er mye varme som skal til for å tørke klær. Men som en nest beste løsning kan det fungere.

–Har du plukket opp noe nytt på feltet?

–Ja, vi tror det å bli våt enten av snø, vann eller svette er ganske mye verre enn det vi har trodd tidligere. Vi tester ut mange tiltak for å gjøre våte pasienter tørre så fort som mulig.