Trenger vi tydeligere grenser for yrkesmilitære?

Saken med oppropet fra et kobbel av franske militære bør gjøre at en del militære og sivile øyenbryn hever seg også her på berget. At en del av medlemmene i den militære profesjon har en fot i ytterliggående miljøer er også en het potet på andre siden av dammen for tiden.

Dette innlegget var først publisert i Stratagem.

En interessant dimensjon ved den amerikanske situasjonen, er at der har de en policy som forhindrer militære profesjonsmedlemmer fra i det hele tatt å fremstå politiske, utenom i stemmelokalet. Da Martin Dempsey var forsvarssjef i USA for noen år siden, poengterte han dette og satte det i sammenheng med tillit. I likhet med den norske forsvarssjefen Erik Kristoffersen, peker Dempsey på at tillit – herunder ekstern tillit – er en avgjørende faktor for den militære organisasjon:

«External trust is the bond with which we connect with those we serve, our leaders in government and the American people. It must be continually earned. Special trust and confidence is placed in military leaders. This trust is based upon the fact that the members of our profession remain apolitical and would never betray the principles and intent of the Constitution, even at the risk of their own lives. (I «America's Military - A Profession of Arms» - Joint Chiefs of Staff).

Les også:

Franske soldater risikerer straff etter borgerkrig-utspill

Et blindspor

En del akademiske stemmer og stemmer fra sivile myndighetspersoner peker nå mot at denne apolitiske linjen er et blindspor, fordi det ikke går an å være apolitisk; det er snarere enn svakhet å i det hele tatt forsøke på det. Det er jo ingen tvil om at både det franske og amerikanske militæret har organisatoriske politiske standpunkter, i det de uten tvil tar offisielt avstand fra rasisme osv.

Dermed er det maktpåliggende for militære ledere å opptre politisk (merk: i ordets grunnleggende betydning, ref. Aristoteles’ zoon politikon), slik at de kan engasjere sine soldater i politisk debatt som bidrar til å holde den militære organisasjonen innenfor de politiske rammene den må ha.

Men det er fortsatt et steg fra å ikke være apolitisk til å ha en åpen partipolitisk orientering. USA har for alle praktiske formål et topartisystem. En utfordring med dette er jo at muligheten for polarisering er sterkere enn i flerpartisystemer. De fleste av oss har levd i en periode hvor spenningen i det amerikanske systemet har blitt opplevd som normal, men nå kjenner vi jo alle på at spenningen mellom de to partipolitiske polene i USA bekymrer oss.

Når situasjonen først har blitt problematisk, koster tiltak mer svette og tårer, enn om man hadde stilt seg annerledes før det dro seg til.

En klar forventning

I Norge er det slik at det ikke finnes noen policy som forhindrer medlemmer av den militære profesjon fra å engasjere seg i partipolitikk. Det er likevel en klar forventning (for så vidt regulert av uniformsreglementet) og praksis om at soldater ikke stiller i uniform når de opptrer som partipolitikere i fm arrangementer, intervjuer osv. Spørsmålet er ikke om dette er et problem for oss i dag, for det tror jeg slett ikke det er.

Spørsmålet er om det kan bli et problem i fremtiden – en fremtid som kanskje ikke er så harmonisk som Norge i dag tross alt er.

Vi som jobber hver dag med å ruste landet til å tåle ufred, er forpliktet til å tenke på denne måten.

Det interessante med det som har skjedd i Frankrike nå, er at det viser oss en bekymringsfull utvikling i et land som er litt mindre ulikt oss enn USA med tanke på størrelse og partipolitisk univers. Det virker i dag ganske usannsynlig at norske partipolitiske spenninger med forgreninger inn i Forsvaret, skal være med å true vår konstitusjon. Men spoler du frem noen tiår, er det umulig å utelukke det.

Det som er helt sikkert, er at en fremmed makt som kunne tenkes å gjøre et eller annet fremstøt mot Norge i fremtiden, vil legge press på eksisterende partipolitiske spenninger internt i Forsvaret, som én av flere strategier for å svekke Norges samlede motstandsevne og -vilje.

Fornuftige grenser?

Vi må unngå å stille oss i en situasjon hvor vi gjør jobben lettere for mulige fiendtlige makter som kan utfordre oss i fremtiden. Det betyr at vi må stille oss spørsmålet om det kan være fornuftig å trekke opp tydeligere grenser for yrkesmilitæres anledning til å engasjere seg i partipolitikk. Samtidig er Norge både et lite og demokratisk land.

Derfor er det mye mer naturlig – ja, kanskje både uunngåelig og en stor styrke – at yrkesmilitære i likhet med andre yrkesgrupper er partipolitisk engasjert. Kanskje holder det at vi debatterer dette?

I Norge vet vi jo at debatt, åpenhet, tillit og nasjonalt samhold henger tett sammen.