Hva vil de rødgrønne med Forsvaret?

Den siste langtidsplanen for forsvarssektoren (LTP) ble lagt fram høsten 2020. Hva de rødgrønne partiene skriver i innstillingen til denne er viktig for å kunne si noe om hva slags situasjonsforståelse de har, og hvilken retningsendring – om noen – som kan forventes for Forsvaret med et nytt rødgrønt flertall.

Basepolitikk i sentrum

Langtidsplanen forteller hvordan den sittende regjeringen vil styre Forsvaret de neste årene, og legges fram hvert fjerde år. Planen utarbeides på bakgrunn av den sikkerhetspolitiske situasjonen og de rådene regjeringen får fra Forsvaret. Når planen behandles i Stortinget, får også opposisjonspartiene anledning til å fortelle om hva de tenker om de samme spørsmålene.

SV foreslår ikke å melde Norge ut av NATO i innstillingen til planen. Partiets nærmest stilltiende resignasjon i dette spørsmålet sier noe om at det ikke blir et stort diskusjonstema for en ny regjering. Det Arbeiderpartiet sannsynligvis vil måtte gi seg på, er Senterpartiets og SVs krav om at utenlandske styrker ikke skal være på norsk jord over lengre tid. Mens Sp og SV her er enige, er dette en liten sak for Ap. Baseerklæringen, som Ap har et historisk eierskap til, sier tydelig at det ikke vil bli åpnet baser for fremmede lands stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.

Nyheter

FFI: Det kan koste fire milliarder kroner å realisere fremtidens heimevern

Økte forsvarsbudsjetter

Det interessante er hva de rødgrønne er enige om. Selv om forsvarsbudsjettet har økt fra 43 til 53 milliarder kroner i årene under Solberg-regjeringen – en økning på nesten 25 prosent siden de rødgrønne styrte sist – mener de tre partiene at forsvarsbudsjettet må ytterligere opp. Det er verdt å merke seg at SV vil øke pengebruken til Forsvaret mer enn det Ap vil; rundt 600 millioner kroner mot 500 millioner kroner. Senterpartiet, på sin side, vil øke forsvarsmidlene med 1100 millioner kroner. I forsvarssammenheng er dette småpenger, men det er likevel økninger fra alle tre partiene, og ikke kutt.

Økte bevilgninger alene løser ikke alle utfordringer. Spørsmålet er hva de vil bruke pengene til. Er de enige om hvordan Forsvaret skal styrkes? Går analysene og pengene i takt?

Det korte svaret er nei til begge deler.

Det er på den ene siden lett for partiene å forholde seg til det klassiske trusselbildet. Når forsvarssjefen nøkternt skriver at «Russlands samlede kapasitet til å ramme Norge og alliertes interesser er en dimensjonerende sikkerhetsutfordring», så svarer de alle med å styrke forsvarsevnen i nord, og både SV og Sp med en satsing på Hæren.

Klassisk forsvarstankegang

Det partiene ikke svarer på, er hva man skal gjøre med det faktum at dynamikken i internasjonal politikk i stadig større grad preges av at skillet mellom krig og fred er i ferd med å viskes ut. Forholdet vårt til Russland og Kina er kort og godt preget av «militær fred og sivil krig».

Som det også heter i forsvarssjefens fagmilitære råd: «Trusselaktørene prioriterer både utvikling av konvensjonelle militære styrker og bruk av ikke-militære virkemidler som cyberangrep, manipulering, falske nyheter og propaganda (…) Det gjør det vanskelig å definere en konflikt, avgjøre hvem som står bak og samtidig treffe effektive mottiltak».

Denne formen for såkalt hybrid krigføring er vår tids nye krig, og de rødgrønne omtaler den omtrent ikke. Senterpartiet er eneste parti som så vidt nevner dette – og de bruker det utelukkende som et argument for å styrke Heimevernet. Angående digitale trusler er eneste samstemte bekymring at kommersielle aktører skal levere skyløsninger og kritisk IKT-infrastruktur til Forsvaret.

Analysene til forsvarssjefen leses formodentlig, men partiene faller altså ned på den klassiske forsvarstankegangen om at det som kan telles i stående armeer, tanks og jagerfly utgjør vårt viktigste forsvar. Det var riktig før, det er ikke riktig nå lengre. Med hybrid krigføring viskes skillet mellom sivilt og militært forsvar ut. Totalforsvaret er det nye forsvaret. Det dreier seg om sivil-militært samarbeid, og det dreier seg om at hele samfunnet i det daglige inngår i å understøtte den nasjonale forsvarsinnsatsen. Det holder ikke med flere soldater i nord om fienden sniker seg inn i landet i form av cyberangrep, falske nyheter eller propaganda.

Nyheter

Nytt nordisk forsvarssamarbeid

Fra regjeringens publikasjon «Støtte og samarbeid» fra 2018, som beskriver gjeldende ordninger og mekanismer for totalforsvaret kan vi blant annet lese: «Det er en klar arbeidsdeling med solide politiske og konstitusjonelle røtter for hva som er sivilt og militært ansvar. Regjeringen har det øverste ansvaret for å ivareta samfunnssikkerheten og statssikkerheten. Sivile myndigheter og aktører har ansvaret for å ivareta samfunnssikkerhet. Forsvaret har som primæroppgave å hevde Norges suverenitet og norske suverene rettigheter samt forsvare landet mot ytre angrep, det vil si ivareta statssikkerhet.»

Flere justisinnspill i neste langtidsplan

Arbeidet med neste langtidsplan starter neste år. Et viktig grep fra de rødgrønne burde være at den neste langtidsplanen lages av forsvarsministeren med enda større grad av innspill fra justisministeren, slik at den militære og den sivile trusselen i større grad ses i sammenheng.

Det er åpenbart at ideen om klare skiller mellom sivile og militære oppgaver fortsatt står sterkt her til lands, og det er mange gode grunner til det. Man risikerer å tråkke på både sivile og militære tær ved å foreslå et enda tettere samvirke. De rødgrønne bør bidra til en slik politisk modningsprosess. Jeg tror det vil vise seg at man da vil kunne forstå det nye trusselbildet i langt større grad enn det både partiene og embetsverkene i de ulike departementene hver for seg evner å gjøre i dag.

Dette innlegget ble først publisert i Dagsavisen.