Snute for sprengstoff

Møt Ernie (13) – den første norske hunden som fant en veibombe i Afghanistan.

Publisert Sist oppdatert

​Med snuten i gresset løper Ernie i sikksakk og leter etter en gummibit på størrelse med et knappenålshode. Nå er han blitt pensjonist og bor sammen med Kurt Jomar Breistrand i Trondheim. Vi er utenfor Kristiansten festning, hvor de to pleier gå turer sammen. Etter noen minutter med intens snusing setter Ernie seg ned med logrende hale. Han ser forventningsfullt på Breistrand som stikker hånda ned i lommen.

– Sånn kan han drive på i timevis. Bortsett fra hørselen er han en frisk og rask, Ernie er helt rabiat etter leker, sier han og kaster en rød gummiball.

<SPAN style=&#34;FONT-SIZE: 16px; COLOR: #333333; FONT-STYLE: italic; BACKGROUND-COLOR: #eeeeee&#34;>Hundepatruljen i Afghanistan med&nbsp;Ernie øverst.</SPAN><BR>
Hundepatruljen i Afghanistan med Ernie øverst.

Bilen blir truffet flere ganger og noe av utstyret som henger utenpå tar fyr. I et bur inne i bilen står bombehunden Ernie.

– Jeg går ut for å slokke brannen. Da ser jeg kulene som treffer i grusen rundt meg. Det var akkurat som en westernfilm.


– Inne i kjøretøyet hadde vi to hundebur som var stablet i høyden. Ernie satt i det øverste og hadde 12,7 mitraljøsen dundrende over seg. I dag er han tunghørt. Han er en gammel hund, men det kan nok skyldes alle smellene han har blitt utsatt for, sier Breistrand.


Ingen typisk militærhund

At Ernie havnet i Forsvaret skyldes en ren tilfeldighet. Egentlig skulle han bli bombehund i politiet, men besto ikke mentaltesten. Istedenfor ble han utdannet til veibombe-søkshund. Breistrand møtte Ernie under et kurs hos Forsvarets hundeskole i 2007. To år etter reiste de til Afghanistan for første gang.

– De andre soldatene kikket litt rart på oss i starten. Ernie ser jo litt pinglete ut og er ikke akkurat en typisk militærhund. De kalte ham for «Ernie the lapdog», smiler Breistrand.

– Ernie skulle snuse seg fram til eksplosiver. Hvor god er luktesansen til en hund?

– En vanlig sammenligning er at dersom luktesansen til et menneske er på størrelse med en fyrstikkeske, så er hundens like stor som en fotballbane. Så utfordringen er å lære hunden å skille ut hva som er viktig. Før oppdraget trente vi Ernie på å gjenkjenne lukten av de eksplosivene som er vanlige i området, sier Breistrand.


Veibombe

Vi skrur tiden tilbake til januar 2010. På en øde vei i Ghormach-provinsen beveger fire poter seg raskt over grusen. Breistrand og Ernie driver ruteklarering sammen med stormingeniører og EOD-personell. Det vil si at de søker etter eksplosiver langs veiene når norske soldater er ute på oppdrag.

– For å gjøre den jobben må vi være helt i front. Jeg pleide slippe hunden for å ha litt avstand mellom oss og ham i tilfelle det skulle gå av en bombe under søket, sier Breistrand.

Ernie jobber fram og tilbake på veien med snuten mot bakken. Plutselig merkes ferten av en velkjent lukt. Som veibombesøkshund er han trent til å detektere eksplosiver eller trykkplater. Nå setter han seg ned i veien.

Ernie&nbsp;<SPAN style=&#34;FONT-SIZE: 16px; COLOR: #333333&#34;>var den første norske hunden som fant en veibombe i Afghanistan.</SPAN>
Ernie var den første norske hunden som fant en veibombe i Afghanistan.

– Jeg husker veldig godt spenningen mens bomberoboten var på vei fram for å undersøke, sier Breistrand.

Ernie var den første norske hunden som fant en veibombe i Afghanistan.

– Finnes det tekniske innretninger som kan gjøre jobben til Ernie?

– Amerikanerne har en radar som kan oppdage objekter som ligger nede i bakken. Men den er montert på et kjøretøy og kan ikke brukes på småveiene, forklarer Breistrand.

– Alle veibomber er heller ikke laget av metall. De lar seg ikke fange opp av minesøker. Derfor er hund et mer fleksibelt verktøy som også brukes på fotpatruljer. I løpet av seks måneder fant vi to veibomber: en fjernutløst mine og en artillerigranat koblet til en trykkplate.


Pyse

Tilbake i Trondheim prøver han å få kontakt med Ernie som gnager på den røde gummiballen. Det er ikke bare enkelt med en hund som hører dårlig.

Ernie (13)
Ernie (13)

– Han er egentlig overraskende pysete, ifølge eieren.

– Han kan få skjelven av å klatre på ting som er ustødige og kan også skvette så han tisser på seg. Men jeg er veldig stolt av ham. Han er grunnen til at jeg har lyktes innenfor hundetjenesten og fikk en positiv opplevelse under tjenesten i Afghanistan, sier Breistrand og løfter ham opp i armene.

– Han er fra en kennel i Danmark, men jeg vet ikke hvilken. Så jeg har drevet litt som «Tore på sporet» og prøver å finne igjen kennelen han kommer fra. Jeg har lyst å ha en hund fra den samme avlen når Ernie etterhvert går bort, sier han.

Ernie sammen med bomberobot og nedgravd mine.&nbsp;
Ernie sammen med bomberobot og nedgravd mine. 

De to har et svært tett forhold. Det har også samboeren til Kurt Jomar fått merke.

– Hun kaller ham bare for prinsessa mi. Men Ernie kan være sjalu og utspekulert. En gang gnagde han istykker en lue og en jakke som samboeren min kjøpte i Paris. 

– Det hendte at jeg følte meg litt alene, særlig når vi søkte i mørket eller i terreng hvor det var umulig å få frem soldater som sikret flankene. Men man blir så fokusert på jobben at man ikke blir redd, forteller Breistrand.

Han forteller om den den aller første stridskontakten de havnet i. Mens kulene slo ned rundt ham fikk Breistrand slokket flammene på Iveco-kjøretøyet. Da de fikk trukket ut av området oppdaget de hvor galt det kunne gått.

– Det vær nære på. Etterpå fant vi et prosjektil som sto fast i boksen med 12,7 ammunisjon på taket. 





*************


Ernie fikk Bamses pris 2016

I 2016 ble Bamses Pris delt ut i Norge for første gang. Under Norsk Militær Tattoo i Oslo Spektrum mottok Ernie prisen sammen med hundefører Kurt Jomar Breistrand. Prisen tildeles hunder som på særlig fremragende måte har utmerket seg.

Ernie har tjenestegjort tre ganger i Afghanistan. To av disse med Breistrand. Hundens nese og luktesans overgår alle tekniske instrumenter. Den lengste avstanden Ernie, som fritt søkende hund i Afghanistan detekterte en skarp veibombe på, var 180 meter foran første kjøretøy.

Prisen har fått sitt navn etter St. Bernhards-hunden Bamse. Med sin karakteristiske marinelue ble Bamse nærmest et ikon for de nesten 8000 norske kvinner og menn som tjenestegjorde i den norske marinen under 2. verdenskrig.