Livredderen

«Foten er av!». Det var meldingen som kom på sambandet. Det gikk noen sekunder før Vegard Nilsson skjønte at det ikke var en øvelse.

Publisert Sist oppdatert


– Før vi skulle opp i skytefeltet på Hjerkinn fikk vi informasjon om oppdraget. Beskjeden var at vi måtte være forberedt på å behandle gnagsår og kanskje overtråkk. I sanitetstroppen ble vi enige om å gjøre klar utstyr for å håndtere alvorligere skader også. Jeg la tornique og enkeltmannspakker lett tilgjengelig i lommen på sekken, sier Vegard Nilsson (26).

<SPAN style=&#34;FONT-SIZE: 16px; COLOR: #333333&#34;>Tidligere sanitetssoldat i Garden&nbsp;Vegard Nilsson.</SPAN><BR>
Tidligere sanitetssoldat i Garden Vegard Nilsson.

Hjerkinn. Vi skrur tiden tilbake. Det er kveld den 20. august 2013. Soldatene fra Garden er ferdig etter en lang dag i det tidligere skytefeltet. Bare en liten gruppe er igjen for å vente på at eksplosivryddere skal gjøre jobben sin. Men alt går ikke som planlagt når to blindgjengere skal destrueres.

– Vi sto ved beltevognen og ventet på sprengningen. Først kom smellet. Deretter så vi røykskyen et stykke unna. Det blir stille på sambandet en liten stund, så plutselig melder eksplosivrydderen; «Foten er av, foten er av!». 

Det går noen sekunder før Nilsson skjønner at det ikke er en øvelse. 

– Instinktivt hopper jeg inn i beltevognen, finner fram sanitetssekken og begynner å løpe.

Pulsåre. Nilsson kommer frem til skadestedet helt gjennomvåt av svette. Han er forberedt på at beinet er sprengt av, noe som heldigvis ikke stemmer. 

– Jeg skjønner likevel at det er noe galt med beinet. Jeg setter kneet i lysken for å stanse blodtilførselen og fester torniqueten rundt låret. Etter å ha bekreftet at den skadde puster, åpner jeg buksa nederst ved støvelen. Det fosser ut blod, forteller Nilsson.

Skaden skyldes en stor steinbit som ble slynget 119 meter da blindgjengere gikk i luften. Steinen treffer den erfarne eksplosivrydderen Olav Anton Nordbø som ligger i dekning.

– Jeg klipper opp buksa og finner et gapende sår i låret. Den første bandasjen ble nesten umiddelbart gjennomtrukket av blod. Først etter flere lag med bandasjer begynner blødningen å avta, forteller Nilsson.

Les mer om Hjerkinn-prosjektet og se VIDEO.

Helikopter. Mens han behandler pasienten tar Nilsson ledelsen på skadestedet. Visekorporalen delegerer oppgaver til sine overordnede som å gi ham utstyr fra sanitetssekken, gjøre klar båre og holde pasienten varm med tepper. Samtidig blir det kalt inn helikopter.

– Vi må rive ut setene for å få plass til pasienten. Deretter fortsetter behandlingen under flyturen. Blodet trenger gradvis gjennom bandasjen, og jeg vurderer hele tiden om jeg må stramme tourniqueten igjen, forteller Nilsson.

Mens han jobber med beinet kommer han borti armen som også er brekt.

– Da sier Nordbø: «Rører du armen en gang til så slår jeg til deg». Så smiler han. Det er et godt tegn. Selv om han har mistet mye blod er han fortsatt bevisst og kan slå av en spøk, forteller Nilsson.

Stillheten. Når de lander på Hjerkinn går det litt tid før et ambulansehelikopter frakter pasienten videre til St. Olavs hospital i Trondheim. Personellet forteller at Nordbø sannsynligvis overlever på grunn av behandlingen han har fått.

– Jeg husker veldig godt stillheten etter at helikopteret drar og jeg står alene igjen på parkeringsplassen. Jeg er lykkelig fordi jeg skjønner at dette kommer til å gå bra. Men det er ikke så lett å sovne den kvelden. I hodet går hendelsen i reprise helt til jeg slokner.

Bolter. Noen uker senere er han på perm i Lillehammer. I kiosken på togstasjonen ser han et kjent ansikt på forsiden av lokalavisa. Også Aftenposten skriver om den vernepliktige soldaten som reddet et liv på Dovrefjell. Samme høst får han gardemedaljen i sølv.  

–Hele avdelingen var på oppstilling. Alle går i rett så hører man bare skrittene mine idet jeg går opp til gardesjefen. Det var et spesielt og stolt øyeblikk.


Fem år senere: Vegard Nilsson forteller at Nordbø ringte ham i sommer. Han har vært gjennom så mange operasjoner at han har mistet telling. Han har elleve bolter og to skinner i låret, og det tok flere år før han kunne stå på beinet igjen. Men nå er han tilbake på jobb på Hjerkinn.

– Hvordan har hendelsen påvirket deg?

– Det har gitt meg en trygghet og visshet om at jeg kan holde hodet kaldt i pressede situasjoner. Når uhellet først var ute så gikk alt på automatikk. Jeg trengte nesten ikke tenke på hva jeg gjorde. Så det er vel et bevis på at førstehjelpsutdanningen i Forsvaret fungerer.

                                 *************************************************

«Jeg husker alt»


– Jeg husker alt som skjedde den dagen. Da vi sprengte blindgjengerne kunne jeg se en stein, omtrent så stor som en kålhode, komme susende mot meg. Den holdt antageligvis en hastighet på mellom 220-250 km/t så jeg rakk ikke reagere før den traff, forteller tidligere eksplosivrydder Olav Anton Nordbø. 

Han er pensjonert offiser i Hæren og har lang erfaring med eksplosivrydding. Ifølge Arbeidstilsynets rapport om ulykken ble alle lover og instrukser overholdt under arbeidet. Nordbø var bare ekstremt uheldig.

– Jeg var bevisst hele tiden, selv om jeg håpet at jeg skulle svime av. Så vondt var det.


Men Nilsson gjorde en kjempejobb. Han var fullt fokusert oppgaven og fikk stoppet blødningen. Samtidig tok han kommandoen på stedet, forteller Nordbø. 

Tilbake. Det var flyvær den dagen ulykken skjedde, så Nordbø kunne bli evakuert med helikopter. Alternativet var over to timer kjøring med beltevogn gjennom ulendt og steinete terreng. 

– Da kunne det ha endt riktig ille, sier Nordbø.

Han har vært gjennom  en lang og hard opptreningsperiode. Det tok tre år før han kunne bruke beinet igjen. I sommer var han tilbake på jobb på Hjerkinn  – med 11 bolter og to titanskinner i låret.

– Ringen er sluttet. Nå er jeg såpass restituert at jeg kan jobbe igjen. I sommer var jeg fire uker på Dovrefjell. Vi kjørte rundt i feltet med beltevogn og plukket øvingsbomber og annet skrot. Jeg jobber gjerne de to siste sesongene av prosjektet også, avslutter han.