Slagkraften

Regjeringen vil styrke landmakten i nord. Det innebærer blant annet at Grensevakten (GSV) forsterkes med et jegerkompani. På Høybuktmoen er de godt i gang med å planlegge den nye avdelingen.

– Personelloppbyggingen starter i 2018 og fortsetter gradvis de neste par årene. Kompanisjefen begynner i januar. Neste sommer vil vi kalle inn vernepliktige, og i oktober begynner vi å se konturene av et jegerkompani, forteller Jørn Qviller som er sjef GSV.

Kompaniet vil bestå av to jegertropper med jegerlag på rundt ti soldater. Til sammen blir det 144 i kompaniet. Disse skal kunne operere selvstendig over lenger tid og blir satt opp på snøscooter og lette terrengkjøretøy.

– Soldatene skal kunne beskytte seg selv og takle de tøffe værforholdene her oppe. De vil ha mye ildkraft i form av panservern, skarpskyttervåpen og evne til å lede ild. På sikt får de også bærbart luftvern.

– Hva slags rolle er kompaniet tiltenkt?

– Hovedfunksjonen er å påføre fienden tap. De skal kunne finne og ta ut mål. Enten med egne våpen eller ved å gi måldata til andre. Jegerkompaniet kan utrette mye på egen hånd. Men det er først i samarbeid med Grensevakten som helhet at det utgjør en betydelig forskjell, mener Qviller.

Russland. En drøy halvtimes kjøretur fra Høybuktmoen ligger observasjonsposten på Bjørnsundhøyden. Oppe i tårnet sitter to av soldatene som overvåker den 196 kilometer lange grensa mot nabolandet i øst. 

– Grenselinja går om lag to kilometer herfra på det dypeste punktet i elva. Når det er klarvær så ser man et godt stykke inn i Russland, helt til industrisamfunnet i Nikel, forklarer patruljefører Markus Rørvik.

Men i dag ligger tåka som et tjukt teppe. Det er så vidt man kan skimte en rød og grønn grensestolpe på russisk side av elva. Hvert 20 minutt sveiper de over området med den kraftige kikkerten som er montert i tårnet. Spesielt følger de med på veier og områder hvor det ofte blir gjort observasjoner. De har også flere tekniske hjelpemidler og sensorer som hjelper til med overvåkningen.

– Bjørnsundhøyden er et av tårnene hvor man ser mest aktivitet. Vi rapporterer om det som skjer i grensesonen, sier Rørvik. Han viser fram en tjukk bok brukt til kjenningstjeneste. Den er fillete i kantene etter iherdig bruk. Tårnet er bemannet 24 timer i døgnet.

– Oppdraget er todelt: Å observere og rapportere om det som skjer på russisk side, og passe på at ingen tar seg ulovlig over grensen, forklarer han.

Skarpe skudd. Han er en av fire vernepliktige på Bjørnsundhøyden. Normalt er de ute rundt 14 dager av gangen. Den lengste perioden var på 27 dager i strekk. Foruten å bemanne tårnet går de fotpatruljer i området. 

– Vi skal ut og se etter spor på norsk side av grensen. Ettersom det har kommet nysnø så blir nok det en enkel jobb, sier sambandsmann Marius Lennertzen og plukker opp våpen og stridsvest. I et av magasinene er det skarpe skudd.

– I rekruttperioden fikk vi utdanning i stridsteknikk, patruljering og skyting med håndvåpen. Men som grensejegere er det mest fokus på overvåkning av grensen.
Vi har nok ikke så mye å stille opp med dersom det skulle skje noe alvorlig i grenseområdet, mener patruljefører Rørvik.

Infanteri. Det vil Qviller gjøre noe med. Under hans ledelse har avdelingen gjennomført flere bataljonsøvelser. Sist ute var øvelse Vargflokk i oktober.

– Det var et konvensjonelt, høyintensitetsscenario hvor vi må forsvare Høybuktmoen mot en fiendtlig styrke. Jeg satte i gang disse øvelsene for å gjøre oss bedre i stand til å løse oppdrag i fred, krise og krig.

Han forteller at avdelingen har vært gjennom en periode hvor det meste har dreid seg om vakthold i fredstid. Nå svinger pendelen den andre veien.

– Hovedoppgaven er å vokte grensen som vi er forpliktet til gjennom Schengen-samarbeidet. Samtidig er vi på vei tilbake dit vi var på 80- og 90-tallet hvor GSV hadde en tydelig rolle i Forsvarets plan for Finnmark. Da må vi gjøre bataljonen mer relevant i krigsdimensjonen.

– Antallet soldater i 2. bataljon blir redusert. Blir rollen som lett infanteribataljon da enda viktigere for GSV?

– Det har vært en prosess uavhengig av det som skjer med 2. bataljon. Men dersom «lett infanterimiljøet» i Hæren blir mindre, så vil nok dette ansvaret hvile tyngre på Grensevakten. Noe av den kompetansen og erfaringene man har i 2. bataljon må nok videreføres hos oss, mener Qviller.

Samvirke. Finnmark har hatt jegeravdelinger før. På midten av 90-tallet ble det opprettet et jegerkompani ved Garnisonen i Porsanger (GP). Denne ble senere utvidet til en jegerbataljon. Qviller jobbet til sammen fem år på GP og var med på å utvikle avdelingen. 

– Det er en god erfaring å ha når vi oppretter et jegerkompani på GSV. Selv om mye har skjedd på teknologi- og våpenfronten, så kommer mye av tankegodset derfra.
 
– Det etableres en Kavaleribataljon på Porsangmoen. Hvordan kommer det til å påvirke jegerkompaniet? 

– For det første er det kjærkomment at det kommer flere hæravdelinger til Finnmark. Jeg ser for meg et tett samarbeid i rammene av Finnmark Landforsvar, både med tanke på utdanning, trening og øving. Nå er både HV-17 og Grensevakten tiltenkt en mer fremtredende rolle i krise og krig. 16 måneder.

Qviller tror ikke en tyngre bevæpnet grensevakt vil skape utfordringer for samarbeidet med Russland.

– Nei, det er jeg ikke bekymret for. At Norge ønsker å ivareta sine egne interesser er noe Russland anerkjenner. Vi samarbeider om grensevaktholdet og Russland er svært bevisste på å ha en trygg og avklart grense. Dette er ingen ny situasjon.

– Landmaktproposisjonen legger opp til 16 måneders verneplikt for enkelte stillinger. Er det aktuelt for jegerkompaniet?

– Ja. Jeg tror det blir aktuelt for hele GSV. Fordi vi har et krevende og viktig oppdrag.

– Det skjer mye i avdelingen. Er det en spennende tid å være sjef for GSV?

– Så absolutt. Jeg var med å opprette jegerbataljon på GP som nyutdannet fra krigsskolen. Etter det har Forsvaret stort sett lagt ned avdelinger. Det er vesentlig mer givende å bygge opp.

Øvelse. I en verkstedhall på Rena er det hektisk aktivitet. Utover gulvet ligger det utstyr. Soldater tørker kneppetelt, vedlikeholder våpen og tar opptelling på materiell. Øvelse Viking Ymer  er akkurat avsluttet. For første gang har soldater fra GSV deltatt. Sammen med Hans Majestet Kongens Garde, Våpenskolen og soldater fra Hærens befalsskole har de øvd på å forsvare seg mot mekaniserte styrker fra Telemark bataljon. 

– Vi etablerte en fremskutt observasjonspost (OP) ved et veikryss og rapporterte om fiendens bevegelser. Vi lå så nærme at det ristet når stridsvognene passerte, forteller Markus Rørvik. 

Mekanisert. Han er til daglig grensejeger og deltok som en av 1200 soldater på Viking Ymer. Om lag 100 av disse var fra GSV. For vernepliktige og befal fra Jarfjord- og Pasvikkompaniet var det stor kontrast fra den daglige tjenesten langs grensa mot Russland.

– Det var en fin forandring. Vi øver ikke mot en godt trent avdeling som Telemark bataljon på hjemmebane. Vi hadde derfor en intensiv oppsetningsuke før øvelsen for å friske opp stridsteknikk og trene på stridspatuljer med M72 panservernraketter. Vi fokuserte mye på å møte en pansret fiende, sier Rørvik.

Under Viking Ymer øvde han og de andre grensejegerne mot en styrke som blant annet har termisk kapasitet på kjøretøy. Likevel klarte de å drifte OP-en i fire døgn uten å bli oppdaget.

– Det var ekstra utfordrende å øve i nytt og ukjent terreng. På Høybuktmoen er det flere høyder og lite trær. Her er det flatt og veldig mye skog. Derfor måtte vi ligge helt inntil veien for å se noe. På et tidspunkt måtte en stormpanservogn bytte belte i krysset vi overvåket. Vi kunne høre hva soldatene snakket om, forteller Rørvik.

Panservern. Carina Therese Vinterdal er sjef for Jarfjordkompaniet. Hun ledet soldatene fra Grensevakta under øvelsen og har nesten ikke sovet på en uke.

– Når vi ikke har løst oppdrag så har vi planlagt nye, forteller hun.

Under Viking Ymer gjennomførte avdelingen overvåkning- og oppklaringsoppdrag, samt stridspatruljer.

– Øvelsen viser at vi er tilpasningsdyktig og kan løse oppdrag i alle konfliktnivå. Det er veldig lærerikt å øve på strid sammen med andre avdelinger. Og selv om vi ikke har samarbeidet tidligere så løser vi utfordringene på en god måte. Det gir meg troen på min egen avdeling, sier Vinterdal.

Telemark bataljon brukte stormpanservogner og stridsvogner. Som forsvarende styrke fikk soldater fra Grensevakten både kalt inn artilleri og gjennomført panserødeleggende patruljer.

– Soldatene var utstyrt med M72 panservernraketter. Men det hadde gjort seg med noen rekylfrie kanoner eller Javelin. Da hadde vi fått utrettet veldig mye. Det er ikke tvil om at tyngre våpensystemer ville gitt oss større handlefrihet, sier Vinterdal.