Debatt:

Med langtidsplanen ønsker regjeringen kontroll på innretningen av Forsvaret i mange år framover, skriver Tone Salomonsen.
Med langtidsplanen ønsker regjeringen kontroll på innretningen av Forsvaret i mange år framover, skriver Tone Salomonsen.

Langtidsplanen: – Riktig å sende den i retur

Regjeringen ønsker Stortingets aksept for å styre utviklingen av forsvarssektoren i mange år fremover, skriver Tone Salomonsen.

Publisert Sist oppdatert

En samlet opposisjon på Stortinget har sendt langtidsplanen i retur til regjeringen, med krav om en mer detaljert plan for styrkingen av Forsvaret de neste fire årene. Å avvise planen var en riktig og viktig avgjørelse.

I langtidsplanforslaget hevder regjeringen at de har lagt til rette for en åpen og bred debatt om den videre utviklingen av forsvarssektoren ved å invitere til innspill fra alle interesserte. Via media ble det skapt et inntrykk av at forsvarssjefen kunne gi sitt fagmilitære råd om et skalerbart forsvar på et helhetlig og fritt grunnlag. Dette inntrykket ble forsterket av at forsvarssjefen ikke fikk en økonomisk ramme å holde seg innenfor.

Invitasjon til debatt og innspill gir ingen garanti for å få gjennomslag. Langtidsplanforslaget gjør det mulig å vurdere mandat og innspill opp mot regjeringens anbefaling. Dette kan gi en indikasjon på om regjeringens invitasjon til debatt og innspill var reell.

Forsvarssjefens mandat

I forsvarssjefens mandat ba regjeringen om forsvarssjefens fagmilitære vurdering av seks områder de anså som særlig relevant for å utvikle Forsvaret. Det særegne med områdene, er at hvert etterfølgende område i mandatet besvarer det som står foran. Statsråden ba altså om forsvarssjefens råd for et forsvarskonsept som allerede var bestemt.

Har du lyst til å delta i debatten? Send oss en epost på [email protected]

Innenfor hvert av de seks områdene ba regjeringen om Forsvarssjefens råd på forhåndsdefinerte og spesifiserte problemstillinger. I mandatet kalt temaer. Dette kan tyde på at forsvarssjefens etterspurte råd var avgrenset til operative planer, innenfor rammen av allerede fastsatte premisser på strukturnivå som reflekterer forsvarsstrategien.

Statsråden ba altså om forsvarssjefens råd for et forsvarskonsept som allerede var bestemt.

Til tross for at mandatet var sterkt styrt og avgrenset til å ta utgangspunkt i forsvarspolitiske mål og prioriteringer som vedtatt i gjeldende langtidsplan og Forsvarets forskningsinstitutts (FFI) oppdaterte kostnadsberegninger, la forsvarssjefen frem et forslag på fire strukturalternativer der det mest ambisiøse alternativet (A) ble beskrevet som hans anbefaling. Forsvarssjefens råd fikk ikke gjennomslag.

FFIs mandat

I mandatet til FFI ba Forsvarsdepartementet om at FFI vurderte ulike konseptuelle retninger for den videre utviklingen av Forsvaret. FFI ble bedt om å gi et forskningsbasert innspill, med de samme begrensninger som i forsvarssjefens mandat.

Det fremgår av FFIs mandat at deres innspill skulle danne grunnlaget for konkretiseringen av et forsvarskonsept for Norge. Når man i ettertid vurderer regjeringens langtidsplanforslag opp mot FFIs innspill, er en relevant problemstilling hvorvidt det var FFI sitt innspill som ledet til et forsvarskonsept, eller om forsvarskonseptet allerede var bestemt når FFI fikk sitt mandat.

Sprikende anbefalinger

Det er et stort sprik mellom Forsvarssjefens anbefalte strukturforslag og regjeringens ønsker slik de fremkommer i langtidsplanforslaget. Forsvarssjefen mener at hans anbefaling svarer på den sikkerhetspolitiske situasjonen og Forsvarets reelle behov. Dette kan indikere et sprik også mellom forsvarssjef og politisk ledelse i det overordnede retningsvalget for Forsvaret.

Forsvarssjefens fagmilitære råd og FFIs innspill til regjeringens langtidsplan spriker også i sine anbefalinger, som tidligere problematisert av Wilhelmsen og Matlary på Stratagem. Fremlagt langtidsplanforslag tyder på at regjeringens ønsker er i tråd med en utviklingsretning som FFI beskriver som å forsterke dagens plan og styrke alliert samarbeid. FFIs innspill konkluderer med at en satsing på alliert samarbeid kan skaleres med evnen til nektelse.

Med utvalgte allierte

Regjeringen stadfester et overordnet forsvarskonsept som tilsier at samarbeid med utvalgte allierte gir gjensidig forsterkende og samtidig effekt for norsk sikkerhet. Forsvarskonseptet gir ikke svar på hva som er den overordnede ideen om hvilke militære virkemidler Norge skal bruke for å sikre vårt territorium og våre interesser. Dette indikerer at forsvarskonseptet skal oppdateres ytterligere, slik at det på lengre sikt kan skaleres opp slik FFI beskriver.

Et fremtidig forsvarskonsept skalert opp til robust nektelse samsvarer med de signaler som gis i langtidsplanen om overordnede retningsvalg for forsvarssektoren. Nektelseskonseptet innebærer å avskrekke en motstander fra strategisk overfall mot Norge.

Et nektelseskonsept baserer seg på avstandslevert, presisjonsstyrt ild fra våpensystemer og plattformer fra offensive kapasiteter som øker evnen til å utnytte langtrekkende våpen. Dette er enheter Forsvaret allerede har eller har besluttet å innføre. Konseptet krever en mer gjennomført fellesoperativ tankegang på alle nivåer, men utviklingsretningen skalerer godt med de økonomiske rammene. Enhver økning i rammen kan omsettes i en mer robust realisering av retningen (FFIs innspill: 66-67).

Robust nektelse er et forsvarskonsept som er i tråd med Sverre Diesens tanker, slik de er blitt formidlet gjennom fagmilitære råd, bøker, debattinnlegg, intervjuer og forskningsartikler.

Konseptuell endring

Robust nektelse representerer et konseptuelt skifte som var forventet å bli omstridt. Diesen inviterte til debatt med et innlegg i Minerva og Nordlys om hvordan Finnmark kan forsvares, som ble møtt med betydelig motstand. Motsetningene blir ofte omtalt som modernister versus tradisjonalister, og tilsvarer robust nektelse og territoriell kontroll i FFIs innspill.

Det er viktig å merke seg at forsvarssjefens anbefaling på strukturalternativer kan anses som et skalerbart kontrollkonsept, som problematisert av Wilhelmsen og Matlary på Stratagem. Dette indikerer at Forsvarssjefen og politisk ledelse har motstridende syn om hva som er det beste strategiske valget for Forsvaret.

Realiseringen av et nytt forsvarskonsept

En sentral problemstilling for regjeringen er hvordan de skal få gjennomslag for og realisere et svært omstridt operasjonskonsept. Her tar regjeringen to sentrale grep. For det første utarbeider de et langtidsplanforslag som strekker seg over to stortingsperioder som gir forpliktende føringer også utover åtte år. For det andre krever de at Stortinget forplikter seg til tidligere vedtak om en mer kontinuerlig langtidsplanlegging, jf. Innst. S. nr. 318; St.prp. nr. 48 (2007-2008).

Regjeringen ønsker altså å få Stortingets aksept for å styre utviklingsretningen for Forsvaret over flere langtidsplanperioder, uavhengig av om de sitter i regjering eller ikke. I tillegg til at det bryter med Stortingets praksis, gir det store begrensninger på fremtidige militærfaglige og politiske anbefalinger, og binder Stortinget til langsiktige forpliktende vedtak.

Regjeringen ønsker altså å få Stortingets aksept for å styre utviklingsretningen for Forsvaret over flere langtidsplanperioder...

På liknende måte krever regjeringen at Stortinget er lojal mot tidligere vedtak. Regjeringen foreslår at Stortingets tilslutning til en mer kontinuerlig langtidsplanlegging i 2008, bør gi regjeringen anledning til selv å vurdere hvilke saker de bør fremme for Stortinget. Dersom Stortinget i kommende langtidsplanbehandling hadde gitt sin tilslutning til en slik anbefaling, bevisst eller ubevisst, ville det ha gitt regjeringen utstrakt makt. Opplysningsplikten overfor Stortinget ville ha blitt tilsvarende redusert, og åpnet for mindre transparente prosesser og økt hemmelighold.

Forsvarets eierskap til forsvarskonseptet

Mandatet og langtidsplanforslaget tyder på at sentrale områder som angår innretningen av forsvarssektoren har vært holdt utenfor Forsvarssjefens råd, innflytelse og ansvarsområde.

Dersom det er slik at det er Diesens tanker som ligger til grunn for regjeringens anbefalinger, bør Stortinget forsikre seg om at det ikke er en persons ideer som er styrende for utforming og valg av både forskningsperspektiv, mandater, politiske prioriteringer og anbefalinger samt langsiktige beslutninger.

Etter å ha vurdert mandat og innspill opp mot regjeringens anbefaling, kan det se ut som at forsvarssjefen og politisk ledelse er uenig i den videre innretningen av Forsvaret.

Det kan Stortinget gjøre ved å avklare hvem som skal ha eierskap til og utforme et fremtidig forsvarskonsept.

Økte bevilgninger

Etter å ha vurdert mandat og innspill opp mot regjeringens anbefaling, kan det se ut som at forsvarssjefen og politisk ledelse er uenig i den videre innretningen av Forsvaret.

Det er derfor grunn til å anta at mer ressurser til forsvarssektoren ikke vil gå til å styrke Forsvaret i tråd med forsvarssjefens anbefaling, men til å realisere regjeringens ønsker på kortere eller lengre sikt. Dette er et forhold Stortinget bør søke avklaring på og selv ha en formening om.

Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.