De flinkeste slutter – et tilsvar til forsvarssjefen

I et debattinnlegg i Forsvarets forum 5. august 2024 kommenterer forsvarssjef (FSJ), general Eirik Kristoffersen, boken «De flinkeste slutter» av tidligere offiser og diplomat André Mundal. FSJs innlegger verdt å kommentere. 

Det skal blant annet handle om følgende: Jeg mener at FSJ tar feil når han påstår at mange av de flinkeste faktisk blir. Det har han intet belegg for. Gi meg heller fakta. Det tror jeg kan bli vanskelig. 

Og jeg velger ordet vanskelig i stedet for komplisert. Det henger sammen med ordene problem og utfordring. Problem er etter mitt syn (og noen andres også for såvidt), et ord enkelte ledere i Forsvaret har en irrasjonell frykt mot å bruke. At Forsvaret har problemer med personellsituasjonen er jeg ikke i tvil om. Det har Forsvaret hatt lenge.

De flinkeste dro

Så ser jeg at FSJs innlegg blir kommentert i ulike sosiale medier. Men, hvis vi skal debattere hans meninger, bør dette skje i de mediene han selv opererer i. Det er å ta den demokratiske diskusjonen på alvor. Som relativt nylig pensjonert kommandørkaptein har jeg gjort meg noen tanker om Kristoffersens innlegg. 

Jeg har blant annet jobbet i ledergruppa for det som i sin tid het «Program ARGUS». Det var en konstruksjon som kom i stand etter at daværende forsvarsminister Kristin Margrethe Krohn Devold (H) og hennes muntre kumpaner hadde fått det for seg at Forsvaret skulle nedbemanne med 5000 (!) hoder.

I sammenheng med denne fatale beslutningen ble det opprettet noen ganske så lukrative sluttpakker til de som ønsket å slutte frivillig. Det medførte umiddelbart til at de flinkeste dro omtrent på dagen.

Er det ikke slik da, at de flinkeste er de som lettest får seg jobb andre steder? I turbulente tider (gjerne som nå), ser jeg at en rekke offiserer tar til orde for å finne seg jobber utenfor Forsvaret.

Kanskje det er de flinkeste som ønsker å slutte nå også? I så fall er det et problem. 

Forsikringer fra toppledelsen

Jeg erindrer at en kollega den gangen spurte meg om hvor jeg jobbet. Da jeg sa Program ARGUS, var reaksjonen: «Ah, the Spanish Inqusition». Det sier noe om programmets interne rykte. Jeg forutsetter at forsvarsledelsen og Forsvarsdepartementet har lært av ARGUS-fadesen. 

Å sette i gang store apparater med lojale offiserer for å iverksette uforståelige politiske beslutninger er neppe det Forsvaret trenger. 

Det Forsvaret nå har behov for, er forsikringer fra toppledelsen om at de faktisk tar vare på personellet –for all fremtid. Kanskje de flinkeste da ikke slutter?

Jeg vil ikke helt slippe ordet problem riktig ennå. I Program ARGUS hadde vi en vane hver gang ordet problem kom opp. Da spurte vi alltid: Men hva gjør vi med det? 

Jeg undres på om det samme foregår i Forsvaret for tiden. Særlig hva gjelder personellsituasjonen. Det er fint at Forsvaret får milliarder i tilleggsbevilgninger, men har vi nok flinke folk? Og hva er det som karakteriserer de flinke?

Meninger

Mange av oss har kjent følelsene av avmakt i et uoversiktlig system

Forsvarssjefen nevner også at «Vi står midt i en endring av våre personellbestemmelser». Det skal bli spennende å se hva det faktisk vil innebære. Fra før av vet vi at forsvarssektoren har blitt belemret med forslag og tiltak som neppe kommer personellet til gode. Jeg nevner utdanningsreformen (URE), boplikt, lønn og pensjoner. 

Hvorfor noen i det hele tatt foreslår slikt er meg totalt uforståelig.

Langvarig hodepine

At Kristoffersen sier at forsvarssektoren har iverksatt en rekke tiltak de siste årene for å møte noen av de utfordringene Mundal påpeker kan vel være. Men, at de har redusert antall offiserer fra og med oberst-nivå med om lag en fjerdedel, er jeg usikker på er med på å sikre at flere flinke folk blir værende. Hvilken effekt er det ment å ha? Her ser vi igjen også bruk av ordet utfordring, ikke problem. 

Alle organisasjoner trenger flinke folk, ikke minst Forsvaret. Å beholde kompetent personell har vært en hodepine for Forsvaret i lang tid. Men, hva gjør de med det?

Personellsituasjonen i Forsvaret er så langt jeg forstår et problem. Det har Forsvaret slik jeg ser det dessverre så langt ikke erkjent. Det brukes gjerne ordet utfordringer nå dette kommer opp. Krigen i Ukraina har aktualisert problemet ytterligere. 

Sjefen for Brigade Nord nevner noe av det samme i sitt innlegg i Stratagem 5. august 2024. Jeg gjentar til det kjedsommelige: 

Hvis det ikke er takhøyde for å ta opp og løse vanskelige ting, hvordan skal vi da komme videre?